Isabelle Geneviève Marie Anne Gall tilhørte en egen fransk bølge av unge, pene og til dels opprørske kvinnelige artister som var ekstremt populære, men også kontroversielle i sin tid.

Hjemme i Frankrike var ikke France Gall verken den første eller største av disse, men for det europeiske publikumet ble hun yeye-bølgens ansikt da hun vant dette årets Eurovision Song Contest i Napoli. Og dermed brakte hun popmusikken og dundrende trommer inn i konkurransen, som til da hadde vært preget av svært så pyntelige franske slagere og britiske smørsangere.

France Gall var fra Paris og kom fra en familie der flere slektninger var og ble kjente navn på den franske musikkscenen. Faren hadde blant annet skrevet tekster for landets store stolthet, Edith Piaf. 16 år gammel ble hun med sterk innflytelse fra nettopp far Robert Gall, hyret inn av Phillips i Paris av den legendariske franske platemogulen Denis Bourgeois.

Blant navnene Bourgeois hadde i sin stall, var den både kreative og kontroversielle Serge Gainsbourg – som straks så potensialet i Gall. I motsetning til andre yeye-artister, skapte han en egen idenditet for henne og valgte å skrive nye låter. Mange av Galls «konkurrenter» hadde til da hatt suksess med franske innspillinger av engelskspråklig materiale.

Yeye-bølgen (eller Yé-yé på fransk) kan kanskje beskrives som en blanding av britisk beat og litt amerikansk «Phil Spector», ikledd noen franske tradisjoner. Stilen var utbredd også i Italia og Spania, men det var først og fremst i Frankrike og fransk Canada den var populær. Foruten France Gall, var kanskje Sylvie Vartan den mest populære av disse unge jentene. Og denne Sylvie Vartan var i sin tid gift med kanskje landets fremste popstjerne, Johnny Hallyday.

France Galls popularitet oversteg for en kort stund både Vartan og andre «syngejenter», da hun ble tatt under vingene av Serge Gainsbourg. Foruten å levere henne både musikk- og produksjonsmessig låter som var helt på høyde med britiske og amerikanske innspillinger i perioden 1964-68, ble «paret» også et yndet objekt for mediene. Gainsborg, født 1928, la ikke noe i mellom ved å kalle France for en «Lolita» i musikkbransjen – og om skandalene (som inkluderte også det private mellom de to) var sanne eller medieskapte; oppmerksomhet fikk både han og Gall så det suste i franske tabloidmedier.

Frances første store hit var Ne sois pas si bêtei 1963 – da hun kun var 16 år gammel. Frem til 1965, leverte hun slagere både servert av far, Gainsbourg og andre sterke franske navn som André Popp   En single i 1964, Sacré Charlemagne, solgte i hele to millioner bare i Frankrike. Popp var forøvrig en av bakmennene både bak Tom Pillipi (Frankrike 1960) og ikke minst L’amour est bleu (Luxembourg 1967).

Poupée de cire, poupée de son ar en av ti låter Gall kunne velge mellom da hun ble kontaktet av mektige RTL i Luxembourg og forespurt om å representere landet i Eurovision i Napoli. Luxembourg og RTL hadde allerede hatt god erfaring med «fremmede» artister, og i 1963 hadde landet vært representert av Nana Mouskorui.

 Låta snudde opp-ned på hva som var vanlig i konkurransen den gang, og mytene tilsier at den ble nektet spilt i ettertid av BBC da den ble ansett som for «bråkete». Den vant – og ble av vårens og forsommerens største slagere i hele Europa.

Utover 60-tallet gikk suksessen i hjemlandet nedover, noe som skyldes at Gall etter hvert tok avstand fra Gainsbourg og hans nokså opplagte «seksifiserte» temaer i låtene han skrev for henne. Baby Pop ble i 1966 nærmest en liten skandale, med klare seksuelle preferanser. Den ble allikevel overgått av neste single, Les Sucettes (Lollipops), Teksten refererte tvetydig, om ikke så altfor direkte, til oralsex – men den ble allikevel (eller kanskje nettopp derfor), en storslager.

Gall hadde imidlertid fått nok og børt samarbeidet med Gainsbourg. Hun forstod etter et par år at karrieren hennes i prinsippet var ødelagt i Frankrike, men opparbeidet seg nå en nokså god posisjon lengre øst – i Tyskland, der hun hadde stor popularitet i en periode frem til 1972.

Etter dette konsentrerte France Gall seg stort sett om scene og musikaler fremfor nye plateutgivelser. En av de sener utgivelsene var Babacar, som ble en stor suksess – og det samme gjorde oppfølgeren Ella, elle l’a som var en hyllest til Ella Fitzgerald. Ella, elle l’a ble på nytt en hit i mange land i 2005, da belgiske Kate Ryan (Belgia 2006) spilte inn en ny versjon.

Hun valgte imidlertid av egen vilje å ikke bygge videre på comebacket, og fra 90-tallet har Gall kun gjort sporadiske opptredener. Hun kom i søkelyset da datteren Pauline døde i 1997, og i 2001 kom nærmest en farvel-dokumentar France Gall par France Gall på fransk TV.

France Gall lever i dag et tilbaketrukket liv der hun prioriterer veldedighet og har helt sluttet med opptredener og plateinnspillinger. Hun er derimot en legende i franske popmusikk – og har opplevd musikkbransjen på både godt og ondt. Mytene sier at hun i dag fraskriver seg suksessen med Poupée de cire i 1965 – men det er nok mer riktig å si at hun har tatt avstand fra Gainsbourg og hans nokså kontroversielle stil og temaer.

Gainsbourg skulle veldig lenge etter vende tilbake som bidragsyter i 1990, da Joelle Ursull sang hans White and Black Blues til en andreplass i Zagreb – og nok en millionselger i Frankrike.

Gjennom seieren for Luxembourg i 1965, var France Gall en viktig brikke i gi konkurransen et nytt liv – og ikke minst gjøre showet mer tilgjengelig og populært blant de yngre seerne. 

Poupée de cire, poupée de son må sies ennå i dag, å være en av beste og viktigste vinnerlåta i ESC-historien.

Denne artikkelen er forsiktig modifisert fra GoodVibs.no

Kilder: Guinness, wiki, french-lingeborgistics, Jostein Pedersen, NRK, Jonathan Rice, vaintyfair.com, independent.co.uk