Som resultat av at Udo Jürgens endelig etter 3 forsøk hadde klart å gå til topp for hjemlandet sitt Østerrike årets før var det i Wien 1967-finalen ble avholdt 8.april. Showet fant sted i den store festsalen i Hofburg-slottet så ingenting å si på omgivelsene. Til tross for noble omgivelser valgte man å ha en moderne scene. Tre store speil som konstant snurret rundt gav til tider TV-publikummet glimt av artistene sett bakfra, dirigenten, kameramannen og andre involverte. Mulig det var denne snurringen som gjorde at det gikk litt rundt for programlederen Erika Waal.

Man kan si at damen ikke hadde en helt god dag på jobben og det gjorde ikke saken bedre at vedkommende som styrte resultattavlen gjorde flere feil slik at det stod feil poengsum på tavlen og de måtte bruke tid på å korrigerer dette. Utallige ganger måtte Erika be om unnskyldning for ting som gikk galt. Det toppet seg når hun ville hente ut vinneren Sandie Shaw ut på scenen før siste land hadde stemt. Så datidens Jon Ola Sand – Clifford Brown måtte litt bryskt be om at hun kalte opp den siste juryen fra Irland. Og når den irske stemmegiveren på fleip sa at han trodde de var glemt trykte stakkars Erika ut nok en unnskyldning. Ikke det at Sandie Shaw hadde trengt det ene poenget hun fikk fra Irland, hun hadde nemlig 46 fra før av og akkurat Irland kom på andre plass med 22 poeng. Så en temmelig klar seier kan man si.

For første gang vant Storbritannia finalen, mulig det skyldes endringen i jurysammensetningen, det var nemlig en ny regel det året om at halvparten av medlemmene skulle være under 30 år gammel. Og vinnerlåten ble en megahit og er vel fortsatt en av de største Eurovisjon-evergreens vi har, selv om Sandie Shaw muligens ikke lenger har akkurat denne låten som en favoritt lenger. Sandie sang om «Puppet On A String», den norske låten «Dukkemann» sunget av Kirsti Sparboe hadde akkurat samme tema som vinnerlåten, men den endte på tredelt nest-sisteplass med to poeng som de fikk et hver av fra Nederland og Sverige. En annen låt som ble en stor hit fra 1967 er bidraget fra Luxembourg «L’amour Est Blau» som ble fremført av Vicky. Dette ble en stor instrumental-hit og stort sett alle orkester hadde den på repertoaret. Vicky skulle ta sin revansj i 1972 da hun slengte på etternavnet sitt og vant hele sulamitten. Men, det er en annen historie.

Nederst på resultatlisten finner vi sveitsiske Geraldine med sangen «Quel Coeur Vas-tu Briser?». Hennes sang til eks’en om hvilket hjerte han skulle knuse nå siden han ikke lenger brydde seg om henne ble hjerteskjærende nok bare belønnet med 0 poeng. Og Geraldine var faktisk den første artisten som endre opp med 0 poeng helt alene. Men, totalt var hun kun nummer 19 som fikk denne berømte poengsummen. Det er jo alltids noe å ha på CV’en sin. Bortsett fra det faktum at hun ble født i 1947 og har gitt ut en single før sin Grand Prix-opptreden og en EP året etterpå så er det ikke mye info å finne om damen. Jeg synes låten er fin jeg, men det er vel mulig at hun synger i litt feil toneart, det låter litt anstrengende til tider.

Uansett, nyt den første enkeltstående 0-poengeren. Håper Geraldine hadde hjerte sterkt nok til å tåle å få den poengsummen.