BLOGG: Den Israelske høna som vant Eurovision

Da er det snart én uke siden Netta Barzilai gikk til topps under årets Eurovision, og Post Eurovision Depression begynner kanskje etterhvert å gi seg for de fleste. Men hvordan har egentlig den første uka etter Israels seier vært blant Eurovision-fans?

Ukene etter Eurovision ruller og går som de vanligvis gjør – hete diskusjoner om resultatlisten, spekulasjoner om neste års arrangement, politiske utsagn og «vær så snill og ikke bland poltikk med Eurovision» oppi hverandre – og ikke minst tonnevis av både kjærlighet og hat til vinneren.
En av grunnene til at jeg alltid har likt Eurovision så godt er kjærligheten og åpenheten blant fansen, men de siste årene har jeg til tider følt at folk har blitt mer brutale enn tidligere…

Avstemningene i ESC er et blodbad. Det er som regel over 40 land som deltar, men bare 26 land får de 26 finaleplassene. Bare 13 land havner på «rettsida av lista», og bare plass til 5 i topp 5. Og bare én vinner. Joda, jeg vet om de fire vinnerne i 1969, men det var andre tider, og dagens regelverk tillater ikke dette.
Sjansene for å vinne er svært liten, til og med om du regnes som en av favorittene. Det er noe annet enn en fotballkamp, der det er 50/50 sjanse for å vinne, og ingen mellomting mellom seier og tap. Hva man skal kalle Eurovisionresultatene kan vel diskuteres – mange vil kanskje si at det er én vinner, én taper og alle landene imellom, andre vil påstå at taperene er de 10-20 landene som ikke fikk plass i finalen, mens noen vil gå så langt som å si at de 40 (+/-) landene som ikke havnet helt øverst på seierspallen er taperne.

Personlig ser jeg ikke på Eurovision som en konkurranse hvor man taper. Her er det enten seier eller ikke seier – og selvfølgelig et mer eller mindre bra resultat dersom du ikke skulle gå helt til topps. Mest av alt er det vel bare et stort musikalsk meetup av europeiske land, uavhengig av landenes politiske situasjon – og så en liten avstemning til slutt, for å skape litt ekstra spenning. I fotballkampen konkurrerer man og sanker poeng hele tiden – det er hele greia. I Eurovision er det musikk først, og så konkurranse. Alle som er med får muligheten til å stå på scenen i verdens største musikkonkurranse foran millioner av seere – hvordan kan man si at noen som helst taper her?
Det er kanskje litt risikabelt av meg å beskrive Eurovision på denne måten, men jeg tror det er mange som tenker sånn, og det er kanskje blant annet dette som gjør escfans så åpne og aksepterende? Vi klapper for vært land, gratulerer alle vinnere med seieren, heier frem og er stolt av vårt eget lands representant og/eller personlige favoritt uavhengig av hva resultatet blir.
Eller det er ihvertfall det jeg liker å tro. Men helt ærlig så føles det litt som denne epoken er i ferd med å passere.

Det er lett å få høye forventninger i ESC. Spesielt hvis man heier på et land som vanligvis gjør det bra, en låt som ligger blant favorittene – eller hvis man bare generelt har stor tro på låta selv. Det er en million faktorer som spiller inn på hva resultatet blir – men mange ser likevel de siste årene ut til å ha så klare meninger om hvem som burde og ikke burde vinne at den ferdige resultatlisten kan skape hete diskusjoner, og sinte, nærmest hatefulle utsagn.
Nå er jeg kanskje litt sensitiv på det – bare noen antyder at de ikke syns vinneren fortjente seieren treffer de allerede en nerve hos meg, enten jeg liker låta eller ikke. De fikk kombinert flest stemmer fra både juryer og folket – altså fortjente de seieren. Det kan sikkert diskuteres hva som egentlig gjorde at de endte opp med alle stemmene, men med tanke på hvor stort dette arrangementet er, hvor mange forskjellige mennesker som ser på, og at det også er en fagjury inne i bildet så har jeg ikke spesielt stor tro på at du kan vinne hele sulamitten passert på sympatistemmer eller politikkstemmer. Eurovision er fortsatt et blodbad, og vinner du, ja da har du sannsynligvis gjort deg fortjent til det, både gjennom låta, teksten, konseptet og sceneshowet. Ikke en gang land som har et godt rykte og gjerne får noen stemmer fordi de er det landet de er klarer å klatre helt opp hit – Sverige for eksempel. De gjør det bra, men de vinner egentlig ikke spesielt ofte de heller – bidraget skal være helt spesielt for å nå opp.

Jeg er litt sliten av alle «The real winner was [landets navn]»-kommentarene. De har vel vært der så lenge jeg kan huske, og jeg skjønner at folk blir skuffet når favoritten ikke vinner. Jeg har vært der selv, og jeg tror ikke dette kommer til å gi seg. Poenget mitt er at jeg syns det har blitt verre, for hvert år som har gått.

La oss snakke om Netta for eksempel. Jeg har sett så mange stygge kommentarer om seieren hennes. Mens en overlykkelig artist skjelvende, men stolt fremfører seierslåta etter å ha sanket inn nok poeng til å bli den ene av de 43, sitter det tusenvis av mennesker bak en skjerm og spytter ut fullstendig ufiltrerte meninger om hvor fæl låta er. At kakling ikke er musikk, at en høne ikke burde vinne Eurovision, og gang på gang, kommentarer om hvordan musikk i 2018 har blitt. «Musikk» står da gjerne i gåsetegn.
Jeg går rundt og føler på et sterkt behov for å forsvare henne, og ikke minst låta.

andre prove 5

Foto: Andres Putting / Eurovision.tv

Jeg vil gjerne snakke litt om hele låta, for jeg får en sterk følelse av at folk ikke egentlig hører på den. Og da snakker jeg både om folk som liker den, og folk som ikke liker den. Man kan vel trygt si at dette er en helt annen type låt enn den som vant i fjor, og Salvador Sobrals kommentar om fastfood-musikk har vel blitt ganske forskjellig tolket av forskjellige folk – men det er helt klart en kommentar som blir brukt mot Netta nå.
Hvordan kunne Toy vinne Eurovision? Året etter rolige, enkle og upyntede seieren til Sobral får vi servert en dame som ree-ouch-hey-hm-la-kakler seg gjennom et lite kaos av instrumenter, stemmeeksperimenter, etniske rytmer, og små kommentarer om leker mens hun og danserne beveger seg som kyllinger og sier «cululoo, cululoo». Kinesiske katter i bakgrunnen, fargesprakende klær, sminke og lys, et glamorisert sceneshow.

Mitt spørsmål er vel heller dette: Hvor det ble av både Eurovision-fansens kjærlighet for annerledes og nytenkende musikk og konsepter, kjærligheten for variasjon, og evnen til å virkelig plukke opp meningen bak en sang? Har vi alle blitt en gjeng med trangsynte gamle damer? Kaller vi virkelig dette en fast food-låt? Det virker ikke som om folk klarer å se lengre enn kaklingen, enten de hyller eller hater det. Høner kan kakle, men høner kan også legge egg, og egg er langt i fra fastfood. Et egg som mat har et utrolig høyt næringsinnhold, og svært mange bruksområder, men et egg kan også bli til en levende kylling. Altså en svært allsidig ting, og da kan vi vel også regne høna som et svært allsidig dyr. Jeg begynner kanskje å ro meg litt ut av det jeg egentlig ville fram til her, men jeg tror dere tar poenget.

Jeg ELSKER kaklingen, fordi den i mine øyne bare er med på å fremheve låtens utrolig viktige budskap – og jeg blir utrolig provosert når folk heller lar den ta all oppmerksomheten og drukne resten av låta i den. Spesielt når de bruker dette til å slenge dritt.
For det er vel egentlig nettopp dette låta handler om? Folk som tråkker på og trakasserer andre mennesker. Mobbing. Seksuell trakassering. Fordommer mot mennesker, basert på utseende og overfladiske ting. #metoo kampanjen, objektifisering, og om å bli behandlet som en leke – en som ikke har en hjerne, eller evne til å tenke selv, og kan brukes til hva man vil for å så bli kastet når man går lei. Alt dette er så elegant pakket inn i et ironi-konsept om hvor barnslig så alvorlige temaer egentlig er. Det å få en låt om ting som kan være så vondt til å få en så positiv og humoristisk følelse gjør at hele låta og artisten oser av selvtillit og stolthet i det hun gjør – og når hun i tillegg har et såpass stort talent så er det kanskje ikke så rart at hun vant. Det er som om låta, sceneshowet og konseptet gjør stemmen hennes enda bedre, men samtidig gjør stemmen hennes låta, sceneshowet og konseptet enda bedre igjen, og alt bare bygger seg opp på denne måten.
Jeg elsker budskapet, og mener ikke det er noe politisk ved det – man må klare se den tynne linjen som skiller politikk fra et viktig budskap – hvis ikke hadde vel alle sangene handlet om kjærlighet.

Kaklingen er kanskje noe av det mest effektfylte. Det gir humor – både til låta musikalsk, og til teksten og det den handler om. I tillegg gir det Nettas selvtillit på scenen en liten ekstra oppløft – det å tørre å stå på en Eurovisionscene og kakle står det faktisk ganske stor respekt i.
Alt henger sammen i denne låta, og det er mildt sagt et mesterverk. Jeg føler Netta har klart det vi alle har prøvd på i alle år, men aldri fått til – å virkelig heve seg over og le av en type oppførsel som kan gjøre så vondt for de som blir utsatt for det.
I tillegg så gjør det jo at folk husker låta – som også ellers er en veldig bra musikalsk låt. Original, moderne, fengende, og med innspill av etniske toner. Umulig å glemme.

Det er selvfølgelig lov å mene hva man vil om både Netta, låta, sceneshowet, seieren, og alt som følger med. Men jeg skulle ønske folk kunne lære seg å se hvor grensen mellom meninger og hat går, og heller prøve å akseptere at den låta som vant faktisk vant, og heller kanskje prøve å se hva som egentlig ligger i den.
Det er viktig å huske på at det er nettopp noe sånt som ligger i låta til Netta – de som sprer hat til kakledronningen kan bli de som faktisk sitter igjen som de kaklende kyllingene selv.

Det er fullt mulig å like både Amar pelos dois og Toy. Og det er også fullt mulig å ikke like noen av dem, eller bare én av dem. Men jeg skulle gjerne ønske meg en liten endring i trenden som har vært i det siste – sinnet over at favoritten ikke vant, som går utover vinneren. Ønsker vi oss dette i Eurovision?

Del:
Relaterte artikler
Malmø
2024: Alle låtene
Intervjuer
2024: Bekreftede land
Vi teller ned til Eurovision 2024
Dager
Timer
Minutter
Utforsk historien