Blogg: Misjon Grand Prix – årets sommerbrev

Big Daddy deltok i andre delfinale, men måtte dra hjem etter endt duell. Foto: Julia Marie Naglestad/NRK

Det er fortsatt litt sommer i landet. Og her årets tradisjonelle «sommerbrev» fra escNorge-redaksjonen til MGP-sjef Stig Karlsen og hans MGP-gjeng. Bak årets sommerbrev står redaksjonen i escNorge.

Kjære Stig og hele resten av MGP-redaksjon.

Vi håper dere har hatt en fabelaktig sommerferie.

En ferie for å tenke på andre ting enn utplukking av låter, PR-strategier, smittevern-regler og avstemnings-systemer. Det unner vi dere!

Open Up

Vi kan ikke huske sist et Eurovision-motto stemte bedre enn i år. I halvannet år satt vi innestengt med sosial kontakt som begrenset seg til å stirre på hverandres øyelokk og munner på teams. Årets Eurovision verdens første store TV-sendte arrangementet med publikum i salen. Eurovision ble portalen som pekte framover mot et mer åpent liv med sosiale møter, konsertopplevelser og fellesskap.

Men, årets motto «open up» passet også for vår hjemlige norske finale.

Uansett hva en måtte mene om artisten TIX og hans musikk, så kan en ikke argumentere seg bort fra at han er Norges største pop-stjerne for tida. Hitlistene har nærmest til enhver tid to og tre plasser i topp ti reservert for mannen med solbrillene, pelsen og pannebåndet. Hans svære fanskare overlapper ikke nødvendigvis den svære fanskaren til MGP og Eurovision. Dermed ble årets MGP en åpning ovenfor en stor, ny seergruppe som kanskje også vil se på MGP og Eurovision neste år, selv uten TIX.

Det har ikke vært noen hemmelighet at dere i NRK lenge har hatt som mål å trekke flere unge seere til MGP. I 2016 plasserte dere hoppende, dansende, innleide ungdommer foran scenen i Oslo Spektrum. Det går en linje herfra til dere lot Norges største pop-stjerne TIX stjele showet i år.

Denne linjen er MGP-redaksjonen som misjonærer for det glade Eurovision-budskapet. Målet har vært å nå bredere ut, og særlig til de unge. Kanskje var det viktigere for dere i år, enn selve resultatet? Det vet ikke vi, kanskje ikke dere heller. For MGPs suksess måles ikke bare etter resultatet i Eurovision i NRK. Det måles også ut ifra seertall og interesse i media og samfunnet rundt. Kanskje var det i år viktigere å lage et program som samlet flest mulig rundt noe annet enn pandemi, smitte-tall og corona-dødsfall, enn nødvendigvis å vinne finalen i Nederland.

Hvis det er tilfelle, så er det kanskje verdt å tenke gjennom målsettingen inn mot Eurovision 2022? Skal MGP først og fremst være en misjonsmark for å verve flere seere blant de unge? Eller skal vi nå legge trøkk på et annet, viktig mål for NRK, nemlig å vinne Eurovision. For ingenting skaper flere seere, også unge, enn en kamp om seieren i Eurovision. Det trenger ikke heller være en motsetning.

Årets norske finale

I escNorge har vi ulike syn på årets norske finale. Men én ting er alle 100% enige om, og det var hvor viktig det var at dere fikk til en finale midt i pandemien. Verden var et tungt sted for veldig mange, og sangene, spenningen og sendingene rundt MGP på TV og i radio ga oss en bred dekning og noe annet å tenke på. Det var imponerende. Tusen, tusen takk!.

Som Amalie Olsen i escNorge sier: – Det aller beste med årets MGP var at det i det hele tatt ble arrangert. Hun og Anders M Tangen mener også at MGP har slått Melodifestivalen de siste årene, og det er jo alltid noe av det viktigste…å slå svenskene.

Anders M Tangen mener at pauseinnslaget med Helene Bøksle som framførte Ina Wrolsens «Einn» mens ulike typer lys ble tent i vinternatta over hele landet. Mens svenskene i sin Melodifestivalen tullet og raljerte mest med hele pandemien ga dere i MGP-redaksjonen en god varm klem gjennom dette nummeret.

Scene og produksjon

Ingenting er perfekt og alt kan bli bedre. Det har du også sagt selv, Stig; At dere hele tida skrur det til og forbedrer produktet år for år. Når en gjør endringer så sier det seg vel selv at noen liker noen endringer bedre enn andre.

Amalie Olsen mener at scenen var rå, og at kommentarboks-innslaget med de menneskene på gata var hyyyysterisk morsomt.

Mandy Pettersen, Tommy Hansen og Endre Fagervold mener alle at farger og sceneshowene kunne fungert bedre. De mener det ble for mye blått, hvitt og svart. Dette begynner å bli oppbrukt, og at sendingen ville bli sett på som bedre med mer variasjon. Når det gjelder måten scenshowene ble gjort på, føler de også at det var mange som falt litt på grunn av dette.

Mandy Pettersen savner også mer kreativitet i bruk av scenografi og kamera-produksjonen. Se og lær av Sverige sier hun.

Anders M. Tangen synes ikke det manglet så myefarger og variasjon, men at det kunne virke som at mange hadde fått litt for liten prøvetid til å føle seg komfortable nok til å «eie» scenen. Ennå viktigere enn farger, lys og konfetti er at artistene er trygge nok i blikket og i framføringen til å formidle låta gjennom skjermen. Det blir vanskelig når noen artister ser ut til å telle takter inne hodet, og all energi går med til å tenke hvor kameraet er, sier han.

Låtene

Anita Koloen mener at det var mye fint i mgp i år:

– Kvaliteten øker år for år, men jeg ønsker meg litt bort fra den der sjangerbredde-tanken. Altså, det er fint at flere typer musikk kommer frem, men vi vet alle at sånne bidrag som landeveiens helter og de unggutta fra oppi en dal aldri hadde hatt en sjans. Jeg føler at sånne låter bare er fyllmasse, og når man får inn såpass mange låter som de gjorde i fjor, var det ingen andre og bedre låter? Ikke at vi skal låse oss fast i et mønster og tankegang, men vi vet stort sett hva som funker og ikke funker i esc.

Det er vel ikke noe feil med å være litt kalkulert i våre valg innimellom

Knut Olav Halset ser det litt annerledes og likte aller best sjangerbredden, at det var så mye variert og til tider festlig musikk som var med. Ikke alle ville hatt noe i Eurovision å gjøre, det skal sies, men likevel ønsker jeg å beholde den fine bredden vi hadde i år. Også Endre Fagervold, Magnus Bredesen Berg, Ingunn Alice Jølstring og Charlotte Sissener satte stor pris på nettopp denne sjangerbredden. Charlotte mener at det var et veldig bra MGP-år, med god kvalitet på låtene. Årets finale var den beste noen gang etter hennes mening.

Målet

Anders M. Tangen, Mandy Pettersen og Anita Koloen og Endre Fagervold mener at vi ikke må miste fokus på målet om få Eurovision til Norge. Da bør man også se på kvaliteten på alle de 26 låtene, og ha tro på at alle låtene kan ha noe å gjøre i Europa.

Anders sier at det som et minimum bør være slik at Stig, og de andre som plukker låter, må ha tro på at hver eneste låt vil kunne hevde seg i Eurovision. Men at det ikke er til hinder for genre-bredde. Resultatet i Eurovision i år med en potent rockelåt som vinner viser at det er kvaliteten på låtene, og ikke genren som avgjør. Å ta med en sang kun for moro skyld blir feil.

Stillheten etterpå

Ingunn Alice Jølster mener at det etter MGP ikke må bli taust og stille.

Hun mener at NRK bør ha et krav om at om en melder seg på MGP, så må ei og jobbe for å synliggjøre seg og låta i tida fra MGP og til ESC er ferdig. Mandy Pettersen og Tommy Hansen mener også at det ble en merkelig stillhet fra vinnerens side i forhold til fansen i tida mellom MGP og Eurovision, men at det kom seg veldig i selve finaleukene i Rotterdam.

Dette er det nok ingen uenighet om mellom NRK og fansen. Alle er enige om at relasjonen mellom Eurovision-fansen og vår deltaker er avgjørende. Som du, Stig Karlsen også sa en livestream med oss i escNorge så går veien til seier i Eurovision gjennom fansen. Det er fansen som skaper «buzz» rundt låtene, og som i neste runde kan gjøre dem til odds-favoritter og deretter pushe dem høyere oppover på resultatlista.

Dueller

Det er ingen felles regler fra EBU om hvordan hvert enkelt land skal finne sin vinner. Modellen med fire låter i delfinalen som konkurrerer i dueller har vært prøvd i to år nå.

Men ikke alle er like begeistret for duellene i delfinalene og at disse gjør det enkelt og spennende.

Magnus Bredesen Berg mener at duellene og de direkte-kvalifiserte artistene kan skrotes, og vi kan heller ha 5 deltakere i hver semifinale. Når man ser til eurovision-fansen i utlandet, så virker de fleste å være forvirret over måten vi velger ut finalistene på, noe jeg har full forståelse for. Hvorfor gjøre det så vanskelig? Også Ingunn Alice Jølstring mener at duellsystemene bør skrotes og vil ha tilbake den «gode gamle poengtavla».

Tommy Hansen savner turnéene rundt i landet med delfinalene, slik det var fra 2006-2014, og mener det skapte større engasjement.

Anders M. Tangen mener at det ikke er noe i seertall og medieinteresse som tyder på at modellen som brukes nå er en feilslått modell. Han sier at han var skeptisk til dueller i utgangspunktet. Nå mener han det skaper driv, spenning og gjør det lett å følge med. Også for de som ikke er blodfans. Dersom en låt skal kunne vinne Eurovision så må den kunne slå alle andre, uansatt konkurranseform mener han. Dueller er ikke noe nytt i MGP sammenheng heller. I 1988 og 1995 var det for eksempel også dueller som ledet fram mot finalen.

Men han er veldig glad for at poeng-opplesning fra ulike landsdeler nå er tilbake i selve finalen.

Internasjonale juryer

Amalie Olsen på sin side savner de internasjonale juryene i finalen. Det skapte den rette MGP-stemningen mener hun. Mens Anders M. Tangen mener at det er det norske folk som suverent skal plukke sin vinner. Så kan de internasjonale få si sin mening i Eurovision.

Forhåndskvalifiserte

De aller fleste i escNorge staben synes det fortsatt er uklart hvordan de forhåndskvalifiserte blir plukket ut. Flere i staben vil droppe de forhåndskvalifiserte helt. Men det er et delt syn. Alle er likevel enige om at vi må kunne forstå hvorfor en låt, eller artist får gå direkte til finalen, og andre ikke.

Det alle også er enige om er at vi er glade for at dere har fått inn en wild-card ordning. Dette var også noe vi i escNorge foreslo i fjorårets sommer-brev. Wild card ordningen skapte et engasjement rundt mange av låtene helt inn mot finalen. TV-sendingen med andre-sjansen var også en innertier.

Hva nå? 2022

Ut ifra signaler vi i escNorge har snappet opp så blir det nok et år hvor det ikke blir mulig å tenke virkelig storformat på finalen på grunn av pandemien. Det er ikke stort å gjøre med i så fall. Kanskje kan ting endre seg også inn mot februar.

Som dere ser av tilbakemeldingen fra noen i staben til escNorge så er vi litt uenige om vi ønsker oss den konkurranse-modellen som nå er valgt, eller en annen. Vi er også litt delt i synet på bruken av scena, farger og lys.

Men alt i alt er vi døds-imponert over hva dere fikk til i 2021, og vi ser fram til et minst like fantastisk 2022. Det lages låter så hard-diskene blir stappfulle i studioer landet rundt. Noen er på MGP-låtskriver camp, mens andre sender inn låta på vanlig vis. Og uansett, så ser vi deg Stig Karlsen på instagram og ellers tilstede i de mørkeste studioer rundt om i landet. Du er så inmari «hands on». Vi har kanskje ikke sett en så delaktig, så inkluderende og så visjonær MGP-sjef før.

Når det gjelder typen låter som bør være med så vet vel du like godt som alle at dersom å vinne Eurovision er målet, så funker det sjelden å kopiere fjorårets vinner. Kanskje det neste år er tid for en utrolig fengende, dansbar pop-låt på toppen av seierspallen? Eller en pop-ballade med skandinavisk preg? Kanskje til og med på norsk?

Uansett, vi gleder oss til 2022 og er klar for å følge dere tett, med ros og ris i hele neste år også! Fordi vi elsker det dere holder på med. Nemlig den gode Eurovision-stemningen.

God arbeidsøkt alle sammen!

Del:
Relaterte artikler
Malmø
2024: Alle låtene
Intervjuer
2024: Bekreftede land
Vi teller ned til Eurovision 2024
Dager
Timer
Minutter
Utforsk historien