Blogg: Mer galla og mindre jalla -og andre ønsker.

Kåre Magnus Bergh, Annika Momrak og Mikkel Niva skal lede årets MGP.Foto: JULIA MARIE NAGLESTAD / NRK

Dette er en blogg og representerer kun skribenten Anders Martinius Tangens synspunkter

Jeg ble født inn i Grand Prix universet. 8.april 1967 ble jeg båret inn i huset vårt i Hunndalen ved Gjøvik noen dager gammel. Vi var en av de første i bygda som hadde TV. Far hadde vunnet den på bingo. Hver gang det var store hendelser som «Kvitt eller dobbelt», «Kontrapunkt» eller Grand Prix var 15-16 naboer samlet i stua. På bordet sto det snitter med gjennomsiktige coctail-sverd laget i plast, og kanskje en lunken solo. Denne lørdagen da jeg ble båret inn var det internasjonal finale i Grand Prix. Den første sangen jeg fikk høre var ikke «Den fyrste song eg høyra fekk», men «Puppet on a string» med Sandy Shaw. Siden den gang har jeg aldri snudd meg tilbake. Hvert år har MGP og Eurovision blitt feira med høytid, god mat og drikke, følelser og engasjement og ikke minst glede. Her er mine ønsker for kommende sesong.

Mer galla og mindre jalla

Det er greit for meg at mange ser MGP og Eurovision først og fremst som et party. For meg kan det også være det. Men det er ikke endimensjonalt et crazy party. Det er også høytid.

Enkelte år synes jeg at MGP-redaksjonen trekker party-elementet litt for langt. Det preger både låtvalg, programledernes manus, sceneshow og måten programmet promoteres. For meg er Melodi Grand Prix også høytid. Det er seremoni. Du kan nesten kalle det liturgi. Et vellykket bryllup har en høytidelig, seremoniell del. Så tar partyet ofte over utpå kvelden. Men det blir ikke vellykket med overvekt av bare den ene delen. For mye av det ene eller andre blir kjedelig. Slik er det også med MGP.

Jeg ønsker meg den røde løperen på vei inn, ordføreren på hedersplass, kulturministeren i salen og gamle, kjente Grand Prix-ansikter i publikum. Jeg vet det er vanskelig å få til dette akkurat i år, på grunn av smittevern-hensyn. Men det elegante, det høytidelige ved MGP kan likevel ivaretas. I finalen 2021 hadde Helene Bøksle et fantastisk pause-nummer som for meg ivaretok høytiden, og det nesten sakrale ved fellesskapet rundt MGP. Mer av dette i MGP 2022. Maskorama har på mange måter tatt seg av det tullete, det absurde og høyst merkelige. Spelemannprisen har blitt en kreativ lekegrind for artige TV-løsninger.

Da er det plass for at MGP blir det stilige, høytidelige og stemningsfulle showet på NRK. I tillegg til party-elementet, som for all del ikke skal tas bort. Men jeg vil ha litt mer galla og litt mindre jalla. Uten at noe av det skal helt bort.

Artister med noe å formidle

Mange av oss har vel tilbragt noen timer på karaokebar. Der han fulle onkelen med flanellskjorte gir sin kanskje ikke helt personlige tolkning av «Sweet home alabama». Låta blir egentlig bare en slitsom ramme rundt en oppvisning av et oppmerksomhetsbehov. Slik kan det lett bli i MGP også dersom for mange artister bare har blitt tildelt en låt. De blir også sårbare for den korte prøvetiden artistene som regel har før MGP. De får kanskje bare et par gjennomganger. Dette var også staging-ansvarlig Mathias Carlsson inne på i livestreamen med oss i escNorge for noen uker siden: https://youtu.be/m4gZpUFutJg

Jeg får de sterkeste opplevelsene av en sang når jeg merker at artisten har noe på hjertet. At det står noe på spill. Det er ikke dermed sagt at artisten må ha skrevet sangen selv.

Men artisten må eie innholdet, forstå innholdet og skinne dette ut med tydelighet til oss som ser på. Et eksempel er Carl Esben med «Silent Storm». Ja, hele opptredenen er preget av nervøsitet. Det er nesten som artisten helst vil gå ut bakdøra så stille han kan. Men Carl Esben står i det, og vi ser at det koster.

Låta var skrevet av Josefin Winther. Men den var skrevet om, og til Carl Esben.

Formidling kan være så mye. Det kan være en EDM-låt hvor artisten vil formidle livsglede og energi, eller om det er Carl Esben som vil formidle mandig sårbarhet spiller ingen rolle. Men artisten må ha noe å formidle, som artisten eier. Det trenger heller ikke være en historie, båret fram av en tekst. En følelse, et visuelt helhetsinntrykk eller en vakker melodi er også noe viktig å formidle.

Jury

Jeg tror ikke Norge vinner Eurovision uten en form for jury-innslag i den nasjonale finalen. Juryen kom tilbake i Eurovision i 2009. Det var for å demme opp for nabo-stemming, og unngå at Eurovision forfalt til et ironisk tulle-sirkus befolket med useriøse påfunn utkledd som melodier.

Siden den gang har ikke én eneste vinner av Eurovision kommet fra en nasjonal finale uten en viss jury-bedømming. Noen land velger bare rett og slett en artist og låt, uten noen form for finale. Det er jo den mest ekstreme varianten av juryering. Andre land lar juryen bestemme litt. Noen lad som lar juryen bestemme mye, eller alt.

Jeg vil helst at avgjørelsen i MGP skal tas på mest mulig lik måte som i ESC. At vi har en jury som teller 50%. Siden det er en nasjonal uttaking, så synes ikke jeg at internasjonal jury har noe der å gjøre. Derfor ønsker jeg en bransjejury av 30 mennesker som har som jobb å lytte til, og vurdere musikk. Det er naivt å tro at jeg skal kunne høre det samme som en som har som jobb å analysere og vurdere musikk. Men jeg er veldig god på å nyte musikken, og vi som er det skal selvsagt være med å bestemme. Det blir som med vin. En vinkjenner kan avsløre kompleksiteten og kvaliteten bedre enn meg som kun skal nyte den.

Som et kompromiss kunne en slik bransje-jury være rådgivende. Den avgir sine poenger, eller rangering midt i sendingen. Så er det likevel folket som avgjør det hele. Den eksakte formen juryeringen skal ha skal jeg ikke ha fasttømret mening om.

Men jeg er helt sikker på at et visst jury-innslag må til for at Kringkastingssjefen skal oppnå målet sitt om en snarlig seier i Eurovision. Vi må finne en låt som tilfredsstiller både folket, og juryen.

En sang som virkelig traff både jury og folk var «I feed you my love» med Margaret Berger i 2013. Mer av dette, takk.

Sånn, det var mine ønsker foran årets MGP-sesong! Jeg gleder meg enormt, og trenger denne lys-fontenen av en musikkfest i det litt mørke pandemi-landskapet. En fest med 21 gaver. 21 helt nye, originale sanger å bli kjent med.

Lykke til, til MGP-sjef Stig Karlsen og resten av gjengen.

Skribent Anders M. Tangen

Del:
Relaterte artikler
Malmø
2024: Alle låtene
Intervjuer
2024: Bekreftede land
Vi teller ned til Eurovision 2024
Dager
Timer
Minutter
Utforsk historien