| Melodi Grand Prix 1999 |
|
| Dato | Lørdag 27. februar 1999 |
| Arena | Studio 2 på NRK Marienlyst Oslo |
| Programledere | Rune Gokstad og Øystein Bache |
| Kringkaster |  |
| Bidrag | 8 |
| Stemmesystem | |
| Vinner | «Living My Life Without You» av Stig van Eijk |
| Resultat i ESC | 14. plass; 35 poeng |
Finalen
| Startnr. | Artist | Låt | Språk | Plass | Poeng |
| H | Stig van Eijk | «Living My Life Without You» | Engelsk | 1 | 62 |
| E | Midnight Sons | «Stay» | Engelsk | 2 | 35 |
| F | Tor Endresen | «Lover» | Engelsk | 3 | 28 |
| D | Stephen Ackles | «Lost Again» | Engelsk | 4 | 19 |
| B | Mette Hartmann | «The Night Before the Morning After» | Engelsk | 5 | 17 |
| A | Ingvild, Dag Arnold & Håvard Gryting | «I’ll Be Your Friend» | Engelsk | 6 | 14 |
| G | Toril Moe | «You Used to Be Mine» | Engelsk | 6 | 14 |
| C | Brandth | «Untold» | Engelsk | 8 | 7 |
NRK var godt fornøyd med resultatet og avviklingen av MGP-finalen året før og satset på samme kort dette året. Tanken var at alt skulle gå like smertefritt og at man ved kveldens slutt skulle ha kåret en vinner som kunne plassere seg minst like fordelaktig i ESC, som forrige års finalist.
Bare inviterte opphavsmenn og kvinner fra det norske pop miljøet fikk sende inn bidrag og åtte bidrag skulle til finalen. Parhestene Øystein Bache og Rune Gokstad hadde ledet showet med glans året før og fikk igjen oppgaven med å være det glade vertskap. Geir Langslet holdt i taktstokken og ledet orkesteret og artisten gjennom finalemelodiene.
Norge ble atter en gang delt inn fem distrikt bestående av Tromsø, Trondheim, Bergen, Kristiansand og Oslo og hvert distrikt konverterte sin telefonstemmer til poeng. Det var også dette året utsett en ekspertjury som hadde doble stemmer av det distriktsjuryen hadde. Så langt var altså MGP oppskriften en ren blåkopi av 1998 finalen.
Pressen var som alltid på banen i tiden før finalen og VG var dristig nok til å kåre dette års finale den beste gjennom tidene og det uten at noen av bidragene var presentert for publikum. Grunnlaget for denne påstanden var nok de unge og lovende artistene samt en stor dose med norsk popmusikk.
For uten Tor Endresen, som ikke hadde latt seg knekke av sisteplassen i 1997 og som tydeligvis sammen med Jahn Teigen aldri kunne få nok av dette sirkuset, var det bare Stephen Ackles som hadde deltatt tidligere. De andre seks var debutanter i så måte selv om flere hadde musikalske konkurranser å se tilbake på.
Stig van Eijk var kjent fra talentshowet ”Stjerner i sikte”. Han hadde skrevet melodien ”Living my life without you” sammen med signaturen ”SEM”. Toril Moe, som hadde vunnet den norske finalen i samme konkurranse og sørget for en tredjeplass i Europafinalen, deltok med melodien ”You used to be mine”. Bidraget var skrevet av Anita Skorgan og Freddy Dahl og forventingspresset var stort foran den norske MGP finalen.
Boyband hadde inntatt de internasjonale hitlistene og kategorien var også representert i dette års finale. Gruppa ”Midnight Sons” stilte med melodien ”Stay”, en typisk boyband låt som ikke sto tilbake for verken ”Boyzone” eller ”Backstreet Boys”. Som seg hør og bør i boyband ble det intern krangel i gruppa rett etter finalen og et av medlemmene trakk seg fra videre samarbeid.
Men aller størst spalteplass i pressen sto nok den Londonbaserte ”popjenta” Mette Hartmann (bilde) for. Hun skulle delta med Stein Børge Svendsen og Jan Vincent Johannessens soulballade ”The night before the morning after” og uttalte seg noe arrogant og divaaktig at det norske konsertpublikummet ”oppførte seg dårlig og luktet ille”. Nøyaktig hvilke konserter hun siktet til var nokså uklart, da unge frk. Hartmann var praktisk talt ukjent for det norske konsertpublikum og dette skapte selvfølgelig oppstyr.
Igjen ble avstemmingen en relativt uspennende affære. Stig van Eijk og bidraget ”Living my life without you” fikk toppkarakter 10 av alle distriktsjuryer, bortsett fra Tromsø som ga 2 poeng, mens ekspertjuryen slo til med høyeste poengsum 20. Dette gjorde at Stigs melodi ledet gjennom hele avstemmingen bortsett fra etter første poengrunde. Den vant med 62 poeng foran boybandet ”Midnight Sons” som fikk 35. Den tredje pallplassen gikk til Tor Endresen og melodien ”Lover”, skrevet av Kyrre Fritzner.
Den frittalende Mette Hartmann ble bare nummer fem, noe som beviser at det ikke alltid er så smart å sage på den greina man sitter på. Nervene til Toril Moe tålte ikke de skyhøye forventningene og hennes bidrag ble dessverre framført på en nervøs og uinspirert måte og hun ble til slutt henvist til sjette plassen.
Det norske folk hadde altså valgt en ung, frisk og lovende artist med en ”Hip Hop” inspirert melodi til å representere landet i den internasjonale finalen i Jerusalem. Dette var et dristig valg og nye takter fra et vanligvis nokså ”sirumpa” norsk publikum og optimismen var stor i tiden før finalen. Ganske mange hadde tro på at Stig van Eijk ville bli en sensasjon i Israel med sin ungdommelige sjarm, ansiktsmaling, rastahår og ”Hip Hop” inspirerte dans.
Finalen ble sendt fra ”International Convention Centre” i Jerusalem, samme sted som finalen i 1979. Sikkerhetsforanstaltningene var enorme da en finale i ESC var et høyst tenkelig terrormål og ”halve salen” var fylt opp av israelske sikkerhetsfolk.
Fra og med dette året var orkesteret borte og alle bidrag ble framført med singback, noe som ble voldsomt kritisert og betegnet som at konkurransen fra nå av var en ren ”karaokekonkurranse” for å regne. Dessuten ble det dette året innført valgfritt språk å framføre bidragene på, noe som kunne komme flere land til gode. ESC var med andre ord i stadig forandring.
Norge skulle i ilden som land nummer åtte, et startnummer som ikke er av de mest gunstige, men håpet om at Norges ungdommelige låt skulle overleve dette var fremdeles tent. Hverken melodien, musikkarrangementet eller Stig van Eijk hadde gjennomgått noen større forandringer siden den norske finalen, noe man mente skulle være til fordel for bidraget.
På scenen forsøkte Stig, dansere og korister så godt de kunne og gjenopplive suksessen fra MGP finalen, med høyt tempo, dans og utstråling. Men dessverre opplevde de tekniske lydproblemer og Norges bidrag låt ikke bra i TV ruta i de tusen hjem rundt omkring i Europa. Stigs stemme ble tam og usikker og lyttet man nøye hørte man også en del sure toner.
Dette straffet seg under poenggivingen og det ble raskt klart at Norge ikke ville hevde seg blant topp 10. Men i en kaskade av svulmende ballader, ”dansebandmusikk” og lettere poppmusikk skaffet Stig van Eijk Norge en forholdsvis hederlig 14. plass med 35 poeng av 23 land.
Hjemme i Norge igjen gikk det bedre for Stig. Albumet ” Where I Belong” solgte over 30 000 eksemplarer, noe som kvalifiserte til platinum og det nådde 6. plassen på VG Topp 40 lista. Han ble kåret til landets mannlige artist under ”Hit awards” i 2000 og i 2001 laget han den colombianske fredsmelodien ”Constructors of Peace”. I 2003 skrev han låta som vant ”Idol” i Sør-Afrika ”Once in a lifetime” og denne melodien solgte også til platinum (over 100 000 eksemplarer).
I dag kaller Stig van Eijk seg for ”StiGi” og er mest kjent som frontfigur i raggiebandet ”The Soul Express Orchestra”.
