| Fakta | |
| Dato | Søndag 3. mars 1957, kl. 20.00 |
| Sted |  Großer Sendesaal des hessischen Rundfunks i Frankfurt am Main i Vest-Tyskland |
| Programleder | Anaïd Iplicjian |
| Vertskringkaster | Hessischer Rundfunk (HR) |
| Deltakerland | 10 |
| Debuterte |  Danmark Storbritannia Østerrike |
| Stemmesystem | 100 % jury |
| Vinner |  «Net als toen» av Corry Brokken for Nederland |
Eurovision Song Contest 1957 (offisielt: Grand Prix Eurovision de la Chanson Européenne) var den andre utgaven av Eurovision Song Contest. Nytt av året var at poengene ble offentliggjort, og en poengtavle ble brukt for første gang. Danmark, Storbritannia og Østerrike debuterte i konkurransen. Vest-Tyskland ble valgt som vertsland, fordi meningen var at deltakerlandene skulle bytte på det hvert år, noe som ble vanskelig å gjennomføre da flere land debuterte senere.
Eurovision var også dette året først og fremst et radioshow: TV-salget eksploderte først godt inne i 1960-årene. Dette året fikk også duoer delta, og ikke bare soloartister. Danmarks Birthe Wilke og Gustav Winckler avsluttet fremføringen sin med et kyss, faktisk det lengste i Eurovision noen gang.
Innhold
Bidrag
Ti bidrag deltok i finalen, noe som var fire færre enn året før. Likevel deltok tre flere land dette året. Storbritannias bidrag varte i ett minutt og 52 sekunder, mens Italias bidrag varte i fem minutter og ni sekunder. Dette gjorde at EBU året etter innførte regelen om at bidragene ikke kan vare i mer enn 3 minutter. Italias bidrag har dermed rekorden for lengste Eurovision-låt. Frem til 2015 var Storbritannias bidrag tidenes korteste låt.
Finalen
Nederland tok sin første seier med fjorårets representant Corry Brokken, mens Lys Assia, som vant året før, kom nest sist. Østerrike debuterte med sisteplass.
| Startnr. | Land | Artist | Låt | Språk | Plass | Poeng |
| 6 | Nederland |
Corry Brokken | «Net als toen» | Nederlandsk | 1 | 31 |
| 8 |  Frankrike |
Paule Desjardins | «La belle amour» | Fransk | 2 | 17 |
| 9 | Danmark |
Birthe Wilke & Gustav Winckler | «Skibet skal sejle i nat» | Dansk | 3 | 10 |
| 2 |  Luxembourg |
Danièle Dupré | «Amours mortes (tant de peine)» | Fransk | 4 | 8 |
| 7 | Vest-Tyskland |
Margot Hielscher | «Telefon, Telefon» | Tysk, fransk, engelsk, spansk | 4 | 8 |
| 4 |  Italia |
Nunzio Gallo | «Corde della mia chitarra» | Italiensk | 6 | 7 |
| 3 | Storbritannia |
Patricia Bredin | «All» | Engelsk | 7 | 6 |
| 1 |  Belgia |
Bobbejaan Schoepen | «Straatdeuntje» | Nederlandsk | 8 | 5 |
| 10 |  Sveits |
Lys Assia | «L’enfant que j’étais» | Fransk | 8 | 5 |
| 5 | Østerrike |
Bob Martin | «Wohin, kleines Pony?» | Tysk | 10 | 3 |
Avstemningen
I motsetning til året før kunne ikke juryene lenger stemme på sitt eget land. Juryene ble også større, og bestod nå av ti personer. Hvert jurymedlem kunne dele ut 1 poeng til sin favoritt. Poengene ble delt ut via telefon.
Listeplasseringer og suksess
Vinnerlåten oppnådde 8. plass på den nederlandske hitlisten, og ble nr. 13 i Belgia.
Vertsby
Frankfurt am Main ble bombet flere ganger under Den andre verdenskrigen. Gamlebyen, som var den største i Tyskland, ble nesten fullstendig ødelagt. Etter krigen ble Frankfurt am Main innlemmet i den nye delstaten Hessen. Byen var også tenkt som hovedstad i Vest-Tyskland, og det som skulle vært landets parlamentssal ble i stedet vertskap for finalen i Eurovision Song Contest.
Arena
Eurovision-finalen ble arrangert i Großer Sendesaal des hessischen Rundfunks, den store konsertsalen som ligger bak kringkastingshuset Funkhaus am Dornbusch. Kringkastingshuset tilhører Hessischen Rundfunks, men var opprinnelig tenkt å være parlamentssalen i Vest-Tyskland før Bonn ble valgt til hovedstad. Bygningen ble i stedet til kringkastingshus, og den hessiske kringkasteren fikk oppført en konsertsal bak bygningen.
Låtskrivere
Guus Jansen og Willy van Hemert skrev vinnerbidraget «Net als toen». Fjorårets vinnerlåtskrivere var også med, men endte nå på åttendeplass.
| Låt | Komponist | Tekstforfatter |
| «All» |
Reynell Wreford | Alan Stranks |
| «Amours mortes (tant de peine)» |
Jean-Pierre Kemmer | Jacques Taber |
| «Corde della mia chitarra» |
Mario Ruccione | Giuseppe Fiorelli |
| «L’enfant que j’étais» |
Géo Voumard | Émile Gardaz |
| «La belle amour» |
Guy Lafarge | Francis Carco |
| «Net als toen» |
Guus Jansen | Willy van Hemert |
| «Skibet skal sejle i nat» |
Erik Fiehn | Poul Sørensen |
| «Straatdeuntje» |
Harry Frekin | Eric Franssen |
| «Telefon, Telefon» |
Friedrich Meyer | Ralph Maria Siegel |
| «Wohin, kleines Pony?» |
Kurt Svab | Kurt Svab, Hans Werner |
Ifølge Eurovision.de er Ralph Maria Siegel faren til den suksessrike Eurovision-komponisten Ralph Siegel, som har skrevet en rekke bidrag for land som Vest-Tyskland, Luxembourg og San Marino.
Dirigenter
Tyske Willy Berking dirigerte bidragene til Belgia, Luxembourg, Vest-Tyskland og Sveits. Eric Robinson dirigerte for Storbritannia, Armando Trovajoli for Italia, Carl de Groof for Østerrike, Dolf van der Linden for Nederland, Paul Durand for Frankrike og Kai Mortensen for Danmark.
Språk
For første gang ble det brukt engelsk og dansk språk i Eurovision, mens Vest-Tyskland hadde med noen ord på spansk. Vest-Tyskland ble det første landet som fremførte et bidrag på mer enn ett språk.
Uttakinger
Det blir sagt at Frankrike arrangerte Sept villes, une chanson, men dette er ikke bekreftet. Som i 1956 fremførte Lys Assia fem av låtene i den sveitsiske finalen, og på kun to år hadde hun fremført ti av de 22 låtene som hadde vært med i Concours Eurovision.
70 låter deltok i de nasjonale uttakingene, mens Frankrike, Luxembourg og Østerrike valgte internt. I løpet av de to første årene var det skapt 139 bidrag om man teller med både Eurovision-bidrag og låter fra de nasjonale finalene.
Vest-Tyskland arrangerte sin nasjonale finale i samme arena som Eurovision skulle avholdes i noen måneder senere.
| Land | Uttaking | Bidrag | Sted |
| Belgia |
De T.V. Maakt Muziek | 3 | Studio 6 på Flageyplein i Brussel |
| Danmark |
Dansk Melodi Grand Prix | 6 | Studio 2 i Radiohuset i Frederiksberg |
| Italia |
Festival della Canzone Italiana di Sanremo | 19 | Casinò Municipale di Sanremo i Sanremo |
| Nederland |
Nationaal Songfestival | 8 | AVRO-studio i Hilversum |
| Storbritannia |
Festival of British Popular Songs | 19 | BBC-studio i London (semifinalene); King’s Theater i London (finalen) |
| Sveits |
Concours Eurovision | 11 | St. Moritz |
| Vest-Tyskland |
Zwei auf einem Pferd | 4 | Großer Sendesaal des Hessischen Rundfunks i Frankfurt am Main |
← Lugano 1956 • Frankfurt am Main 1957 • Hilversum 1958 →
