Fakta
Dato Onsdag 12. mars 1958, kl. 20.00
Sted Studio 2 i AVRO-studio i Hilversum i Nederland
Programleder Hannie Lips
Vertskringkaster Nederlandse Televisie Stichting (NTS)
Deltakerland 10
Debuterte Sverige
Deltok ikke Storbritannia
Stemmesystem 100 % jury
Vinner «Dors, mon amour» av André Claveau for Frankrike

Eurovision Song Contest 1958 (offisielt: Grand Prix Eurovision de la Chanson Européenne) var den tredje utgaven av Eurovision Song Contest. Et nytt land ble med i konkurransen, tredjeplassen gjorde det stort i USA og det ble innført nye regler for låtene.

Bidrag

Corry Brokken og Lys Assia ble de første til å delta tre år på rad. Assia ble også den første med fire bidrag, og er fremdeles den kvinnelige artisten som har fremført flest låter i Eurovision; en rekord hun pr. 2021 deler med Elisabeth Andreassen, Sue og Valentina Monetta.

Som året før var det også Eurovision-vinnere med i 1958 ettersom både Brokken og Assia hadde hver sin seier. Også artistene til Belgia og Vest-Tyskland hadde deltatt tidligere.

Finalen

Frankrike fikk sin første seier. Vinnerartisten, André Claveau, var helt frem til 1990 den eldste som har vunnet konkurransen med sine 46 år og 76 dager.

Programleder Hannie var nesten ikke å se i TV-bildet denne kvelden. I motsetning til andre finaler var det et bidrag som åpnet showet, og ikke programlederen. Hannie kom først ut på scenen etter at alle bidragene var fremført. Da forklarte hun at Italia skulle få synge på nytt på grunn av lydproblemer. Hun kom ikke tilbake før etter at både Italia og pausenummeret var ferdig; for å presentere poengene og kåre en vinner.

Startnr. Land Artist Låt Språk Plass Poeng
3  Frankrike André Claveau «Dors, mon amour» Fransk 1 27
10  Sveits Lys Assia «Giorgio» Tysk, italiensk 2 24
1  Italia Domenico Modugno «Nel blu dipinto di blu» Italiensk 3 13
5  Sverige Alice Babs «Lilla stjärna» Svensk 4 10
7  Belgia Fud Leclerc «Ma petite chatte» Fransk 5 8
9  Østerrike Liane Augustin «Die ganze Welt braucht Liebe» Tysk
8  Vest-Tyskland  Margot Hielscher «Für zwei Groschen Musik» 7 5
6  Danmark Raquel Rastenni «Jeg rev et blad ud af min dagbog» Dansk 8 3
2  Nederland Corry Brokken «Heel de wereld» Nederlandsk 9 1
4  Luxembourg Solange Berry «Un grand amour» Fransk

Åpnings- og pausenummer

Det nederlandske jazz- og poporkesteret Metropole Orkest, under ledelse av Dolf van der Linden, stod for pauseunderholdningen. Orkesteret opptrådte to ganger; først etter de fem første bidragene, og så etter at alle bidragene var fremført.

Avstemningen

Hvert land hadde en jury med ti medlemmer. Hvert jurymedlem kunne dele ut ett poeng til sin favoritt. På denne måten kunne Italia dele ut poeng til kun to land, mens Sveits og Sverige ga poeng til sju hver.

Listeplasseringer og suksess

Vinnerbidraget dette året kom ikke inn på noen av listene som fantes på dette tidspunktet, men det gjorde derimot tredjeplassen Italia.

Årets låt i USA

Italias bidrag, «Nel blu, dipinto di blu», ble det mest suksessfulle bidraget dette året, og et av de mest suksessfulle gjennom tidene. Låten har senere blitt bedre kjent under navnet «Volare». Den lå øverst på USA-amerikanske Billboard Hot 100 fem uker i august og september 1958. Da den kom inn på listen lå den på 54. plass, og på kun én uke gikk den opp til andreplass. Det er det største hoppet en låt har gjort opp til andreplass noensinne. «Nel blu, dipinto di blu» ble også kåret til årets låt av Billboard. Det var den første ikke-USA-amerikanske, -britiske eller -kanadiske låten som toppet Billboard-listen, og den eneste frem til 1994.

Året etter ble den første Grammy-utdelingen avholdt i USA, og det italienske bidraget vant både årets låt og årets innspilling. Det er den eneste ikke-engelskspråklige låten og det eneste Eurovision-bidraget som har vunnet en Grammy. Domenico ble også nominert til en Grammy for beste mannlige vokalist, for samme låt. «Nel blu, dipinto di blu» nådde andreplass på hitlistene i Norge og Nederland og tiendeplass i Storbritannia.

En italiensk-engelsk versjon av låten, fremført av Dean Martin, nådde tredjeplass på VG-lista, mens en coverversjon av The McGuire Sisters nådde sjuendeplass. Den belgiske representanten Fud ga ut en fransk versjon på samme EP som sitt eget bidrag. Andre som har covret låten er Frank Zappa, David Bowie, Al Bano (Italia 1976 og 1985), Engelbert Humperdinck (Storbritannia 2012), Emma (Italia 2014) og Il Volo (Italia 2015).

Under 50-årsfeiringen for Eurovision i 2005, Congratulations: 50 Years of the Eurovision Song Contest, ble «Nel blu, dipinto di blu» kåret til det nest beste bidraget noensinne, kun slått av ABBAs «Waterloo». Under Sanremo-festivalen i 2006 ble låten fremført av Laura Pausini og Eros Ramazzotti, og i 2020 ble den fremført av Tiziano Ferro.

Hendelser

Italia synger på nytt

Etter at alle bidragene var fremført måtte Italias Domenico Modugno opp på scenen og fremføre sitt bidrag på nytt. Dette skyldtes problemer med lyden i noen av landene, som gjorde at ikke alle fikk hørt låten.

Vertslandet endte sist

Frem til 2018 var dette første og eneste gang et vertsland hadde endt sist i finalen. Det var også første gang det ble delt sisteplass.

3-minuttersregelen

Nytt av året var at låtene ikke kunne vare i mer enn 3 minutter, etter at lengden på låtene året før hadde vart fra 1:52 til 5:09. Italias bidrag fra 1957 hadde dermed satt rekord for lengste låt, som fremdeles ikke kan bli slått.

Vertsby

Dette året startet man med at vinnerlandet arrangerer finalen året etter, så langt det lar seg gjøre. Hilversum, en by og kommune i provinsen Noord-Holland, ble valgt som vertsby. Byen regnes som mediehovedstaden i Nederland. Det skulle gå hele 62 år før Hilversum igjen ble vertsby for et Eurovision-arrangement, da byen arrangerte Eurovision: Europe Shine a Light som en erstatning for den avlyste Eurovision-konkurransen i 2020.

Arena

Eurovision Song Contest 1958 ble avholdt i Studio 2 i AVRO-studio. Siden 2002 har Studio 2 vært et nederlandsk riksmonument på grunn av sin arkitektoniske og kulturhistoriske verdi. Studioet ble bygget i perioden 1938–1940, og er viktig for å kunne se utviklingen av studioteknologien og Hilversum som mediehovedstad.

Låtskrivere

Friedrich Meyer hadde komponert det vesttyske bidraget året før, men bortsett fra dette var samtlige låtskrivere nye i Eurovision. Italienske Domenico Modugno var den eneste som også fremførte låten han hadde skrevet.

Låt Komponist Tekstforfatter
«Die ganze Welt braucht Liebe» Günther Leopold, Kurt Werner
«Dors, mon amour» Hubert Giraud Pierre Delanoë
«Für zwei Groschen Musik» Friedrich Meyer Fred Rauch, Walter Brandin
«Giorgio» Paul Burkhard Fridolin Tschudi
«Heel de wereld» Benny Vreden
«Jeg rev et blad ud af min dagbog» Sven Ulrik, Harry Jensen
«Lilla stjärna» Åke Gerhard Gunnar Wersén
«Ma petite chatte» André Dohet
«Nel blu dipinto di blu» Domenico Modugno Domenico Modugno, Franco Migliacci
«Un grand amour» Michel Eric Monique Laniece, Raymond Roche

Dirigenter

Alberto Semprini dirigerte det italienske bidraget, Dolf van der Linden dirigerte Nederland, Luxembourg, Sverige, Belgia og Vest-Tyskland, Franck Pourcel dirigerte Frankrike, Kai Mortensen dirigerte Danmark, Willy Fantl dirigerte Østerrike og Paul Burkhard dirigerte Sveits.

Språk

Med Sverige som nytt land i konkurransen fikk man for første gang høre et svenskspråklig bidrag. Sammen med konkurransen i 1956 er dette det eneste året det ikke har vært noen bidrag på engelsk.

Nasjonale uttakinger

Sveriges bidrag «Lilla stjärna» het opprinnelig «Samma stjärna lyser för oss två», men artisten Alice Babs og kringkasteren Sveriges Radio fikk den skrevet om uten låtskriverens tillatelse. Det førte til at Alice ble nektet å spilte den inn i studio, og den eneste versjonen som fantes av låten frem til den ble utgitt på et samlealbum i 1994 var livefremføringen fra Eurovision.

Land Kringkaster Artist Låt
 Belgia Institut national belge de radiodiffusion Concours Eurovision de la Chanson – démi-finale
 Danmark Statsradiofonien Dansk Melodi Grand Prix
 Frankrike Radiodiffusion-Télévision Française Internt Et voici quelques airs
 Italia Radiotelevisione Italiana Festival della Canzone Italiana di Sanremo
 Luxembourg Télé Luxembourg Internt
 Nederland Nederlandse Televisie Stichting Nationaal Songfestival
 Sveits Télévision suisse romande Internt
 Sverige Sveriges Radio
Vest-Tyskland Westdeutscher Rundfunk Köln Schlager
 Østerrike Österreichischer Rundfunk Internt


← Frankfurt am Main 1957 • Hilversum 1958 • Cannes 1959 →