2020 ble det store, store annerledesåret for oss Eurovision-fans. For første gang ble vår kjære konkurranse avlyst, som så mye annet når vi ble rammet av en verdensomspennende pandemi.
Men likevel, sesongen 2020 har gitt meg mange store musikalske opplevelser, mange låter som har brent seg fast i meg og som jeg vil ta med meg videre. For Eurovision er for meg en gullgruve når det gjelder å oppdage ny musikk som berører og nye artister som har mye gull å komme med. Derfor vil jeg i en bloggserie på fire deler gjennom sommeren ta dere med på en reise gjennom 40 låter som hver på sin måte berørte meg i år. Det er bare to nasjonale vinnere blant disse 40, noe som viser at den musikalske skattekisten som Eurovision er, er mangeslungen og variert.
Husk at dette er de låtene som berørte meg mest denne sesongen, og at det er min personlige smak som skinner igjennom her. Jeg har stor respekt for at det finnes like mange meninger om hvilke låter som berører som det finnes Eurovision-fans.
40. Elvana Gjata – Me tana – Albania
Hele sesongen begynte jo som den alltid gjør i Albania, med deres Festivali i Kenges rett før jul. Jeg var da installert hos mine foreldre i Molde, og for ikke å forstyrre deres TV-kvelder rigget jeg meg til ved kjøkkenbordet og fulgte den musikalske festen dette er fra start til slutt. Og Elvana Gjeta bergtok meg med dette etniske fyrverkeriet av en låt. Vi var mange som ble skuffet over at hun bare ble nr. 2, men det var godt å se at Christer Björkman og de andre i den internasjonale juryen var samstemte i at dette var den beste låten.
39. Francesco Gabbani – Viceversa – Italia
I år var det den første gangen jeg fulgte San Remofestivalen tett, denne store feiringen av italiensk musikkultur. Jeg så alle fem kveldene unntatt den med coverlåter og lik som i Albania så var dette en stor fest. Det tok sin tid, italienerne er seg selv lik der, men det er en del av kulturen deres og når vi ble servert så mye nydelig musikk så var det helt greit. Og vi fikk Francesco Gabbani tilbake, den store favoritten til å vinne Eurovision 2017 med monsterhiten Occidentalis Karma, men for å bruke idrettsspråket, Gabbani kom nok for tidlig i form og det buttet på oppløpssida.
I år var han tilbake i San Remo, med en ny innsmigrende låt som bare kryper inn i øregangene og blir der. Stemmen hans er så behagelig å høre på og alt er egentlig bare vellyd. Kjempet til siste slutt om seieren, men måtte gi tapt for Diodato og endte på sølvplass denne gangen.
38. Michele Zarrillo – Nell’estasi o nel fango – Italia
Første jeg tenkte da jeg så Michele Zarrillo var: «Har Steve Martin (skuespiller) blitt italiener?». Det ikke alle vet er at Steve Martin også er en mer en habil musiker, så at hans italienske dobbeltgjenger også er det passer da helt perfekt.
Dette er i mine ører en sjukt fengende låt litt i Coldplayland. Ikke alt i Coldplays katalog er like bra, men de har noen gullkorn og det er i det landskapet Zarrillo beveger seg her. Sterk stemme har han også og derfor er dette blitt en helstøpt låt i mine ører, selv om den havnet et stykke ned på listen i San Remo.
37. Lake Malawi – Lucy – Polen
Tsjekkerne i Lake Malawi sjarmerte oss i Tel Aviv ifjor, men i år stilte de i nabolandet i Polen. Mye av forklaringen på det er at vokalist Albert Cerny er vokst opp tett ved grensen til Polen og at han derfor også føler et slektskap til det landet.
Og for meg er dette en kul poplåt som jeg faktisk liker bedre enn fjorårets Friend of a Friend, med et deilig fengende refreng som sitter. Jeg tar med videoen istedet for finaleframføringen for å få fram hvem denne Lucy er, nemlig en av programlederne under fjorårets Eurovision i Israel. En kvinne som må ha gjort et dypt inntrykk på gutta i Lake Malawi!
36. Gena – Shqiponja E Lira – Albania
De som kjenner min musikksmak vet at det bor en liten rocker i meg, for å si det mildt. Og blandes rock med en etnisk tilnærming fra landet artisten kommer fra så blir jeg lett solgt. Så også med den låten Gena stilte med i Albania. Det var flere sterke rockelåter der, men det var denne som festet seg mest. Rett og slett en herlig fengende låt, og en god stemme.
35. Egert Milder – Georgia (On My Mind) – Estland
Jeg stusset veldig over denne låttittelen, som er stjålet fra en virkelig sagnomsust sang i musikkhistorien. Men da jeg så videoen skjønte jeg at det var personlig for artisten Egert Milder. Det var tatt opp i Georgia, et land han bodde i i to år, og som gjorde et så uutslettelig inntrykk på han at han lagde en musikalsk hyllest til landet. Det traff meg rett i hjertet, og når han også hadde en sterk framføring i den nasjonale uttakinga i Estland der han på slutten stod oppe på et piano og sang så tok dette meg virkelig. Når teksten er dypt personlig for artisten og når musikken står i stil med det, da blir jeg berørt.
34. Jordan-Ravi – Pushing Stars – Australia
Dette var 2. året av Australia Decides og som ifjor forelsket jeg meg i låten som ble sist. Ifjor var det Emma Hooper, i år Jordan-Ravi. OK, jeg synes han han kunne vært heldigere med sin framføring i finalen, men uansett så er dette en type lettbeint og fengende pop som jeg lett faller for. Og av den grunn er den mer enn verdig en plass på denne listen.
33. Didrik & Emil Solli-Tangen – Out of Air – Norge
Da denne låten ble sluppet som en av de forhåndskvalifiserte til årets MGP så kickstartet det hele MGP for meg. Ikke det at låtene som var kommet til da var dårlige, men her fikk jeg endelig en låt som satt helt umiddelbart for meg. En mektig låt med den patos og dramatikk som jeg liker når det er store stemmer som bestalter en sang. Og som dere sikkert har skjønt nå så liker jeg fengende låter og jeg synes at denne låten også stempler godt inn når det gjelder det, spesielt i refrenget.
32. Kristin Husøy – Pray For Me – Norge
Selv om jeg på forskjellige måter hadde et personlig forhold til de tre andre låtene og artistene i den trønderske delfinalen så skjønte jeg vel tidlig at det var Kristin Husøy som ville dra hjem finalebilletten. En utrolig spennende låt med mange fasetter og med en ursterk stemme som jeg ikke trodde at en 18-åring kunne være i besittelse av. Og med en selvsikkerhet i framføringen som jeg er sikker på bergtok mange. Kristin er en artist jeg er sikker på vi vil høre mye fra i de kommende årene!
31. Piero Pelù – Gigante – Italia
Til slutt i dag skal vi tilbake til Italia og San Remo. Det var mye rock der i år, og italiensk rock er jo bare snadder i mine ører. Og denne karen her ser ut til å være en erfaren artist som er rimelig trygg på seg selv. En skikkelig fengende rockelåt og med en artist som virker spennende. Under hver framføring hadde Piero Pelù et budskap malt på sixpacken, og jeg skulle ha likt og visst hva de betød. Men uansett, en herlig rocker dette!
Neste gang er det låtene fra 30 til 21 som jeg vil presentere, så heng med!
