Endelig kom den etterlengtede andreplata til Alexander Rybak! Det er et år siden «Fairytales» kom, og mange har gledet seg til mer musikk fra Alexander-ladden vår. Jeg personlig har nok ikke ventet riktig like utålmodig på dette albumet som jeg gjorde på forrige, men etter at Alexander fremførte «Europe’s Skies» i den finske finalen 30.januar begynte jeg å se frem til å få høre hele cd’en.

{youtube}Sgu3XnYOpDM{/youtube}

Så ble «Oah» sluppet, og til tross for at den har en utrolig fengende melodi syntes jeg at «tekstproblemet» fra forrige plate var tilbake, og holdt fast på mitt standpunkt at han burde finne noen å skrive tekster sammen med. Og, surprise, surprise; På denne plata har han med seg Thomas Wærnes på tekstforfattersiden. Dette merkes spesielt godt på enkelte låter, men det skal jeg komme tilbake når jeg vurderer sangene hver for seg.

Før jeg gjør det vil jeg imidlertid komme med et solid spark i baken til den norske musikkanmelderstanden. De har, nærmest etter avtale kan det virke som, slaktet «No boundaries» så totalt at enkelte av anmeldelsene blir helt parodiske. De virker gjennomsyret av «nå skal vi ta’n» og en solid porsjon anger for at de lot seg rive med i fjor og trillet 5’ere og 6’ere for «Fairytales».

Så; over til min egen vurdering av «No Boundaries».

Dette albumet er et sammensurium av sjangere, fra eurodisco og punkpop til låvedans og cabaretpop. Det som imidlertid binder hele albumet sammen er Alexanders umiskjennelige preg. Den særegne stemmen hans, fiolinen og, dessverre, de av og til fortsatt naive og noe klisjefylte tekstene.

Det første sporet er ”First Kiss”, en sang som kunne vært hentet direkte fra en cabaret i en bakgate i Paris. Stemmen til Alexander bidrar til å fremheve det inntrykket, noe som gjør låten til en god åpning på cd’en.

{youtube}T29vwHigSm8{/youtube}

Den følges av ”Europe’s Skies”, som av mange karakteriseres som ’lillebroren til ”Roll With the Wind”’, noe som helt klart har røtter i virkeligheten. ”Europe’s Skies” er på en måte ”broen” fra det forrige albumet over til dette.

”I’m in Love” er en coverversjon av John the Whistler’s megahit fra 2000. Jeg er ikke helt overbevist her, og ikke minst blir jeg sprø av at Alexander synger ”I’m in låv”; DET HETER IKKE DET!!!

”Oah” er en ganske irriterende liten sang, rett og slett fordi melodien er så fantastisk fengende, nesten som ”Fairytale”, mens teksten (en av de få som Alexander har skrevet alene…) er så banal at det blir pinlig. Så hva gjør man da? Jo, man nynner med så høyt at man overdøver teksten! Men videoen er morsom da!!

{youtube}o4sfh2u8cgU{/youtube}

Så kommer albumets underligste lille innslag; ei lita jente som leser et brev hun har skrevet til Alexander. Sammenhengen forstår vi litt bedre når vi hører sangen som kommer etter; ”5000 letters”. Her synger Alexander om alle brevene han har fått fra fansen sin, og hvordan han ønsker å kjenne dem alle sammen. Dette blir litt i svulstigste laget, men jeg liker den faktisk allikevel.

”Dare I Say” er en nokså typisk Rybak-tekst, med ubesvart/hemmelig/mistet kjærlighet, sjalu kjærester, håp om å få tilbake dama osv. Som alltid er melodien bra, men det blir, som i ”Oah”, litt slitsomt med dette ”kjærestepratet” hele tiden. Men jeg synes allikevel dette er en god låt; den er fin å danse til!

{youtube}41PkHRkmku0{/youtube}

Så kommer nok en kjærlighetssang, men denne gangen er det ikke kjærligheten til en jente han har mistet eller ikke kan få, men til Finland. I ”Suomi” blander han østeuropeiske følelser og rytmer med den sedvanlige sounden sin, og dette er faktisk riktig så vellykket.

I ”Why Not Me?” dukker det opp en Alexander vi ikke har sett før; her får vi nemlig servert punkpop i reneste CRASH!-stil. Jeg liker denne typen musikk, men i hvilken grad det kler stemmen til Alexander er jeg ikke helt sikker på. Når han i tillegg insisterer på å uttale ”long/love (osv)” med en veldig tydelig norsk Å-lyd orker jeg ikke høre på sangen flere ganger enn jeg må. (Noen er nødt til å ta ham et engelskkurs!) Det er nok det sporet på albumet jeg i utgangspunktet burde likt best, men resultatet blir nærmest litt amatørmessig.

Neste spor er «Barndance», og her kommer fela virkelig fram i hovedrollen!! Her er det amerikansk låvedans for alle penga, og dette er noe han kan. Hvordan denne låta faktisk funker på en sånn cd kan diskuteres, men artig er det! Dette kan nok få noen hver utpå gølvet på sommerens ”bryggedanser” rundt i det langstrakte land.

Så avslutter Alexander med platas, for meg, største overraskelse; en cover av ”The Beach Boys”’ ”Disney Girls” fra 1971. Denne sangen var ”stor” i vennegjengen min da jeg bodde i USA på midten av 80-tallet, så for meg er dette høydepunktet på ”No Boundaries”.

{youtube}AtFb-NqGibY{/youtube}

Så en oppsummering av albumet må bli;
Ja, sjangermessig spriker det i alle retninger, men det har da også vært hensikten. Alexander har ønsket å lage en cd med smakebiter fra mange ulike musikkstiler, for å gi de unge, som nok utgjør hoveddelen av hans publikum, en sjanse til å bli kjent med annen musikk enn den de lytter på til vanlig. Med dette som utgangspunkt synes jeg han har lykkes i sitt forsett. Men jeg finner mange av de samme skjønnhetsfeilene her som på ”Fairytales”; det florerer fortsatt med banaliteter og klisjeer i tekstene, engelskuttalen er stort sett ”god skoleengelsk”, men med noen fryktelig irriterende feil, og temaene som omhandles er veldig ensporete.

Men; det dukker opp noen riktige perler her også. Cabaretstilen fra ”First Kiss” kler Alexander veldig godt, melodien i ”Oah” nynner vi på her i huset ”hele tiden”, til tross for det noe svulstige uttrykket i ”5000 letters” liker jeg tanken bak veldig godt, ”Barndance” er det umulig å sitte i ro til og ”Disney Girls” er nok den sangen jeg synes Alexander gjør best av alle sanger jeg har hørt ham synge. Og ja, da inkluderer jeg ”Fairytale”. Alexanders stemme, hans sangstil og denne sangen er en ”match made in heaven”. MER SÅNT!!

Jeg har vært i tvil om hvilket terningkast jeg skal lande på her, men det blir som sist;