Bonnie Tyler var i tre tiår en artist som alltid kom tilbake med storselgere. Om hun kanskje ikke alltid var synlige på de «viktige» og store listene, var hun lenge synlig og populær i mange land i Europa.
Det var med enkel og grei gitarpop på 70-tallet og bombastisk og amerikansk highway tiåret etter – før hun kasserte karrieren med å inngå ekteskap med over- og masseprodusert tysk radiotyggegummi i 90-årene.
Da hjalp det ikke at hennes 1995-utgivelse Free Spirit kanskje inneholder en hennes fremste innspillinger i Steinman-eposet Making Love (Out of Nothing at All): En flott innspilling som druknet, men som faktisk allikevel ble hennes siste listeplassering i hjemlandet før årets opptreden i Malmö.
Etter en nokså stor suksess i Frankrike på starten av dette århundret, stilnet det så av utgivelser fra Bonnie. Visstnok begrunnet i at hun lette etter de «riktige låtene» for et nytt album.
Inneholder så Rocks and Honey, som allerede var tilgjengelig før Malmö-finalen, noe «riktig materiell»?
Det mest påfølgende med utgivelsen, er at Bonnies stemme tydelig har mørknet gjennom de siste årene. Hun fremstår mindre aggresiv og mer «lunefull» enn tidligere, noe som gjør at hun ikke lengre kan dra de mer gjennomsnittelige låtene opp fra gjørmen bare med stemmebruken.
Deretter så fremstår Rocks and Honey noe overraskende gitarorientert, der «rocks» er mer rett-på-sak raskere gitarbasert pop med innslag av rock og country – og balladene er «honey», med litt mye vekt på sukker og nettopp honning. Det hele minner mer om hennes nærmest 70-tallsutgivelser, enn senere produksjoner.
ESC-bidraget Believe in Me er inkludert i en noe lengre versjon enn Malmö-utgaven, uten at det tilfører låten noe som helst nytt. Bidraget fremstår imidlertid blant de svært få høydepunktene på utgivelsen, for til tross for en del kjente låtskrivere – er det dessverre svært lite på Rocks and Honey som minner om tidligere hits og album fra Bonnie.
Det største problemet er imidlertid ikke produksjon eller stemme, men derimot fraværet av låter som setter seg inn i øregangene. Hele karrieren til Bonnie Tyler har vært basert på nettopp dette, og om det så var It’s a Heartache, Total Eclipse of the Heart eller Bitterblue: Til tross for spredningen i sjanger, hadde de som fellesnevner at man kunne lytte og synge med.
Det er ikke noe på Rocks and Honey som umiddelbart fester seg – utenom kanskje refrenget på nettopp Believe in Me. Selv et spor som Bitterblue ville frisket opp dette albumet.
Rocks and Honey er både gråstein og honning – men det blir for mye gråstein og for lite honning.
