Så var det duket for finalen i Europas største nasjonale musikkfest Melodifestivalen. For oss musikkelskende nordboere kan man nå se denne oppvisningen i både god og dårlig smak på våre nasjonale TV-stasjoner. For Norges del gikk sendingen direkte på NRK 3 og vi får håpe at noen på Marienlyst så programmet slik at de kan se hvordan en musikkonkurranse avvikles.
Ikke rart at dette programmet er høyt elsket og mest sett i vårt naboland. Finalen fylte Friends Arena som til vanlig tar 64 000 tilskuere. Dessuten har jo del-finalene lokket til fullsatte is-og idrettshaller over hele Sveariket de fem siste lørdagene. Det er det man kan kaller en folkefest. I tillegg har man klart å samle inn mange millioner til Radiohjelpen, SVT’s egen innsamlingskonto, ved å la folk telefonstemme/sms’e dyrere beløp ved stemmegivingen. Den ene finalekvelden i Spektrum klarte MGP kun å fylle halve salen. Kanskje en tankevekker for arrangørene. Men nå skal det handle om MF, Mello eller Melodifestivalen som det heter Sverige og ikke MGP.
Presis kl 20.00 feiet programlederne Gina Dirawi og medprogramleder William Spetz inn på scenen. Men ooops, hva er det du har på deg Gina??? Kan det være mormors omsydde sommergardiner?? Kveldens første skandale. Hvordan kan man kle damen opp i noe så grusomt? Og frisyren var som hentet ut fra Liv Ullmans tragiske look i filmen «Utvandrerne». God oppvisning i faget «Dårlig Smak» Gina. Ikke mye glamour over dette. Men din kavaler William Spetz var flott, selv om man ikke skal bruke hvit smoking jakke etter kl 18.00. Unntaket er kun om man heter James Bond.
Etter den vanlige oppvarmingen av programlederduoen satte artistene i gang og den neste timen fikk vi alle de 12 bidragene i rask rekkefølge. Nordmenn bør se mer til Sverige. De har hatt innvandring på agendaen siden 1952 og har tatt imot flere flyktninger og andre innvandrere enn Norge og resten av Norden til sammen noen gang kommer til å gjøre. Det kan man se av publikum i salen og artistene på scenen. Her er det like mange fremmedkulturelle som etnisk svenske uten at Sverige har gått til hundene av den grunn. De er rett og slett svensker av første, andre og tredje generasjon.
Først ut var gruppa Panetos, som kom fra 2. sjansen. Her var det så mye benspark og jogging rundt i salen at man kunne bli bli svimmel av mindre. Har de fått inspirasjon av Molin Rouge Balletten? Dessverre for låta «Håld om mej hårt» er den «ingen höydare» og burde forblitt i der den var, i de utslåttes gruppe.
Første kvinne ut var Lisa Ajax, sangtalentet som ser ut som hun er 12 år men som faktisk er 17. Men det er utrolig hva en tur i stolen hos make up artistene i SVT kan gjøre. En omgang med kosten og en utfordrende minikort glitterkjole og man ser ut som man er minst 20. Lisa sang «My Heart Wants Me Dead» og dødere en det Lisa framstod som i går kveld kunne hun ikke bli. Ingen rytme, ingen utstråling, ikke et steg eller en mimikk og heller ikke en spesielt god stemme. Da hjelper det dessverre ikke å ha en brukbar låt og å ha vunnet Idol 2014.
Musikalartisten David Lindgren var tredje mann ut og hadde en ganske catchy låt hvor han samtidig lekte med laser-lys. En ganske kul effekt og mannen er jo scenevant og trygg på seg selv så framførelsen gikk veldig bra. Dessuten er låta «We Are Your Tomorrow» riktig så dansevennlig og det forekom til tider små rykk i min dansefot. Hadde ønsket denne låta høyere på poenglisten.
Så var det start nr. 4 og SaRaha. Oppvokst som hun er i Afrika måtte låta bare hete «Kizunguzungu» og det måtte danses afrikansk folkedans. Selve låta minnet ikke mye om Afrika men den var rytmisk og glad og hadde faktisk et allsangpotensial om vi bare hadde klart å si Kizunguzungu. SaRaha framførte med bravur og levet seg inn i rytmene og låta. Det bidro til at nummeret ble ganske så fartsfylt og partylignende selv om jeg egentlig ikke liker denne type musikk.
Låt nummer fem var «Human» med Oscar Zia. Denne unge fremadstormende artisten begynner å få taket på Melodifestivalen etter flere forsøk. Han stilte også etter mitt skjønn med kveldens beste låt og mest troverdige opptreden. At han kom ut av skapet for en kort stund siden var det unødvendig av programleder William å nevne. Det hadde ingenting med konkurransen eller låta å gjøre. Om han måtte snakke om skap kunne han heller ha snakket om det skapet han selv ser ut til å sitte innelåst i.
Så var det Ace Wilders tur, Sveriges eldste tenåring. I en alder av 34 kjemper hun for girl-power og andre tenåringsdrømmer i sine låter. «Don’t Worry» er ikke noe unntak og hun kaver seg gjennom låta med de andre «powergirlsa» som hun skulle være på en spinningtime. Elendig låt og lite troverdig artist fører hele seansen rett til bunns på min liste.
Robin Bengtsson startet som nummer 7 og gjorde en veldig overbevisende framføring av låta «Constellation Prize» skrevet av bl.a. den utrettelige MF låtskriveren Bobby Ljunggren. Robin Bengtson har en flott stemme og trakterer munnspillet sitt på en like god måte. Dette gjorde at «Constellation Prize» ble en av kveldens beste bidrag. At Robin stod først i køen da talent og utseende ble utdelt er vel ikke bare til bryderis skulle en tro og jeg regner med at mange stemmer tilfalt Robin p.g.a disse fordelene.
Nummer 8 ut var drama-dronningen Molly Sandén, som til tross for hun bare er 23 år har vrengt ut og inn på sjelen sin i alle svenske sladreblader om bruddet med Eric Saade, om depresjoner, om forholdet og forlovelsen med Danny Saucedo, kampen mot kiloene og nå seneste diagnosen diabetes. Hadde hun konsentrert seg litt mere om å få tak på bra låter enn sladderpressen hadde hun kanskje en gang vunnet MF etter alle forsøk. Det familien Sandén/Saucedo sitter og snekrer sammen hjemme ved kjøkkenbordet er ikke bra nok. Låta «Youniverse» (er dette et reelt ord) var i mine øre både platt og kjedelig og kommer ikke til å bli en hit i Sverige en gang, langt mindre i ESC kretser. Molly har bra stemme men hun er ingen ekstraordinær låtskriver. Tror ikke på noen MF seier til henne før hun innser det. Men i nær framtid blir det mer sladderpresse. Danny fridde nemlig til Molly rett etter finalen og hun får det nok travelt med å betro seg til Svensk Damtidning og Se&Hör.
Boris Renè heter en for meg ukjent «artist» som deltok med bidraget «Put Your Love On Me». Her var det karisma, glede, kameratekke og rytmer som dominerte sammen med en bra vokal. Dessverre ble ikke Boris belønnet med en plassering i teten men jeg er sikker på at vi får se og høre mere til denne sjarmøren i tiden som kommer. Det er tydelig at denne mannen kan annet enn å trille ball mellom to mål.
Kveldens siste melketann ut og start nr. 10 var 17-årige Frans, mest kjent for et par fotballsanger for 8-10 år siden. Bidraget «If I Were Sorry» er en enkel og lite avansert sang som har hatt forhåndsfavorittstempelet i Sverige en god stund. Hvorfor er det vanskelig å si men kanskje er det rett og slett er p.g.a. enkeltheten og en opptreden uten en masse staffasje. Refrenget krever ikke mye hukommelse for å nynne og det er kanskje trikset for å gå til topps.
Wiktoria har også hatt et forhåndstempel som favoritt og startnummer 11 etter Frans er sikkert ingen tilfeldighet. Wiktorias låt «Save Me» er en energisk up tempo låt som helt sikkert hadde tatt Sverige opp i topp 10 i finalen nok en gang. Dessuten synger Wiktoria klokkeklart og kraftfullt, noe som gjør at hun skiller seg ut fra de andre artistene.. Et riktig positivt møte mellom en bra låt og en ung artist, skulle bare ønske at Wiktoria så mindre ut som en puddel og mer ut som seg selv.
Og så til slutt var det klart for Samir og Viktor, Sverige svar på dårlig smak. Samir er kjent fra Paradise Hotel hvor han ofte opptrådde naken for de svenske TV-seerne da han deltok mens Viktor er moteblogger. De har vært med I MF tidligere og har hatt en låt på 1.plass på den svenske Itune-lista. Låta «Bada Nakna» er en livlig allsang med enkelt innhold og passer guttas image godt, tomt og innholdsløst. Det svenske folket var heller ikke begeistret og belønnet gutta med 12. og siste plass i finalen.
Da bidragene var presentert var det tid for flere artige innslag. Jonas Gardell med sin «Schlagerskole» er noe av det morsomste som har blitt presentert i MF. Han tar jo alt på kornet og får hele konkurransen til å virke åndssvak med sin skarpe tunge. Når Jonas Gardell gjør det jubler vi nordmenn, når Jostein Pedersen gjør det buer vi. Hvorfor?
Så var det Lynda Woodruff sin tur. Sarah Dawn Finers karakter og EBU representant har fått høy status i ESC miljøet i hele Europa. Her harseleres det med vertsnasjonens spesielle særtrekk og Sarah Dawn gjør en strålende innsats for å skape inntrykk av at Sverige er en nasjon av nerder, dårlige og underlige mattradisjoner og et språk som er umulig for utlendinger å uttale.
Det er typisk at det var Christer Björkman og SVT som fant opp dette med den internasjonale juryen. SVT, CB og det svenske folk er så redd for at Sverige ikke kommer til finalen og vinner hvert år at de må prøvekjøre alle låtene for en internasjonal jury før folket får si sitt. Altså, de vil se hvilken finalelåt som får flest stemmer i Europa før de slipper til de svenske stemmene. Egentlig burde det være en EBU regel som sa at enten må alle landene gjøre dette eller ingen. Kvalifiseringen bør være så lik som mulig i alle land og ikke tilgodese land med ekstreme behov, som Sverige. Man vil jo gjerne at konkurrentene skal ha den samme utgangsposisjonen.
Da den internasjonale juryen hadde sagt sitt lå faktisk Oscar Zia på toppen med Frans og Ace Wilder på en tredje plass. Den norske juryen ga faktisk bare 6 poeng til Frans og 12 poeng til Wiktoria, noe jeg synes var en riktig bedømming.
Så var det tid for mimring mens de svenske folk la siste hånd på verket. Det var altså ennå mulighet for å stemme på de låtene som den internasjonale juryen hadde valgt som sine favoritter. Tilbakeblikkene bestod av en mengde artister og låter som tidligere hadde gjort det både bra og dårlig i MF. Det er veldig hyggelig med denne mimringen, SVT gjør det ofte i i sine finaler, og uansett hvordan man snur og vender på det har det kommet veldig mye bra underholdning og musikk ut av Melodifestivalen.
Lanogutten Måååns måtte også få vise seg frem og synge sin vinnerlåt «Heroes» fra 2015. Denne gangen fikk han ikke hjelp av en tegnet figur med ballong men en liten levende gutt med ballong. Etter hvert ble det hele til et barnekor med Måååns i midten og det hele ble veldig sukkersøtt.
Programlederne Gina og William hadde nå byttet til nye antrekk. Gina framstod som en tsarina i en burgunder farget adelskjole fra Tolstojs «Krig og Fred» og med en polsk rosehave i håret. Den samme bedrøvelige Ullmann frisyren må man dessverre si var intakt. William nå i mørk dress så riktig så fjong ut der han vimset rundt på scenen med små knis og vink til publikum.
Etter den herlige kavalkaden av glansnummer fra gamle dager var det tsarinaen som skulle lese opp resultatene. Det gjorde hun for siste gang om vi skal tro hennes uttalelser i går etter finalen. Hun har tenkt å trekke seg fra hele sulamitten. Jeg har alltid vært fan av Gina Dirawi, synes hun har vært veldig jordnær og ærlig i sine programlederroller og har vært kledd i klær som er henne. I år har jeg helst ville ha satt en skuddpremie på de som har designet hennes garderobe og stylet henne. Hun har sett rett og slett for jævlig ut gjennom hele sesongen og finaleshowet var ikke noe unntak.
Sms og telefonstemmene til det kongelige svenske folk falt merkelig nok i samsvar med den internasjonale juryens stemmer, med et par unntak. Wiktoria var mer populær og Ace Wilder var mindre populær hos folket enn hos utlendingene, men det hadde ikke så mye å si for sluttresultatet. Favoritten Frans seilet tilslutt opp som vinner med Oscar hakk i hel og Wiktoria klatret opp til en sterk tredje plass.
Frans skal altså representer Sverige i Eurovision Song Contest i Stockholm den 14.mai 2016 med låta «IF I Were Sorry». Seiersrusen varte ikke lenge for låta granskes allerede for plagiat av Matt Simons «Catch & Release». Dessuten blir den slaktet av kjente og kjære tidligere MF vinnere i Sverige. De har ingen tro på at denne låta vil hevde seg i konkurransen. De mener de fleste har stemt på sjarmbomben Frans og ikke låta. Ingen Melodifestival uten skandaler med andre ord og årets har jo vært hjemsøkt av flere. Det er kanskje det som gjør at folk får et forhold til festivalen, det og god underholdning 6 helger til ende med flotte show og artister, gull, glitter og pyro over en lav sko. Det gir publikum i salen og de foran TV-skjermen noe å snakke om. Festen er liksom ikke gjort unna på to timer som i Norge, den er som poser med stadig tilbakevendende lørdagsgodteri i en ellers mørk og utrivelig årstid.
Selv om årets svenske utvalg av låter er det dårligste på mange år har man som vanlig klart å samle det svenske folk i en hei dundrende fest, som engasjerer folk i alle aldre uansett opphav og kultur. Melodifestivalen er med på å skape integrering, samhold og forståelse i en ellers presset nasjon. Kjærligheten til musikk har ingen grenser og er universal. Heia Melodifestivalen!
