Etter at Bucks Fizz vant 1981-finalen bestemte BBC seg for at den internasjonale finalen i 1982 skulle avholdes i den forholdsvis ukjente byen Harrogate. Harrogate er en spaby i nordre Yorkshire med under 80.000 innbyggere som ifølge Wikipedia er kåret til det mest lykkelige stedet å bo i Storbritannia. Jeg velger å tro det er fordi de har arrangert en internasjonale finale i Melodi Grand Prix.
Det var bare 18 land med i det 1982-finalen. Egentlig skulle Hellas vært med, men kun 2 uker før finalen trakk de seg. Grunnen, jo landets kulturminister Melina Mercuri bestemte at låten var for dårlig til å representere dem. Så Themis Adamantidis fikk aldri lov til å skinne på Grand Prix-himmelen. Politikere altså.
Etter over 25 år med internasjonale finaler var det fortsatt 2 av de 7 landene som deltok i den første finalen i 1956 som ventet på en seier. Det er mye mulig at lille Belgia som ikke hadde en altfor imponerende plasserings-CV ikke helt trodde på at de skulle få en seier. Men, «stormakten» Tyskland må ha følt at det snart var på tide med en seier. Etter en 4.plass i 1979 og 2 andreplasser på rad i 1980 og 1981 skjønte man i grunn at noe var på gang. Dette «noe» var en viss kar med navn Ralph Siegel. Han var komponisten for det tyske bidraget for fjerde år på rad når han kom med låten «Ein Bisschen Frieden» og den unge artisten Nicole. Og endelig traff Tyskland blink.
Og for en innertier det ble, i grunn en veldig overlegen seier, hele 61 poeng slo de Israel som kom på andreplass. Alle juryene hadde dem på topp tre, med unntak av Nederland som gav dem 6 poeng og nabolandet Østerrike som mente at Nicole sin sang bare var verdt ett lusent poeng. Det siste til latter fra publikum tilstede i salen under avstemmingen.
Norge kom på en flott 12.plass med Jahn Teigen og Anita Skorgan som sang låten «Adieu». Ett resultat som var passe storslagent sett med norske øyne på den tid. Jahn Teigen hadde tross alt fått hjelp av den engelske professoren Rene Herail til å lage en låt som kunne slå an internasjonalt. Og i 1982 var 11.plass å slå an faktisk. En digresjon er at 12-eren fra Norge var passe oppsiktsvekkende. Den gav vi til Anna Vishy som sang for Kypros det året.
Over til sisteplassen og nok en gang må vi til ett nordisk land. I 1982 var den kalde krigen veldig tilstede og det landet som hadde grensen mot det landet som den gang het Sovjetunionen, Finland hadde en sang som handlet litt om dette. Sangen het «Nuku Pommin», og var en sang mot atombomber. Med andre ord også en slags fredssang som sangen til Nicole som vant også var, men mens Nicole sin låt var en slagerballade var Kojo sin låt av det mer rockete slaget og det slo så lite an at det ble belønnet med null poeng. Rock for fred og i Grand Prix var nok ikke stuereint enda. Men, Finland skulle slå tilbake mange år senere med rock.
Kojo ble født i 1953 i Helsinki og gav ut sin første LP i 1977 som en del av gruppen Madame George. Etter dette gikk han solo og gav ut sin siste plate i 1988. Og han er fortsatt mest berømte for sin Eurovision-opptreden i Finland. Og vi kan konstatere at bomber ikke er et OK tema å ha i Grand Prix. Og man avslutter ikke låten sin med ett snork!
