Skribent: Anders Martinius Tangen, escNorge
Når både Dagbladet og VG på samme dag bringer en liste med hvem de mener å vite skal være neste års Grand Prix artister er det ingen grunn til å tvile på at disse ryktene stemmer. Følelsen jeg fikk da jeg leste navnene var kos, hygge og en slags lettelse. Det hele føles som et stort familieselskap.
Noe av mora med Grand Prix for meg er å gjøre meg opp mine meninger, og så å bryte disse meningene mot andres meninger. Om artister, låter, scene, produksjon, avstemningsregler. Ja, hele pakka. Men denne gang synes jeg det var vanskelig å mene noe veldig sterkt om artistnavnene som har kommet. Det er ikke helt sånn at jeg klatrer i stigen opp på taket og hyler: «HURRRAAAA!!!!! NRK greide det umulige. Dette er helt fantastisk». Men jeg går heller ikke ned i kjelleren, låser døra og setter meg til for å gråte. Jeg blir sittende komfortabelt foran peisen i første etasje og kose meg. Fordi artistlisten kjennes så trygg.
Navnene som har blitt nevnt av Dagbladet og VG er: Alexander Rybak, Aleksander Walmann, Stella Mwangi, Ida Maria, Ketil Mørland, Vidar Villa og Alexandra Rotan. Om ryktene stemmer kjenner vi nå til sju av ti artister.
Jeg har lenge ment at det i den svenske Melodifestivalen er for mange gjengangere år etter år, mens jeg mener at det i Norge har vært for få. I år får jeg dermed det akkurat som jeg vil. Færre gjengangere i Sverige, og flere i Norge.
Noe av suksessen til Melodifestivalen tror jeg da også har vært at du der i ganske stor grad har visst hva du får. Det er sjelden en hel Melodifestval uten noen kjente ansikter, som leverer omtrent det du forventer låtmessig. I tilleg har Melodifestivalen vært flinkere enn MgP til å dyrke det rituelle. De har hatt samme fanfare underveis i programmet i mer enn ti år, de har etablert «Nu kör vi» og «Vi har ett resultat» som sånne faste rituelle setninger som gjør at når vi hører de ordene, ja så er vi vi Melodifestivalen stemning.
MgP har variert mye mer i uttrykk. Noen ganger så mye at hverken vi fans eller såkalte «vanlige» seere har kjent igjen Grand Prix-stemningen. I fjor var for eksempel de fleste artistene erfarne, profesjonelle musikanter, men ukjente for det store publikum. Med et par unntak, men de var kjent for andre saker enn musikalske bragder. Dessuten var avstemningsmetoden endret. Inn kom internasjonale juryer og en kåring av vinneren uten den tradisjonelle avstemningen. Grepet var gjort for å gjøre det spennende helt til siste slutt hvem som kom til å vinne. På sett og vis fungerte det godt. Det ble jo spennende. Og med den internasjonale juryen fikk vi litt av den gode Grand Prix-stemningen. Men jeg følte meg snytt under kåringen av vinneren. Da lignet plutselig MgP mer på Idol, The Voice og disse andre «cover-programmene». I tillegg virket det som om NRK bevisst forsøkte å gjøre MgP mer barnslig. Den kvinnelige programlederen i en rosa kjole som hentet ut av Barne TV, og med et manus som forsterket inntrykket. Jeg etterlyste etter fjorårets finale litt mer høytid, litt mer eleganse. Og litt mindre barnsligheter og plattheter. Scena og produksjonen som sådan synes jeg imidlertid fungerte fantastisk i fjor. Den hadde størrelsen og spektakulære effekter nok til å skape show-følelsen. Selv om det var noen kostymer som med fordel kunne blitt vurdert en gang til.
Men jeg tror fjorårets finale virket fremmed for mange. Til og med statsråder uttrykte seg på twitter i fjor om at de ikke kjente igjen. Olje og energiminister Terje Søviknes skrev dette på twitter om finalen: «Sitter her med ungene, vi er like sjokkerte alle sammen…. Hva skjer med NRK og MGP???? Ikke bra barne-TV en gang….». Akkurat i fjor tror jeg ministeren satte ord på det mange følte. De følte seg fremmedgjort i møte med det programmet Nordmenn elsker som tradisjon og underholdning.
I år virker det som om MgP-general Stig Karlsen og co vil skape en norsk finale som er gjenkjennelig for både fans og seere. Ikke bare er mange av årets artister kjente, men flere av dem er først og fremst kjent gjennom MgP, og har bygget karrierer på den deltakelsen. I år er da også programlederparet Kåre Magnus Berg og Silya tilbake på skjermen. Det er jeg veldig glad for. Fjorårets programlederteam var etter min mening en fadese. Line Elvåshagen sammen med Kåre Magnus Bergh skapte en kjemi som gjorde dem begge mer nervøse, mer barnslige, mer ukonsentrerte og mer slurvete enn de er hver for seg. Med Silya og Kåre Magnus er det motsatt, mellom dem oppstår kjem som gjør dem begge bedre.
Alle vet at det er låtene som avgjør. De har vi ikke hørt. Så det kan fortsatt hende at årets MgP ikke blir noen opptur i det hele tatt. Men jeg for min del har tro på at når musikanter som Alexander Rybak, Ida Maria, Stella Mwangi og Ketil Mørland velger å framføre låtene selv så har de høy kvalitet. Også er det jo moro å ha i bakhodet at Alexandra Rotan har samarbeidet med en av Norges største musikkprodusentstjerner Alan Walker, og at nykommereren Vidar Villa har hatt en hit med låta «One Night Stand» som er strømmet 15 millioner ganger på Spotify.
Snittalderen på artistene så langt er høy, så jeg håper de tre siste plassene går til unge, spennende artister som i enda større grad er relevante for den norske musikkscenen anno 2017.
Personlig har jeg størst forventninger til Ketil Mørland som etter min mening har fått alffor lite oppmerksomhet. Han har laget et av norsk pops beste album på flere tiår mener jeg. Og håper på en låt i samme genre som «Skin». En sang du kan høre om du klikker på videoen nederst i artikkelen.
Jeg mistenker NRK til å være såpass fornøyd med årets artistliste at noen i systemet har hvisket noen ord i øret til Dagbladet og VG. En bitteliten lekkasje for å få fart på billettsalget som nok skal i gang tidsnok til at MGP-billetter også i år kan være en fin julegave.
