Jean-Claude Pascal, kvinnebedåreren som foretrakk menn.

Denne artikkelen burde egentlig kommet under Pride, men jeg rakk ikke å skrive ferdig. Vi skal til året 1961, da vant Jean-Claude Pascal den sjette utgaven av ESC. Men før vi snakker om den skjulte og litt forbudte kjærligheten han synger om i vinnerbidraget, så må vi snakke litt om artisten Jean-Claude Pascal.

Han ble født i Paris 24. oktober 1927, og jobbet som designer og modell for sin onkels klesbedrift. Som modell var han innom motehusene Hermes og Dior. I 1949 debuterte han som skuespiller, da kvittet han seg med etternavnet Villeminot og tok scenenavnet Pascal i stedet. Etter hvert tok film og teater over for modellyrket.

Han debuterte som plateartist med en singelplate som kom ut i 1955. A-siden var sangen «Dèja», som var skrevet av de senere ESC-vinnerne Eddy Marnay og Emile Stern. De vant ESC i 1969 med «Un jour, un enfant», med Frida Boccara på vokal.

B-siden var «Je voudrias», med tekst av Charles Aznavour.

Jean-Claude Pascal var en elegant mann, og var ansett som en av Frankrikes best kledde artister. Han giftet seg aldri, men var så «åpent homofil» som tiden tillot, og som han ønsket selv. På sine eldre dager var han åpen om sin legning. Det var da han fortalte historien om hvordan han tolket teksten til «Nous les Amoureux.»

Sangen er en mollstemt ballade som beskriver kjærligheten til to elskere som lever ut en kjærlighet som samfunnet ikke godtar. Teksten har en dobbel betydning, og dens budskap beskrev mange former for forbudt kjærlighet. Teksten er skrevet på en slik måte at man ikke kan vite om sangeren snakker til en mann eller en kvinne. Dermed kunne publikum tolke det fritt. Jean-Claude Pascal bekreftet senere at de elskede er homoseksuelle, og homoseksualitet var fortsatt forbudt eller undertrykt i mange vestlige land på 1960-tallet. I hvert fall var det slik Jean-Claude Pascal valgte å tolke teksten da han fremførte den. Det ble lettere for han å identifisere seg med budskapet i sangen og han kunne gi fremføringen den nerven sangen trengte.

Noen av tekstlinjene går noe sånt som dette:
«Vi, de elskende – de vil skille oss, de vil motarbeide vår lykke, folk vil skade oss, dømme oss til evig ild», mens mot slutten dreier det mer mot lykken og at solen skinner på kjærligheten og de to elskende lover å holde sammen, tross alt. (NB! Bare minner om at dette ikke er noen nøyaktig oversettelse, det kan andre få gjøre.)

Melodien til «Nous les amoureux» er komponert av Jacques Datin med tekst av Maurice Vidalin. De to hadde samarbeidet i flere år, og hadde gjort stor suksess i Frankrike og andre fransktalende land.

• 

• 

Tilbake til Jean-Claude Pascal. Han ble den første, åpent homofile artisten som vant ESC. Han var modig nok til å leve sitt liv og stå for den han var. Han fortsatte å spille inn plater og fylte store konsertsaler gjennom 60-tallet. Rundt 1970 ville han tilbake til teatret igjen. Han spilte også i kabareter, der han samarbeidet med komponister som Jacques Brel og Gilbert Becaud. Han fortsatte å spille inn filmer og i TV-serier, og fikk roller i teaterstykker som ikke var musikkspill. Han designet hele tiden klær og var kjent i Paris bybilde som svært elegant.

Han skulle også debutere som forfatter, men før det rakk han en ny runde i ESC. I 1981 ville Luxemburg markere at det var 20 år siden deres aller første seier i ESC, og da var det naturlig å invitere Jean-Claude Pascal til å fremføre sangen. «C’est peut-être pas l’Amérique» ble fremført i en slags snakkesyngende kabaretstil, slik Jean- Claude Pascal varkjent for.

Sangen var skrevet av Jean-Claude Pascal sammen med Sophie Makhno og Jean-Claude Petit. Bidraget ble en slags liten tidsreise tilbake til fortiden og var totalt utdatert. Men han fikk nok poeng til at det holdt til en 11. plass. (Juryen i Østerrike må ha vært spesielt begeistret for den eldre crooneren, for derfra fikk han 10 poeng.) 

Jean-Claude Pascal spilte inn en LP med ti sanger etter ESC. Det er mulig at alle disse sangene ble sendt inn til den interne utvelgelsen Luxemburg gjorde dette året, uten at det er bekreftet 100 prosent. Noe som underbygger den argumentasjonen, er at Pascal ikke hadde noen platekontrakt lengre, og heller ikke var så veldig interessert i å spille inn plater. Han ville heller være skuespiller og hadde planer om å debutere som forfatter.

Hans første bok kom ut i 1983. Han gjorde sin siste filmrolle i 1983, og sin siste TV rolle i 1985. Han trakk seg tilbake fra rampelyset og døde 5. mai 1992. I 2004 ble flere av hans elegante blazere, dresser og skjorter utstilt på et designmuseum i Sør- Frankrike.

Men Jean-Claude Pascal var ikke den første homofile sangeren som vant ESC. I 1958 vant den da 47 år gamle André Claveau ESC med «Dors, mon amour».

André Claveau var født i en annen tid, der det selv i bohembyen Paris var vanskelig å være åpent homofil. Han ble født i Paris i 1911, og som Jean-Claude Pascal, startet han sin karriere som designer i moteindustrien. Han tegnet smykker, og livnærte seg også som scenograf og kulissemaler for flere teatre i Paris. Han designet også teaterplakater. I 1936 vant han en amatørkonkurranse, og fra da av ble sangen hans hovedjobb.

Han fikk sin platedebut i 1942 og ble raskt en yndling i fransk radio, og etter hvert i filmer. Han ble lansert som en kvinnebedårer, og hans managere tviholdt på at han skulle opprettholde rollen som «drømmeprins» fordi det solgte plater. André Claveau orket ikke dobbeltlivet, og trakk seg gradvis tilbake fra artistlivet. Han forsto også at tidene forandret seg, slik at hans musikk ikke lengre var særlig populær. Han spilte inn det han mente skulle være sin siste LP i 1967. (Det kom flere samleplater satt sammen av hans innspillinger senere, men han var ikke i studio selv for å spille inn originale sanger.)

Han ble lokket tilbake i rampelyset i 1976, da han medvirket i et TV-show. Der sang han sangen «Marlene», og det ble to LP-plater som fulgte.

Begge LP-ene besto av en blanding av tidligere innspilte låter og nye versjoner av sanger han hadde på repertoaret. André Claveau var 67 år og ikke klar for konserter og turneer. Han trakk seg helt tilbake. Han døde i Agon i Frankrike i 2003, nær 92 år gammel.

Disse to var de første, og banet veien for mange. Ære være dem for det. 

Ønsker du å grave deg ned i uendelige mengder med MGP-historikk kan du besøke den meget interessante bloggen til Ole Christian her: http://ocmgp.blogspot.com/