Man skulle jo tro at en film om min store favoritthobby og lidenskap ville fenge, men jeg er nok ikke helt solgt på Will Ferrels siste skapelse, nemlig en film med handling om Eurovision.

Filmen Eurovision: The Story Of Fire Saga hadde premiere i går, og jeg ser at den allerede er nummer 2 på mest sett listene i Norge.

Filmen handler om bandet Fire Saga fra Island, som består av Sigrit, spilt av Rachel McAdams og Lars Ericssong spilt av Will Ferrell. Lars sin største drøm er å få delta og vinne i Eurovision Song Contest, og helt tilfeldig blir bandet Fire Saga utvalgt til å delta i Söngvakeppnin, Islands nasjonale utvelgelse.

Lars er dessverre forfulgt av uhell, men grunnet hell i uhell (ingen spoilere her), får bandet delta i Eurovision, som i filmen blir avholdt i Ediburgh.

Vi følger bandet under deres reise og veldig trøblete opphold i den skotske byen.

For meg som fan er filmen full av logiske brister. Det ville foreksempel ikke skjedd at deltagere i Eurovision ikke på forhånd vet hva de skal gjøre på scenen, eller diversr uhell som Fire Saga blir utsatt for under deres opptreden.

Manuset i filmen er i tillegg veldig tynt, og jeg syns skuespillerne spiller ganske dårlig også.

Men noe løfter jo selvsagt denne filmen, og for meg blir det musikken. Her er det mange flotte låter som må nevnes.

Jeg kan starte med min favoritt, nemlig Russlands fiktive bidrag Lion Of Love. Denne låten er så gjennomført og stilig lagd, at den faktisk kunne ha representert Russland eller Aserbajdsjan for eksempel.

Fire Saga sitt bidrag, Double Trouble, er kjempefengende og setter seg lett på hjernen.

Molly Sanden sin fantastiske innsats i balladen Husavik, må også nevnes. For en ballade og fremføring, her har virkelig regissørene lykkes godt.

Det finnes også noen få morsomme øyeblikk. Lars Ericssongs stadige utfall mot de amerikanske turistene, og hans møte med alvene fikk meg til å trekke veldig på smilebåndet.

Michael Persbrandts innsats som gjerrig finansminister var også morsom, og skal man tro enkelte medier er det slik politikerne oppfører seg når de finner ut at landet har en sjanse til å vinne konkurransen.

For å oppsummere: Er du blodfan av Eurovision blir nok denne filmen litt for syltynn, dårlig og du irriterer deg over de logiske bristene som kommer i denne filmen.

Ta den heller for det den er: Lettbent underholdning med litt Eurovisionhandling.

Vil du heller ha en mer troverdig film med en rørende historie, så kan jeg anbefale den svenske filmen Livet Är En Schlager.