MGP 2020 er for lengst historie, og arbeidet med å finne nye låter og nye artister til 2021-utgaven, er allerede i gang. Men selv om fansen, lengter etter den nye sesongen, så prates det fortsatt om artistene og låtene som var med i årets konkurranse.
EscNorge har vært så heldige, å få ta en prat med noen av artistene, som debuterte på MGP-scenen i år, og har fått høre litt om deres opplevelse av å få være på innsiden av dette fantastiske sirkuset.
Først ut, er Geirmund Hansen, som deltok i Sør Norges delfinale den 11. Januar med låten «Come Alive» Tekst og melodi: Eric Lumiere, Jonas H. Jensen og Niklas Rosström
Praten med Geirmund går veldig lett, det er tydelig at han er veldig engasjert og glad for å få holde på med det han gjør. Han humrer og ler mye, mens han forteller om sin første deltagelse i MGP, samt litt om livet og om musikken han brenner for.
Den etterhvert så erfarne sangeren og låtskriveren kan fortelle at hans første opplevelse bak kulissene i Melodi Grand Prix, ble litt annerledes enn han hadde sett for seg.
-Da jeg var yngre, så man på MGP og ESC, fordi det var tradisjon. Jeg kunne være fascinert over hvor dårlig og sykt ting kunne være, men ble også grepet av de mange store musikalske øyeblikkene.
Det kom som julekvelden på husbonden, holdt jeg på å si, da de ringte fra NRK. De ville at jeg skulle levere en demo på en låt. Den passet meg, jeg kunne relatere meg til teksten, samt at den musikalsk sett, var nært det jeg liker å gjøre. Men jeg var på turnè, og da er det ingenting annet som får plass i hodet mitt. Det er så intenst, vi har aldri privatliv og er alltid på jobb. Det endte med at de tilbød en annen artist den låten.
Da jeg om hjem, angret jeg for at jeg ikke hadde fått det til, og tenkte, hva er det nå jeg har gjort. Men heldigvis så ringte de igjen, det hadde ikke gått i orden med den andre artisten. Da var jeg rask med å sende inn en demo, og da valgte de å satse på meg.
Låten vokste så mye på meg, at jeg kunne se den for meg i ESC. Så jeg skulle jo ikke ryke ut. Men jeg konkurrerte mot 3 fantastiske artister, og veldig gode låter. Og jeg føler at bare det å ha kommet med, der nåløyet var så stramt, og at jeg har nådd ut til veldig mange, gjør at jeg har vunnet på det uansett. Tagging på Instagram og Twitter, viser at det er ganske mange ute i Europa, som ennå har sterke meninger fordi låten min ikke gikk videre.
Det er deilig, at selv om det ikke gikk som jeg hadde håpet, så går det ikke sterkere innpå meg, enn at jeg klarer å nyte det som var. Jeg sa jo allerede i vignetten,at jeg går all in, men om jeg vinner eller ikke, skal ikke få definere hvor lykkelig jeg er. Hvis jeg ser på MGP som en konsert, og trekker vekk stemmegreiene, så er det det råeste jeg har vært med på.
Det var så kult å bare få stå på den scenen. Jeg skulle vise Norge hvem jeg er. Jeg hadde verdens beste lyd på ørene, trommissene mine på paukene bak meg og klær som søstra mi hadde designet og sydd til meg. Det er fett å ha fått oppleve en så stor produksjon, altså. Men jeg skulle ønske det hadde vært litt mer tid til å møte publikum, for plutselig sto jeg der, og var litt skuffa og overveldet, og hadde familien og ungene der også. Jeg følte at jeg ikke fikk tid til å prate ordentlig med alle. For noe av det gøyeste i verden, er å prate med de som setter pris på det du gjør.
Det tristeste med å ryke ut, var å forlate fansen, og de fantastiske menneskene bak scenen og kameraene. Jeg kom alene, uten manager og støtteapparat, så jeg ble venner med alle. Det var fint å bli så godt tatt vare på og bli møtt som bare Geirmund.
I Norge er det så mange som skal kjempe om oppmerksomheten i media, da er det ikke nok å være 4 minutter på TV, så blir du huska. Jeg tror at det er viktig å komme til finalen her. Men i utlandet var det jeg fikk være med på, nok til å få veldig mange flere følgere.
Jeg føler at jeg i løpet av disse åra jeg har holdt på med musikk, har fått bygd opp en posisjon i Norge. Men jeg kunne sikkert jobbet litt hardere for å opprettholde en mediestatus. Jeg har lyst til å være i loopen, og er takknemlig for at jeg fortsatt er med i gamet.
Selv om jeg ikke gikk videre til Eurovision, så er det mye gøy som skjer. Jeg var på 3 Europaturneer med bandet mitt i fjor. Jeg er i skrivemodus på soloprosjektet mitt igjen, slapp en singel i april, og har lyst til å spille inn en EP, for å holde det gående for Geirmund sine fans. Det kan hende vi hiver inn låten fra MGP på en EP, for det er jo absolutt en låt som har truffet breiest og fått mest streams. Men jeg må finne ut av hva slags uttrykk jeg skal gå for, jeg vil ta valgene sjøl, og det tar litt tid å finne den riktige linjen.
Jeg har sagt at jeg har lyst til å bli så stor som mulig. Men det må gå i ett tempo som føles naturlig i forhold til familien, psyken og økonomien. Det kan ikke gjøre så jeg forsømmer andre viktige oppgaver. Jeg har heldigvis en støttende og tålmodig kone som heier på meg og er min største fan. Hun ønsker nok at jeg skal lykkes, både for at det blir tryggere jobbmessig, men også for at jeg skal være lykkelig og være en bedre far og mann.
For å være helt ærlig, så har jeg veldig lyst til å være med i Melodi Grand Prix igjen. Nå har jeg erfaring, og kan kanskje ha mer ro. Da ønsker jeg å komme mer med på egne premisser, gjerne ha skrevet låta sjøl, og ha mer eierskap. Jeg bare ser for meg hvilket sinnsykt kick det må være, å få reise og representere Norge. At du har hele landet i ryggen, og bare gå der nede å ha flagget på brystet liksom.
I de siste åra, har MGP blitt litt mer allemannseie i miljøer som tidligere distanserte seg litt fra konkurransen. For meg har det gått fra en generell fascinasjon av konseptet, til at dette er en utrolig kul arena å vise seg frem på. Men man skal ha litt flaks og flyt for å komme hele veien. Man må være happy med sin egen opptreden, så kan man ikke gjøre mer. For det er veldig subjektivt hva folk tenker om en låt. En av de fineste poplåtene jeg mener er skrevet er «Keep on Walking» med Salem Al Fakir, og den vant ikke engang i Sverige. Så det er veldig vanskelig å vite hva folk ønsker i MGP.
Men jeg tror at tilstedeværelse gjennom TV-ruten er det aller viktigste. Rybak og «Fairytale» var jo veldig spesielt sånn sett. Det er kanskje det aller sterkeste Eurovision-øyeblikket jeg kan huske.
TV er ekstremsport, spesielt direkte-TV, det er liksom Champions league. Du må være der fra sekund 1, hvis ikke så ryker du ut. Men det er kule betraktninger, og gøy å erfare det, for gjør jeg det igjen, så kommer jeg til å være sterkere og bedre.
Det er faktisk en liten mulighet for at jeg kan dukke opp også neste år. Jeg har nemlig vært med å hjelpe en kamerat med en låt, som han har blitt bedt om å sende inn.
Det er litt ironisk, for jeg sier ofte at man ikke kan konkurrere i musikk. Og så finner jeg meg selv stadig i konkurranser.
Og jeg må jo si jeg elsker å være «The center of attention», at alle kameraene er på meg, det får jeg litt kick av. Det er kanskje sært, for da føler jeg at jeg klarer å fange folks oppmerksomhet.
Men det at min stemme, som jeg er født med og har trent opp, skal være nok til å berøre folk, det klarer jeg ikke helt å forstå meg på.
Det er en absurd og ganske vill ting, som jeg er veldig takknemlig for.
Akkurat i MGP, lå det veldig til rette for at jeg kunne få folk til å føle noe. Det har veldig lyst til å oppleve igjen, avslutter Geirmund, og sier han skal gjøre så godt han kan for å skrive en hit, som er god nok til å komme med i MGP. Får han lov å delta igjen, så vil han gjerne komme og henge litt med fansen.
Hør Geirmunds MGP-bidrag «Come Alive» her:
Sjekk ut Geirmunds Spotify-kanal her: https://open.spotify.com/artist/3XoUAlcwKFQwb7OaLgvLyQ
Her kan du se Geirmunds søster, Marie Hansen, fortelle om prosessen med å lage sceneantrekkene:
