MGP-Debut 2020 – Liza Vassilieva

Foto: NRK

MGP 2020 er for lengst historie, og arbeidet med å finne nye låter og nye artister til 2021-utgaven, er allerede i gang. Men selv om fansen lengter etter den nye sesongen, så prates det fortsatt om artistene og låtene, som var med i årets konkurranse.

EscNorge har vært så heldige å få ta en prat med noen av artistene, som debuterte på MGP-scenen i år, og har fått høre litt om deres opplevelse, av å få være på innsiden av dette fantastiske sirkuset.

Neste artist ut er Liza Vassilieva, som deltok i Nord Norges delfinale den 8. februar med låten «I am Gay». Tekst og melodi: Audun Agnar Gulbrandsen, Stian Nyhammer Olsen, Myrtoula Røe og Liza Vassilieva

Foto: Liza Vassilieva

Det er fint å prate med Liza, hun er blid og takknemlig, og det kommer tydelig frem at hun brenner for musikken. Som artist er hun forholdsvis fersk, men har lang erfaring som låtskriver. Hun er kreativ, har masse ideer, og er nøye med detaljene. Engasjementet hennes er smittende og det blir mer til en god samtale enn ett intervju.

Liza forteller at hun faktisk ikke har hatt ett særlig sterkt forhold til MGP, før i år. Hun har allikevel fått med seg en del av låtene som har vært med, selv om hun ikke har ikke fulgt med, sånn som mange andre gjør.

Derfor passa det så fint, at jeg ble kasta ut i det i jubileumsåret, siden de gikk gjennom historien og viste mange tidligere høydepunkter. Jeg var og så på det på storskjerm hver uke, og stemte og var helt med. Så nå har jeg fått øynene mer opp for hele sirkuset, og er mye mere fan.

Det var fantastisk å være med, så en skal ikke se bort fra at jeg forsøker igjen. Da er det viktig at jeg har en låt som jeg har trua på, og brenner for. Jeg er en kreativ person og liker å skape ting. Det er viktig å ha eierskapsfølelse, men jeg må ikke nødvendigvis skrive sjøl. Finner jeg en annen veldig bra låt, så kan det også funke bra. Jeg har kun gitt ut to låter, før. Min erfaring har vært som låtskriver for andre. Jeg hadde planlagt å gi ut egen musikk etterhvert, men det var bare aldri bra nok, eller riktig nok.

Foto: Alexander Gjørøy / escNorge.no

Det var litt tilfeldig at jeg sendte inn min første låt i år. Jeg var på låtskrivercamp, og skulle formidle låtene gjennom vanlige kanaler. Da Stig Karlsen var innom, og hadde foredrag om Melodi Grand Prix, tenkte vi at kanskje «I am gay» hadde passa inn der, så vi tok sjansen på å sende den inn. Og sånn starta det.

Att de faktisk tok sjansen på en forholdsvis fersk artist, innenfor et så stort konsept, det syns jeg er veldig, veldig kult.

Det er mye folk som legger ned kjempemye jobb i Melodi Grand Prix . Vi som artister, bare hoppet rett inn i det, og fikk alt servert. Vi følte oss som prinser og prinsesser, og ble veldig bortskjemt, på en god måte

Jeg var happy og konstant gira, for det å holde fokus, og å være på hele tida, det har jeg ikke opplevd før. Det gjorde meg så nervøs, at det var vanskelig å få i seg nok mat. Da var det godt at jeg fikk jobbe med så flinke folk. For det å ha ett dyktig danseteam, og at folk i redaksjonen kom med gode innspill, det trakk meg litt opp og hjalp veldig.

Foto: Liza Vassilieva

Øvelsene ble filma, så man oppdaget alle feila. Ikke bare skulle man passe på å treffe tonene og huske koreografien, men man måtte også huske å se i riktig kamera. Det var mye å passe på, og det var ganske kaotisk sånn sett, men jeg kom meg nå igjennom. Jeg tok notater, så vet jeg hvordan ting skal gjøres, når jeg skal jobbe med egne ting.

At jeg var med i den siste delfinalen, gjorde at jeg fikk begge ukene smæsha i ett. Jeg gikk ned minst 3-4 kilo, og tenkte nesten at jeg ikke kunne vinne, for da ville det ikke vært noe igjen av meg. I finaleuka fikk jeg merke at jeg ikke hadde noe team, som kunne avlaste meg. Vi fikk hjelp av kommunikasjonsteamet til NRK, med å selge storyen vår til ulike medier. Men det var mye mer som måtte gjøres Å sette seg inn i og svare på ulike meldinger og intervjuer, tok masse tid.

Kostymet mitt hadde jeg faktisk kjøpt sjøl, men fikk hjelp av en kostymedesigner til å piffe det opp, og å få det til å se mer passende ut. Det var for eksempel veldig viktig å finne ut hvor høyt jeg kunne løfte armene, før kjolen ble for kort.

Foto: Liza Vassilieva

Vi fikk ikke lov til å poste, eller avsløre noe, før låta kom ut. Det var fristende, men jeg gjorde det ikke. Jeg jobba med personlig trener, for å komme i form til å prestere på scenen, og måtte bare finne på ting. Jeg sa jeg skulle trene til noe danseting, men visste ikke helt hva jeg skulle gjøre, men at jeg sikkert skulle løfte armene.

Vi fikk invitere folk til en liten gruppe på facebook, så de kunne bestille seg billetter og sånt, så det var jo noen som fikk vite om det.

Jeg husker da nyheten ble sluppet, mobilen bare eksploderte, og jeg satt hele dagen og svarte på meldinger. Jeg så ikke for meg i det hele tatt, hvordan alt kom til å bli, for man er vant til å se disse programmene fra en vinkel, men dette ble en helt annen vinkel, og en mye større verden. Det er det artigste jeg har vært med på i hele mitt liv, og kan ikke sammenlignes med noe annet.

Foto: Tove Arntzen

Det at finalen var i Trondheim var spesielt, siden jeg har bodd der, og har ett hjerteforhold til byen. Jeg kom på mange måter hjem, så det kunne ikke vært bedre. Målet var å komme forbi første duell, så jeg hadde aldri trodd jeg skulle komme helt til sølvfinalen. Når jeg tenker tilbake, så er det litt sånn: nei skjedde det egentlig?

Da jeg studerte i Trondheim, kom jeg i kontakt med låtskrivernettverket der, og jeg begynte å delta på låtskrivercamp. Siden jeg bor så langt nord, der vi ikke har sånt miljø, så har det vært veldig bra å få jobbe med flere låtskrivere fra andre deler av landet. Jeg har deltatt på disse campene i 10 år nå.

Det kom reaksjoner på at jeg ikke tilhørte det samfunnet som låta handla om. Tanken var å spre det positive budskapet, og om noen ikke liker det, så javel, man kan ikke tilfredsstille alle. Jeg tror uansett hva en gjør offentlig, på en så stor skala, så er det noen som vil hate det og noen som vil like det. Det må man bare leve med. Men det er fint når folk sier at låta virkelig traff. Det er jo de mest verdifulle kommentarene en kan få. Da gjør låta det den er ment å gjøre.

Foto: Liza Vassilieva

Det var nok ikke så mange reaction videos av akkurat meg, men det var en engelsk Youtuber på Instagram, som hadde en vedig fin anmeldelse av låta mi. Vi begynte faktisk å følge hverandre. Og så har jeg fått video fra New York av folk som dansa til låta mi, og det var jo veldig artig.

Det har vært mye oppmerksomhet i etterkant. Spesielt fordi ESC ble avlyst og fan-nettverkene lagde alternative avstemminger. Da ble jeg spurt av flere, om å være i juryen og å sende videohilsen. Har også blitt invitert til en del festivaler, men de har jo blitt avlyst, dessverre. Jeg var veldig motivert, og hadde store planer om å skrive og komme med ny musikk. Men koronasituasjonen med sine restriksjoner, har gjort det vanskelig å gå videre med målene jeg hadde satt meg. Det har vært litt demotiverende.

Heldigvis er det ikke sånn at jeg lever av musikk, for kultursektoren har jo blitt såpass påvirka av korona, at det er greit å ha en annen stabil inntekt. Jeg jobber som saksbehandler i offentlig forvaltning i barentssekretariatet. Vi driver med prosjektfinansiering av Norsk-Russisk samarbeid. Så det er en helt annen greie enn musikk, avslutter Liza, samtidig som hun lover å komme med mer egen musikk etterhvert.

Se Lizas opptreden i den norske MGP-finalen her:

Del:
Relaterte artikler
MGP 2023
2023: Alle låtene
Intervjuer
2023: Bekreftede land
Vi teller ned til Eurovision 2023
Dager
Timer
Minutter
Utforsk historien