Dette er et blogg-innlegg og representere kun skribent Morten Thomassens egne synspunkter.
Av og til kan man jo lurer på hva som skjer i vår elskede konkurranse og i denne serien skal jeg kommentere noen episoder og hendelser som så absolutt fortjener tittelen «Hvorfor».
Regelboka til ESC er i disse dager ganske så tykk, disse reglene var nok en smule lettere å ha med å gjøre og noen av de reglene som ESC har vært kjent for kom rett og slett av at et deltagende land gjorde noe som man fant ut at man faktisk måtte gjøre noe med.
3-minutters-regelen ble innført i 1958 for eksempel, før den tid skal det ha vært en regel om at låter ikke skulle være lenger en 3:30, man da den italienske låten framført av Nunzio Gallo var hele 5:09 lang fant de høye herrer frem pisken og lagde reglen om maks tre minutter med musikk fra hvert land og den tiden man brukte orkester og dirigent fikk noen av dirigentene kniven på strupen fordi det originale arrangementet på en låt var noen få sekunder for langt og skulle akkurat den låten gå hen å vinne kunne den låten faktisk stå i fare for å bli diskvalifisert.
Regelen om å synge på et av sine nasjonale språk ble innført i 1966 etter at den svenske artisten Ingvar Wixell fant det for gått å fremføre det svenske bidraget på engelsk, og sånn språklig slendrian kunne man altså ikke ha noen av.
De fleste av oss husker godt dramaet fra 1991 da svenske Carola og franske Amina endte på samme poengsum og madam Häggkvist tok pokalen hjem fordi hun fikk flere 10-poengere er den franske madammen.
Og regelen for at det kun kunne være en vinner kom naturligvis etter finalen i 1969 der hele 4 land endte på samme poengsum, 18 poeng var alt som skulle til for å vinne det året.
Jurysystemet den gang var slik at hvert land hadde 10 jurymedlemmer som gav 1 poeng til sin favorittlåt så hadde bare en av de 88 som ikke stemte på Spania, Storbritannia, Nederland eller Frankrike stemt på en av dem hadde vi hatt en unik vinner det året.
Man kan jo lure på om noen av de 88 jurymedlemmene tenkte i de baner i etter tid, i den norske juryen stemte hele 8 av jurymedlemmene på andre låter enn de som vant, men i den spanske juryen var man åpenbart en smule taktiske all den tid absolutt ingen av jurymedlemmene stemte på noen av de tre andre landene som vant.
Mest raus sånn sett var de franske juryen som gav hele 8 av sine 10 poeng til andres vinnerlåter og der vil jeg spesielt trekke frem de 6 poengene de gav til den nederlandske låten, 1/3 av alle poengene den fikk med andre ord.
For hvis man skulle brukt en regel som tilsa at det landet som fikk høyest poengsum fra et land i tilfelle poenglikhet hadde det vært nederlandske Lenny Kuhr og låten hennes «De Trubadur» som hadde vunnet.
Videre hadde Storbritannia kommet på andreplass da deres beste poengsum var 5 poeng, Frankrike hadde kommet på 3-plass med 4 poeng som sin beste poengsum og dermed endte gnierne fra Spania på 4.plass med kun 3 poeng som sin beste poengsum.
Man kan jo lure på hvorfor EBU ikke hadde tenkt på dette med poenglikhet før, det burde ha vært et åpenbart scenario som kunne finne på å hende, dog var det jo flaks at de spanske arrangørene hadde lagt 4 seiersmedaljer slik at alle de 4 seiers-kvinnene fikk hver sin.
Men, for de som liker ordning og redo så kan vi uoffisielt kåre Nederland til vinner i 1969 og se den låten på nytt.