Dette er et blogginnlegg av skribent Anders Martinius Tangen og representerer kun skribentens synspunkter.

EBU har i år sendt ut presiseringer av formålet med Eurovision og hva de forventer av låter og sceneshow. Blant annet er det presisert at Eurovision skal være for alle, også for familier. Derfor vil EBU sikre at sceneshowene er av en slik art at de ikke er uegnet for barnefamilier. Dette har vakt debatt. Her mitt forsvar for de nye presiseringene.

BARE FØTTER

Da jeg kom hjem som nyfødt på Gjøvik sykehus 8.april 1967 var det nabofest i stua. Vi var tidlig ut med å ha TV, og dermed veldig populære å dra på besøk til. Mitt første musikalske minne var Sandy Shaw som med bare føtter vant Eurovision med «Puppet on a string». Siden den gang har jeg fulgt både MGP og Eurovision tettere enn det som kanskje er sunt. Nå er jeg pappa, og koser meg med hele greia sammen med min ni årige datter. Det vil jeg gjerne kunne fortsette med. 

Men etter finalen fra Malmø i 2024 var jeg i tvil. Nå er det ikke bare noen bare føtter å hanskes med på skjermen. Nå var det kunstige peniser, samleielignende bevegelser i en dusj, og andre scener som hvis de hadde vært i en kinofilm, hadde fått aldersgrense. 

EBU har i sitt nye regelverk som ble offentliggjort mandag 16.desember lagt ned forbud mot numre som er uetiske, uanstendige, ulovlige, eller bryter med intensjonen om å være familievennlig.
Det er en nødvendig presisering. 

Så i 2025 tør jeg igjen å gå inn i Grand Prix Bobla sammen med datteren min, og ha det gøy. 

EN SLAGMARK

Eurovision har i flere tilfeller vært arena for kamp med ulike agendaer. Enten det er Ukrainias kamp mot den russiske invasjonen, kampen for LHBT rettigheter eller en normalisering av ulike kjønnsuttrykk mer generelt. Det har jeg ingenting imot. Eurovision er ikke et tannløst musikkmonster, men i utgangspunktet startet for å bringe folk sammen etter andre verdenskrig. 

For å bringe ulike typer folk sammen, trengs synliggjøring av nettopp ulike folk. Men det er Eurovisions oppgave å gjøre det på en måte som gjør det lett å se sammen bestemor og datteren på ni. Slik at i kan bli eksponert for ulike kulturer, ulike identiteter, ulike mennesketyper og ulike kunstneriske uttrykk, innenfor rammer som passer et familieprogram. 

BARN OG FAMILIER BRUKES SOM REKLAME

Jeg kan gjerne stikke innom Sexhibition for å se hva som rører seg. Men jeg tar ikke med niåringen dit. Premissene for arrangementet er klare. Dette er ikke for barn.
Med Eurovision er det helt annerledes. Det er et sted jeg nærmest oppfordres til å ta med barn. På billettsalget til generalprøven til Eurovision på ettermiddagen selges ofte de billettene til det de kaller «family show». I mange åpningssekvenser til Eurovision sendinger ser vi familier, med barn benke seg foran skjermen. Se for eksempel åpningen til Eurovision i 2010 der små barn fra hele Europa sitter foran TV´n. Det er mange slike åpninger og pausenummer. 

Da kan ikke EBU bruke familier og barn kun som pynt i åpning og pausenummer, mens innholdet i selve showet er av det slaget som ville hatt aldersgrense om de var i en kinofilm. Da mener jeg Eurovision er på ville veier. 

Nå har EBU tatt et stort og tydelig steg mot å slå fast Eurovision skal være, også for min datter, meg og familiens «bestemor». 

Så må de nye reglene håndheves på en slik måte at de ikke blir et redskap for livredde, konservative krefter i for eksempel Ungarn som ser på alt annet enn en mann, en kone og barn som «normalt». 

Det må ikke gå slik at at det «skeive» i seg selv defineres som «ikke familievennlig». 

Jeg frykter da heller ikke at det skal skje. 

For familier finnes i 2025 i alle varianter. Også skeive er familiefolk. Så jeg går da ut i fra at et familievennlig Eurovision vil inkludere alle varianter av familier, i tillegg til alle single, enkemenn, enkefruer og i hva det måtte være. Har du puls og pust, så bør du kunne regnes inn som publikum til Eurovision. 

Dette var et blogginnlegg skrevet av Anders Martinius Tangen og representerer kun skribentens synspunkter.