Dette er et blogginnlegg og gir kun uttrykk for skribentens følelser og meninger.

Jeg har vært Eurovisionfan siden 1971, og på den tiden er det noen låter som med sin tekst har gått ekstra til hjertet mitt. Selvsagt har musikken også berørt, men det er noen låter som har hatt et budskap som har gått rett til mitt følsomme hjerte. Jeg vil derfor ta dere med på en reise gjennom noen av disse låtene som har berørt meg noe helt ekstra på det tekstlige plan.

1982 – Tyskland – Nicole – Ein Bisschen Frieden

Begynnelsen av 80-tallet var preget av atomkappløp og krigsfrykt. Derfor ble det ekstra sterkt når en tysk 18-åring stod fram i ESC-finalen i Harrogate, England med en enkel bønn om fred. Koblet sammen med en superfengende låt ble dette ikke bare en overlegen vinner det året, men også et tegn i tiden. Folk ville ha en verden uten frykt, en verden med fred.

1988 – Norge – Karoline Krüger – For vår jord

Vårt bidrag fra 1988, skrevet av Anita Skorgan og Erik Hillestad og vakkert framført av Karoline Krüger var egentlig forut for sin tid tekstmessig. Om hun som ser faresignalene for kloden vi lever på og som roper et tidlig varsko. Det var kanskje ikke mange som var bekymret for kloden da, men sett i ettertid ser vi hvor utrolig sterk denne teksten er. Og jeg er stolt av at den kom fra Norge!

2007 – Andorra – Anonymous – Salvem el mon

Enda i 2007 var den store klimaoppvåkningen noen år unna. Likevel kom dette unge rockebandet fra lille Andorra med en brannfakkel og et budskap om at vi ennå kan redde verden. Akkompagnert av drivende punkaktig rock ble denne låten et lysende eksempel på at det ofte er ungdommen som ser farene først og som går foran. Dette var et meget spesielt år med bare én semifinale og en østblokk som konsekvent stemte på sine låter. Derfor ble det ikke den finaleplassen dette bandet hadde fortjent.

2018 – Ungarn – AWS – Viszlát Nyár

Året etter at jeg hadde opplevd den store tragedien det var å miste en stesønn i en ulykke kom det ungarske metalbandet AWS med en låt om akkurat dette, den store sorgen det er å miste et menneske som står deg nær. Her var det faren til vokalist Örs Siklósi som sommeren-17 døde av kreft. Versene er farens siste ord til sønnen, refrenget og skrikene er sønnens fortvilelse over å miste sin far. Paret med ekstremt mektig musikk ble dette tre minutter som gikk rett til hjertet og som gjorde at jeg satt som fjetret tilbake. At vokalist Siklósi selv døde av leukemi snaue tre år etter gjør jo dette enda mer hjerteskjærende.

2018  Frankrike – Madame Monsieur – Merci

2018 var et spesielt år med flere tekster som berørte. Den franske duoen Madame Monsieur kom med historien om flyktningejenta Merci som ble født ute på havet, på veien til Europa. Uten å trekke inn politikk så går det til hjertet med en låt om en slik menneskeskjebne.

2018 – Italia – Ermal Meta & Fabricio Moro – Non mi fatto niente

Også Italia kom med en låt som berørte sterkt i 2018. Med et bakteppe av flere terroraksjoner på europeisk jord var budskapet til italienske Meta og Moro rettet rett mot terroristene: Dere klarer ikke å ødelegge vår kultur og vår frie måte å leve våre liv på. Og med det enkle budskapet om at så lenge vi kan høre et barns latter så er det håp for verden.

2019 – Island – Hatari – Hatrid Mun Sigra

Jeg har mennesker med funksjonsnedsettelser i nær familie og hvor aktuell Hataris advarsel om hatets frammarsj var gikk for alvor opp for meg på senvinterendet året med nyheten om at en av deres venner var blitt utsatt for grov hets på åpen gate i Oslo kun fordi han hadde en synlig funksjonsnedsettelse. Visuelt er dette en av de sterkeste sceneopptredene i ESC-historien der det onde er den growlingaktige vokalen til Mathias Haraldsson og falsetten til Klemens Hannigan som symboliserer det gode. Mer er egentlig ikke å si enn at dette er en låt og en opptreden som gjorde et uutslettelig inntrykk på meg.

2021 – Portugal – The Black Mamba – Love Is On My Side

Portugal sang for én gangs skyld på engelsk i -21, og The Black Mambas låt gikk rett til hjertet mitt. Om en moden kvinne et par av bandmedlemmene hadde møtt på en sliten kafé i Amsterdam. Hun hadde reist dit for å søke lykken som ung, men hadde levd et hardt og strevsomt liv i og rundt Red Light District. De to fra bandet ble slått av hennes ukuelige optimisme og hennes utsagn om at hun hadde kjærligheten på sin side til tross for alt livet hadde kastet på henne. Et sterkt budskap om aldri å gi opp.

2024 – Nemo – The Code

Fjorårets vinner var barriebrytende, ikke bare for artisten Nemo som formidlet sin historie om å knekke koden og komme ut som ikke-binær. Men også for alle ikke-binære som fikk alminneliggjort det som de har opplevd i sine liv og som jeg tror følte en aksept for at det de er er en del av den naturlige variasjonen som finnes blant oss mennesker. Med det trykket som nå er mot transpersoner og ikke-binære var og er dette en viktig låt og derfor en verdig vinner.

2025 – Slovenia – Klemen – How Much Time We Have Left?

Så skal vi til årets utgave der slovenske Klemen musikalsk sett stiller med en heller gammelmodig låt. Her er det teksten som gjør hele låten og som gjør at jeg som lytter blir sittende igjen med en stor klump i halsen. Han som synger om da ektefellen fikk en livstruende diagnose og der de som forholdsvis nybakte foreldre måtte stille seg spørsmålet om hvor lenge de hadde sammen. Heldigvis gikk det her bra, hun var av mindretallet som kom seg gjennom sykdommen med livet i behold. Men likevel var det en hjerteskjærende situasjon å bli satt i, og første gang jeg hadde hørt låten var jeg helt nummen, så mye berørte den.