Dette er et blogginnlegg skrevet av Anders Martinius Tangen, og representerer hans personlige synspunkter
Det er noe som kalles å «sove på det». Dette er derfor mine, som noenlunde, morgenfriske tanker dagen etter finalen. En finale som inneholdt såpass mange tankekors at jeg gjerne vil dele dem med dere. Først av alt: Gratulerer til vinnereren, til arrangørene i Sveits med et Eurovision uten for store uønskede hendeler, og til Kyle og Norges delegasjon for en flott finalepass, en låt med høye strømmetall og en fin 12.plass hos folkestemmene.
Så har jeg tillat meg å lage et forslag til en agenda med tre punkter for EBU i tida som kommer, fram mot neste års Eurovision et sted i Østerrike. Ting som jeg mener det er superviktig at de tar tak i.
- HVA SKAL VÆRE JURYENS ROLLE.
Slik det er i dag er det ikke teller ikke jury-stemmene i semifinalene. I finalen teller de 50%. Personlig mener jeg at det bør være samme system i semiene som i finalen. Mitt ønske er at vi får juryene tilbake også i semiene. For slik det er må land velge låter som de tror vil bevege folkemassene til å stemme på dem i stor nok grad til at det blir finaleplass. Spennende, kommersielle, kvalitetslåter som ikke er veldig insisterende og «in your face» når kanskje ikke gjennom. I alle fall kan man lett tenke det i de enkelte landene: «Vi må sende noe som står ut». Når alt, eller i alle fall veldig mye, blir nettopp slik som er laget for å sjokkere eller står ut, som går det inflasjon i det. Da blir det som en eneste stor grøt hvor egentlig det som skulle stå ut, ikke gjør det. Og jeg tror at en godt fungerende jury, som har som jobb å lytte på og vurdere musikk, er viktige for å slippe gjennom også de sangene som har en apell utover Eurovision-verdenen, og som kan bli en verdenomfattende stor hit.
En annen dimensjon er at det er et tegn på at noe ikke helt fungerer når det blir altfor stor sprik mellom jury og folkestemmer. En viss forskell er helt naturlig, for hvis ikke gjør ikke juryene jobben sin. Det er ikke noe mål at jury og folk alltid må være enige. For jury og folk bør være opptatt av ulike aspekter ved bidragene. Men når f.eks Sveits får null poeng fra folket og 214 fra juryen så er det tegn på en usunn balanse. Selv om et jurypoeng i mine øyne er like mye verdt som et poeng fra folket.
- LAND I MILITÆRE KONFLIKTER
Jeg forstår intensjonen bak at Eurovision skal være u-politisk, Men hvordan forhold seg til at Eurovision er det stikk motsatte? Skal man fortsette å late som ingenting og leke «være glad-leken». Det er forståelig at det er sterke reakasjoner på at Israel får delta, samtidig som deres statsminister har hatt en en arrestordre hengende over seg fra den internasjonale straffedomstolen i Haag siden 21.november 2024, og landet er mistenkt for krigsforbrytelser ved å bruke sult som metode i krigføringen og for forbrytelser mot menneskeheten. Artistene skal så klart ikke bære ansvaret for hva de politiske lederne i landet gjør, og formelt er det kringkasterne som konkurrerer og ikke landene. Men det er ikke slik det framstår for hverken seere, media eller andre. Når det er flaggparade går artistene inn med flagget til landet sitt, ikke for kringkasterne. Da blir det slik at når et land så til de grader er på kant med grunnleggende menneskerettigheter, så blir det et kraftig forstyrrende element for hele Eurovision. Kan man få formulert at det er noen kriterier for deltakelse, som gjør at Eurovision igjen skal handle om musikk.
Det er andre år på rad at det er rimelig å anta at Israel ikke vant, fordi juryene har tatt «ansvar» ved å stemme deres låter ned, uten at hverken vokal prestasjon eller låt-håndverket skulle tilsi så store nedtrekk. Samtidig har nok mobilisering i stor stil fra Israel-tilhengere i hele verden kan ha hatt innvirkning på stemmene fra folket. En mobilisering i miljøer som ikke normalt er Eurovision seere i stor stil, men har større interesse av det geopolitiske, framfor det musikalske. Det er i alle fall en rimelig antakelse.
Dette bør EBU ta en grundig samtale om. Hvordan skal vi få dette til å handle om musikk igjen.
- SKAL EUROVISION FORTSATT VÆRE ET FAMILIESHOW?
Også i år fikk de låtene som av mange ble betraktet som i overkant seksuelt betonet på kanten av det vulgære juling, julingog av både jury og folk. Malta var av mange fans blåst opp som nærmest en favoritt, med sin låt som men endte på en 17.plass. Finland som ble sett som en mulig vinner endte på en 11.plass. Vi så det samme i 2024 med f.eks Storbritannias bidrag. For meg framstår dette som at det er ønske der ute blant folk som ser på, og stemmer i Eurovision at det skal være musikken som skal være i sentrum. Ikke agendaer om å provosere, strekke grensene for hva som regnes for egnet i et familieshow. Mener EBU at de fortsatt skal jobbe mot at Eurovision skal være et show med bred apell til barn, gamle mennesker, skeive, streite, konservative, liberale osv. osv. Eller skal man dyrke showet som et program som har som mål å være i ytterkantene, og gjennom det skape interesse i media og ellers? Pauseshowet til Nemo i finalen tror jeg personlig også er av en slik art som er ganske langt ute i ytterkantene musikalsk, og som ikke nødvendigvis appelerer tild et brede lag. Det er forsåvidt greit det, hvis det er det EBU vil. Men det er i alle fall noe som illustrerer noe av dilemmaet: Skal Eurovision være på de smale skrå bredder, eller på de brede kommersielle autostradaene. Kanskje er dette et dilemma som EBU bare må stå i, uten å løse det. Fordi hva som kommer opp på Eurovision-scenen, og som har kommet opp der gjennom over 60 år har gått i bølger.
Sånn, dette var mine tanker om noe av det jeg vil foreslå at EBU tar noen runder på. Nå er det nok ikke slik at de trenger disse innspillene fra meg, for å ta disse samtalene på bakrommet. For jeg tror alt dette er små og store elefanter i rommet som også EBU ser og erfarer hver dag på jobben.
Men som Eurovision-entusiast gjennom 40 år, så ville jeg dele dem med dere.
