Dette er et blogg-innlegg og representere kun skribent Morten Thomassens egne synspunkter.

Da var min 33 ESC over og her kommer noen betraktninger om hele oppholdet, både om selve arrangementet og arrangørbyen Wien.

For å ta det siste først, det ble et flott arrangement i byen, man kan neppe gi byen skylden for at været i finaleuken ikke var det aller beste, det ble nok noen litt våte og frosne kvelder hvis man var på EuroVillage vil jeg tro, men varmen fra andre ESC-fans gjorde nok sitt til at det ble levelig og rapportene fra EuroClub er så vidt jeg vet positive og for de som var så heldige å komme inn i salen ble nok det en opplevelse for livet.

Utenom de stedene som hadde ESC-relaterte arrangement så man ikke så mye til det faktum at ESC var i byen, noen får spredte reklameplakater var alt man så og jeg vet ikke noe om de andre landenes EuroFanCafe, men den norske Cafe Sluka hadde som norsk innslag noen små norske flagg på kaken, men trivelig stemning i wiener-kafeer er det nok uansett.

Selve arrangementet som foregikk i Wiener Stadthalle gir vel forholdsvis greit for seg, jeg opplevde ikke noe jeg reagerte på, tvert imot var de som jobbet med sikkerheten greie nok å la meg gå noen få meter fra hallen til pressesenteret som jeg egentlig ikke hadde adgang til så jeg slapp å gå ut og gå rundt hele halloområdet, litt slepphendt sikkerhet kan man leve med så lenge det gagner en selv.

Når det gjelder selve TV-produksjonen vil jeg nok gi litt mindre superlativer ut, joda ting ser veldig bra på TV, men vi jobber oss mer og mer mot at konkurransen må endre navn fra Eurovision Song Contest til Eurovision Visual Contest, det virker som om mange land har det visuelle utrykket som førsteprioritet og lar syngejobben i dette ikke fremstå som såpass viktig.

Greit nok at man under corona-årene tillot at koring kunne være forhåndsinnspilt for å minske antall personer i produksjonen av showet, men de aller fleste land har da bytte ut sangere med dansere som slipper å synge, og en del av artistene får veldig god støtte fra en såkalt støtte-vokal, som ikke er en korist, men en som synger melodilinjen så likt som mulig som den vokalisten vi ser i skjermen.

Jeg blir nesten litt provosert når man ser at artisten som opptrer ikke har mikrofonen i nærheten av munnen, men likevel synges det og det i en stemme som er slående lik vokalisten, det at forhåndsinnspilt koring nå åpenbart er helt greit er ett hån mot yrkesgruppen sangere og man fjerner seg mer og mer fra den originale ideen som ESC var ment å være.

Kommer ikke unna å prate om resultatet og den spennende avstemmingen vi fikk, jeg er superhappy med at ett nytt land Bulgaria vant og Dara tok hjem en veldig fortjent seier og det er det siden hun vant både jury og folket, en aldri lå liten knock-out stod hun for.

Men, selve avstemmingen ble en forvirrende triller av dimensjoner, hele 18 land altså hele 72% av landene i finalen fikk seg en 12 -poenger og det spørs om ikke vår egen Jonas må ta seg en tur til sitt nye favoritt-land Frankrike denne sommeren.

Stor spenning til tross, det er noen mørke skyer som alltid kommer frem når det er avstemming, det er jo ett land mange ikke ønsker skal vinne og det gjør de ikke på grunn av låten eller artisten, men på grunn av de åpenbare komplikasjonene en seier til Israel vil gi til konkurransen.

Det er en ting å delta som kringkaster og holde seg for nesen siden man liksom skal være upolitisk og dermed aksepterer at Israel er med, en annen ting er det hvis neste års ESC-destinasjon hadde blitt Tel Aviv eller Jerusalem, den situasjonen unngikk man nok et år med den bulgarske seieren, men det er dog en udetonert bombe som kommer opp på bordet hver gang det er finale-avstemming og Israel har helt klart teften på ESC-gull langt opp i nesen sin.

Hele denne situasjonen preger alle de som er til stede og selv om jeg forstår reaksjonene er det trist at det bues når Israel får poeng og går opp i ledelsen og at det jubles uhemmet når et land går forbi dem på resultatlisten og mange har den holdningen at det er uansett hvem som vinner bare det ikke er Israel og sånn bør det ikke være, dette er ikke Israel sin feil, de deltar på de vilkårene som EBU har satt, nei den som leker struts er EBU som på spørsmål om hva som ville skje hvis Israel skulle vinne avviser det hele med at det på nåværende tidspunkt bare er et teoretisk problem og ikke et reelt ett.

En dag kan de få denne problemstillingen rett i trynet så det synger og da kan det gjøre skikkelig vondt for konkurransen man elsker så mye og slagordet «United By Music» blir i bunn og grunn et ganske verdiløst slagord og det ville være trist all den tid vi trenger ESC slik verden er nå, det kriges, klages og bråkes over en lav sko over hele verden og man trenger det friminuttet ESC er i hverdagen og jeg er redd at hvis det ikke skjer et mirakel fra EBU sin side kan det bli slutt på friminuttet før vi aner.

Uansett, la oss legge de dystre til side og glede oss over tre flotte show, en superkul vinnerlåt (med norsk komponist), en grei norsk plassering med en artist som har tonnevis med sjarme og til slutt et nytt land har en ESC-seier i beltet, bedre blir det neppe, for jeg ønsker at musikk skal forenes oss, det er nok av ting som splitter oss og jeg vil for alt i verden at ESC ikke skal være en slik ting.