Dette er et leserinnlegg skrevet av Kristian Nicolai Stakset-Gundersen.
Innlegget gir uttrykk for skribentens egne holdninger.

NRK har nå annonsert opplegget for neste års Melodi Grand Prix, det som i 64 år angivelig har vært Underholdningsavdelingens flaggskip. Opplegget for neste år er en åpenbar nedskalering fra i fjor, noe som reiser spørsmålet om hva som er NRKs ambisjoner for Melodi Grand Prix.

Jeg skjønner at det er den økonomiske situasjonen og realprioriteringer som gjør seg gjeldende. Slike «mellomår» har Melodi Grand Prix hatt mange av opp gjennom årene, hvor de har gjennomført konkurransen på sparebluss. Men sammenligner vi med svenskene og Melodifestivalen, har de bortsett fra pandemiårene ikke hatt ett eneste «hvileår» siden de lanserte dagens opplegg i 2002.

Ja, en kan selvsagt innvende at det er vanskelig å sammenligne Melodifestivalen og Melodi Grand Prix. I Melodifestivalen deltar stort sett kun etablerte artister. «Alle» låtene i finalefeltet når høye plasseringer på de svenske hitlistene. Medieoppmerksomheten er massiv fra artister og programledere blir annonsert til den internasjonale finalen er over, og det skjer stort sett hvert år med et godt resultat for søta bror.

Men jeg vil stille spørsmål ved hvorfor ikke Norge skal kunne måle seg med Sverige. Mange vil trekke frem at svensk musikkbransje og TV-industri er mye større enn den norske, men det burde jo også bety at konkurransen om de nevnte listetoppene og konkurransen om medieoppmerksomheten er mye større, noe som ikke burde favorisere Sverige.
Jeg vil påstå at NRK har hatt en visjon for MGP som ikke har strukket seg mer enn ett eller to år av gangen, mens svenskene tenker et evighetsperspektiv.

Hva gjør Sverige bedre?

Sverige har ikke alltid vært gal etter Eurovision. Da svenskene vant med «Take me to your heaven», avsluttet det en bølgedal i svensk Melodifestivalen-interesse som hadde vart i mange år. Og siden har de surfet på bølgen. Selv i tider med økonomisk nedgang, og selv om de etter fire år på rad fra 2007 til 2010 hadde sine dårligste plasseringer noen gang (sett bort fra Christer Björkmans sisteplass i 1992), kjørte SVT Melodifestivalen på høygir:

SVT har forstått at for at konseptet skal forsvare sin plass, er det avhengig av å være en folkefest. Det har de gjort blant annet ved å arrangere delfinaler rundt i landet, på lik linje som Norge gjorde med stor suksess fra 2006-2013. En suksess Norge altså sluttet med.

SVT har forstått at de må fokusere på at både Melodifestivalen og Eurovision kan være en fantastisk plattform for artister som vil lansere ny musikk, heller enn at de i desperasjon etter kortsiktig oppmerksomhet hele tiden trekker frem at «i år har vi X antall låter som kan vinne den internasjonale finalen», noe som gang på gang i Norge viser seg å være tull og tøys. Det gjør at alt annet enn en topplassering blir det samme som en flopp, og hvilke etablerte artister vil risikere det?

SVT har forstått at for at konseptet skal forsvare sin plass, er de avhengig av å lage høytidsstemning ved å bruke navn som ellers ikke har vært relatert til Melodifestivalen. De har brukt artister, komikere og idrettsprofiler til å fronte det hele som programledere og sidekicks, mens Norge i store deler av disse årene har kjørt på med programledere som vi ellers har sett lørdag etter lørdag lede andre underholdningsprogrammer gjennom hele året. Hva blir spesielt med Melodi Grand Prix da?

SVT har en kontinuitet og høytidstilnærming rundt Melodifestivalen som gjør at artister og publikum har tillit til det de driver med. Denne tilliten er vanskelig å bygge opp, men veldig enkel å rive ned. Som med et såkalt «mellomår».

«Mellomåret 2025»

Neste år dropper vi semifinalene, selv fra studio i Oslo. Med andre ord sier vi farvel til uker hvor interessen kunne bygges opp. Vi dropper verdifull profilering og TV-tid for artistene som takker ja til å være med. Og NRK må uansett erstatte «beste sendetid» på lørdag med et annet konsept.

Neste år dropper vi overraskelser i programlederrollen, og går for trygge, kjente TV-fjes. Nå liker jeg både Marte Stokstad og Tete Lidbom og tror de kommer til å gjøre en helt fin-fin jobb. Men det er nok ikke mange som ser på dem som overraskelser som vil løfte interessen rundt det som skal være en helt spesiell TV-kveld. Hvor er Karsten Warholm og Aksel Hennie som programledere? Hvor er Linn Skåber som utegående reporter?

Neste år dropper vi Trondheim Spektrum. Med andre ord var ikke et Trondheim som hvert år gikk mann av huse for å fylle arenaen bra nok. At lokale og regionale media viet MGP utallige spaltemeter spiller visst ingen rolle. At Trondheim Spektrum var en fantastisk TV-arena som skapte de mest magiske TV-bildene i norsk MGP-historie spiller ingen rolle. Vi skal tilbake til et Oslo Spektrum som «alltid» har vært halvfullt, og som er lysår unna trondheimsarenaen når det gjelder stemning og TV-produksjonskvalitet.

Jeg ser at mange fans følger NRK-talepunktene med at vi skal tilbake til «MGPs storstue» og at vi i stedet for flere delfinaler, skal satse ekstra på finalen og så videre. Joda, jeg har hatt det gøy under MGP i Oslo Spektrum før jeg, og kommer sikkert til å ha det igjen. Men jeg vil at vi skal stikke fingeren i jorda og innse at dette er et steg ned. Og samtidig etterspørre hva som kommer etterpå.

Hva er strategien?

Jeg har gjennom årene hatt flere samtaler med tidligere MGP-sjef Stig Karlsen der han har vist at han har hatt noen gode tanker om hvor MGP er og hvor det skal. Og jeg vil tro at nedskaleringen i år delvis skjer uavhengig av at han nå slutter. Men det er der jeg skulle ønske at NRK hadde en strategi som går ut over enkeltpersonene som er involvert.

Jeg har alltid vært en stor fan av konseptet Eurovision og Melodi Grand Prix, og har reist til de fleste internasjonale finaler siden 2007. Jeg har vært produsent for det som var Norges største Eurovision-spinoff (Parodi Grand Prix) i 19 år, og har et nettverk av Grand Prix-interesserte venner i inn- og utland som jeg diskuterer og analyserer både TV-produksjoner, formater og resultater med ofte og gjennom hele året.

Det jeg vil høre fra NRK nå, er verken at de nedskalerer eller at de har en ambisjon om å vinne i løpet av de neste tre årene. Jeg vil derimot vite at de har en strategi for hvordan Melodi Grand Prix skal være Norges viktigste plattform for lansering av ny musikk, og underholdnings-Norges viktigste TV-program, også i de neste 64 årene.