Førsteinntrykk av finalen

Kl. 14.30 i dag gikk den første generalprøven på selve finalen av årets Eurovision Song Contest av stabelen. Wivian fulgte arrangementet fra salen, mens jeg fikk med meg sendingen fra pressesenteret. Ettersom det aller meste av koreografi, kostymer og lyssetting allerede er kjent fra prøvene og semifinalene, vil jeg i dette innlegget forsøke å konsentrere meg om sangprestasjonene og hvilket inntrykk låtene gjør i den rekkefølgen de presenteres.

Åpningen er (heldigvis) oppdatert fra semifinalene; vi tas med på en reise gjennom eurovisjon-historien, med tidsriktige klipp fra den første finalen i 1956 og frem til vår tid. Og jammen får vi ikke sett noen klipp fra norsk natur også, før vi zoomer inn i Telenor Arena. Alexander Rybak gjør en forkortet versjon av «Fairytale», og deretter dukker de etter hvert så kjente programlederne frem. Erik stiller i smoking for anledningen, Haddy har en kort, ferskenfarget kjole mens Nadia har en ukledelig rød kjole med noen rare rysjer hengende ned fra skuldrene. Den bør hun skifte før i morgen kveld etter min mening…

Safura fra Aserbajdsjan synger bedre enn i torsdagens semifinale, men har fremdeles litt å jobbe med. De har endret kameravinkel en smule, slik at løpingen hennes fra catwalken tilbake på scenen ikke ser fullt så latterlig ut, men den gir fortsatt et distraherende inntrykk. Allikevel føler jeg at dette bærer mot et svært godt resultat for aserbajdsjanerne. Spanias Daniel Diges i sølvfarget dress har en sterk vokal, og den sjarmerende valselåten kommer fint frem, men i mine øyne er sceneshowet mer forstyrrende enn støttende – dansende dukkefigurer som skjærer grimaser og en helt malplassert backingsanger som synes alt for godt i bildet. Spania bør få en høy plassering med «Algo pequenito», men noen vinnerlåt ser jeg den ikke som.

Så er det Norges tur. Didrik ser rolig og avslappet ut i mørk dress og lys skjorte. Scenen er vakker, koret gir bra støtte – men i dag falt Didrik litt tilbake til «gamle synder» og var ustø vokalt i første vers. Det tok seg bra opp, men han var bedre på prøvene sist søndag, og låten som helhet gjorde sterkere inntrykk da… Ingen optimal gjennomkjøring for Norge, dessverre. Moldova leverer en grei sceneopptreden tross litt ustø vokal på Olia i starten, og er en fin kontrast til Norge på startnummeret før. Og rolige Kypros er igjen en fin kontrast til Moldova. Jon Lilygreen og bandet er sjarmerende selvsikre og laid-back, og selv om dette langt fra er noen vinnerlåt, vil den sannsynligvis gi Kypros en hederlig plassering på lørdag.

Mer trøkk kommer fra Bosnia-Hercegovina, men Vukasin bommer litt på et par toner, og sjansene for at han vil drukne i mengden er nok rimelig stor – gitarsolo og flott lysshow til tross. Så er det Belgias tur, og vi får en ny, fin gjennomkjøring fra Tom Dice og hans gitar. Spørsmålet er om denne og den relativt liknende låten fra Kypros vil tape på å komme såpass tett etter hverandre. Så profiterer Serbia godt på å være første uptempo-låt siden Moldova, og Milan kjører sitt sedvanlige flørtende sceneshow. Kameraarbeidet er blitt stadig bedre på denne, og med relativt få andre etno-låter i finalen kan Serbia gjøre det skarpt…

Vi får en meget kort pause der Nadia snakker om viktigheten av å stemme før Hviterussland inntar scenen med sin stemningsfulle ballade. Showet er det samme som på tirsdag, scenen ser flott ut, og sommerfuglvingene folder seg ut til allmenn forlystelse… Så går vi rett over på en veldig liknende type låt, Titanic-balladen fra Irland. Niamh sliter visstnok med en forkjølelse, og sparer stemmen på de høye notene – men i tillegg bommer hun på flere av de lave. Litt trist å se en tidligere ESC-vinner slite såpass… Blir hun ikke bedre til i morgen kveld, bærer det mot en bunnplassering for Irland i år.

Kontrasten kunne ikke vært større når testosteronbomben fra Hellas inntar scenen. De har endret koreografien i mellomspillet litt, og kjører nå med mer pyro-effekter. I likhet med Serbia har denne blitt bedre og bedre under prøvene, og er nå en seriøs utfordrer til seieren i mine ører. Så skal Josh Dubovie i ilden for Storbritannia. Han sliter tidvis med å finne kameravinklene – og med å treffe tonene… Sceneshowet er enkelt og effektivt (jeg har sansen for kordamene med sine slør i bakgrunnen), og Josh smiler så pent han kan, men med mindre det skjer et mirakel blir denne å finne i bunnen av resultatlisten på lørdag kveld.

Problemer med TV-signalet gjør at skjermene i pressesenteret blir svarte i omtrent halvannet minutt, men jeg vet ikke om det er et uhell eller en planlagt pause (NRK sparer kanskje en overraskelse til selve finalen?) Så synger Sofia sikkert og flott for Georgia, og i kategorien «dramatisk ballade fremført av damer med kraftfulle stemmer» holder jeg en knapp på denne fremfor Portugal (og milevis foran Ukraina…)

Nå følger en rekke sterke up-tempolåter, bare avbrutt av nevnte Ukraina. Først ut er Tyrkia, som er veldig annerledes enn alle andre bidrag i år, både musikalsk og showmessig. Mange vil stemme på denne, og den er sannsynligvis også populær hos juryene, men for «konservative» ESC-tittere kan det hele kanskje bli litt for voldsomt? Mer tradisjonelt blir det fra Albania, der Juliana Pasha fremdeles har en knallsterk vokal og et av finalens flotteste lysshow. Spørsmålet er om det er nok til å snike seg inn på topp 10…? At hun har en enda mer tradisjonell ESC-låt, Islands «Je ne sais quoi», rett etter seg er nok heller ingen fordel. Risikoen er at disse to bidragene appellerer til samme type stemmere og derfor «slår hverandre litt i hjel» – noe som vil være synd for to av favorittlåtene mine i finalen.

Ukraina er det lite nytt å si om – Alyosha synger kraftfullt (og skarpt), men låten er en endeløs vandring i sorg og elendighet. Stor blir kontrasten til humørfylte Frankrike, som imidlertid mangler en god melodi og sliter med et av finalens mest rotete sceneshow. Kameraene makter ikke å holde følge med alt som skjer på scenen, og den avsluttende «krigsdansen» blir bare malplassert. I likhet med Storbritannia skal Frankrike slite med å klore seg ut av bunnstriden – i motsetning til Romania, som har klart å sy sammen en bra pakke i låt, artister og sceneshow, og bør sikte mot en topp 10-plassering. Sist ut før nok en kort pause er Russland, med sin særpregede vokal og sitt stillestående show. Jo mindre sagt om denne, jo bedre…

Erik og Haddy gjør en kort opptreden i Green room (der Island utsettes for en aldri så liten «vulkan-spøk»), før Armenia entrer scenen. Mange nevner Eva Rivas som en seriøs vinnerkandidat etter å ha trukket et såpass fordelaktig startnummer, og hun gjør sitt beste for å leve opp til favorittstempelet med en uttrykksfull opptreden og stort sett solid vokal (minus et par feilsteg her og der). Så er det klart for en annen storfavoritt, Lena fra Tyskland. Men sorry, folkens, jeg skjønner rett og slett ikke hvorfor mange tipper denne som vinner. Scenen er for mørk, lyden virker feil mikset (for tung bass og lite fylde i lydbildet), Lena er galt sminket (albino-bleke kinn og ildrøde lepper) og hun synger ikke spesielt bra heller. Verken sceneshowet eller lyssettingen gjør noe inntrykk, og jeg tror faktisk Tyskland skal få slite med å nå topp 10 basert på dette…

Filipa fra Portugal leverer nok en flott fremføring av en kjedelig ballade, og går Mariah Carey en høy gang når det gjelder vokale krumspring. Låten er en typisk juryfavoritt, men det er også bidraget som kommer rett etter – «Milim» for Israel. Harel varierer sterkt fra prøve til prøve – i semifinalen i går var han ikke på topp, men på dagens prøve imponerer han stort og leverer til tusen. Lyssettingen virker som den kommer bedre til sin rett i dag, og med et fordelaktig startnummer og en gjentakelse av dagens vokalprestasjon i morgen kveld kan Israel meget vel snuse på sin fjerde ESC-seier…

Sist ut på scenen er Danmark, med lite nytt å melde. Vokalt har N’evergreen fremdeles småproblemer, mest i begynnelsen av låten, og man må være sterkt synshemmet for å skimte så mye som et hint av varme følelser mellom de to vokalistene. Men låten har et gjenkjennelig refreng og bra stigning, og den setter et ålreit punktum for årets finale. Programleder Erik leverer så en utrolig festlig intro til «snabbreprisen», godt hjulpet av utallige rekvisitter – blant annet et kandelaber, en champagneflaske og en flaggremse…

Blant innslagene vi får se mens vi venter på at avstemningen skal avsluttes er en reportasje fra banketten i Oslo Rådhus (nei, jeg så verken meg selv eller Wivian i bakgrunnen). Og selve pauseinnslaget består altså av et dansenummer ledet av Madcon, der vi ser klipp fra byer over hele Europa hvor folk danser «Flash Mob Dance» i gatene. Lyden i pressesenteret ble skrudd ned under dette innslaget, så jeg fikk ikke noe skikkelig musikalsk inntrykk av det – men visuelt ser det i alle fall artig ut.

Poengtavlen er ryddig og oversiktlig, der flaggene til venstre for navnet på landet blir erstattet med poengene som landet får i hver enkelt stemmerunde, slik at det går greit å følge med. Men klippet som viser poengene fra 1-7 vises alt for kort etter min mening – her er det nær sagt umulig å få med seg alt før bildet skifter igjen. Nadia gjør ellers en – som forventet – gjennomført proff rolle som avstemningsleder (nå i ny, mer kledelig kjole).

Er det så mulig å trekke noen konklusjoner om hvem som vil vinne basert på denne generalprøven? Vel, det var nok atskillig lettere i fjor, da alle «visste» at Alexander Rybak ville vinne hele sulamitten selv før prøvene begynte. I år er det ingen storfavoritter som skiller seg ut, men derimot en hel rad mulige utfordrere som, avhengig av dagsform og sceneopptreden, kan stikke av med seieren. Det faktum at vi i år kan stemme under hele showet, gjør også at fordelen med et sent startnummer blir mindre. Skulle jeg allikevel forsøke meg på et råtips, er jeg ikke mer fantasifull enn at jeg tror det vil stå mellom Aserbajdsjan (ja, Dima Bilan vant jo uten å være perfekt vokalt…), Hellas, Tyrkia, Armenia og Israel. Men også land som Norge, Serbia og Romania ligger godt an i løypa, med Spania, Belgia og Portugal som mulige «dark horses».

I morgen skal Wivian og jeg begge se den siste generalprøven live i arenaen, og hvis vi får tid før vårt eget ESC-party vil vi blogge de siste inntrykkene og spådommene da. Det bærer uansett mot en usedvanlig jevn og spennende finale, og forhåpentligvis en neglebitende avstemning før vi står igjen med en vinner rundt midnatt i morgen kveld…

P.S: Hvem som vant «avstemningen» på generalprøven? Jo, nettopp… Hellas. Et meget mulig scenario for lørdagens finale, med andre ord…

Del:
Relaterte artikler
Eurovision 2022
2022: Alle låtene
Intervjuer
2022: Bekreftede land
Vi teller ned til Eurovision 2022
Dager
Timer
Minutter
Utforsk historien