MGP toeren «Dont Wanna Loose You Again» er blitt nyprodusert en smule til albumet med nye elementer i bakgrunnenen. Dette er fremdeles en fengende og rivende sak, med et sterkt refreng som oser av iver om å formidle noe til det norske folk.

Den siste singelen «In Love And I Hate» er et fint håndtverk, og med et huskbart refreng som man går nynner på dager i ettertid. Typisk allsanglåt med typisk boyband preg over seg bare fiffet opp med litt rockeelementer på toppen.

Norske Christian Ingebrigsten kjører igang «Bad Enough» med sin klassiske sårbare stemme og er en moderne popblanding, som er fengende å høre på.

«Nothing In Common» er en moderne sak, som nok mange vil la seg fenge av. For undertegnede blir dette for masete og gjentagende. Sangen mangler dybde og en musikalsk mening, det virker nesten som sangen er laget for å imponere. De lykkes ikke.

«Take You Home» har faktisk vært ute i flere år, så denne låten har nok mange av platekjøperne hørt allerede, men like fullt et verdig bidrag til albumet. Dette er en sånn typisk a1 låt, som ikke byr på noen overraskelser, men som ikke er noen skuffelse heller.
En av de mest radiovennligste låtene på albumet.

Et riff møter deg i døra i «Six Feet Under» i synthpreget form. Her det ikke spart på effektene, og det virker som a1 prøver seg på en Donkeboy. Og det passer egentlig a1 meget godt. Det er befriende med en slik forfriskning etter å ha gått rundt i samme bane for det aller meste.

Moralprekenen i «Good Things Bad People» er litt i overkant av det gode. Proft og smidig utført, men låten gir mer enn den mestrer og det ender med et halvgodt resultat. Låten hadde gjort seg med en mer gjennomtenkt tekst og en litt mer utfordrende melodi.

«Perfect Disaster» er en av de bedre, og her gir alle medlemmene av gruppa en hederlig vokalprestasjon som resulterer i en fin meningsfull ballade. Interessant å høre på hele veien og er overraskende progrerende fra start til slutt. Kan faktisk minne om de yngre arvtagerne i Jonas Brothers. Tommelen opp!

Den vemodige «The Life That Could Have Been» er grei skuring, men ikke noe mer enn det. Teksten blir nok litt for gjennkjennelig og oppbrukt til å fenge et forventningsfylt publikum.

I «Out There» får Ben Adams vist seg som den ypperlige frontfiguren han egentlig er med en stemme det er mye kvalitet i. Låten er ikke av de beste, den blir for ensideg og kjedelig. En typisk A4 låt uten det lille ekstra for å skape en god popmelodi. Samtidig er det litt for mye boyband takter i utrykket til å engasjere lytteren ordentlig.

Albumets beste håndverk er uten tvil tittellåten «Waiting For Daylight». Dette er ingen A4 skuring uten dybde og fornyelse. Dette er ekte vare med ekte musikere og en kreativ tekst på verket.Her kommer stemmekvalitetene til Christian, Adam og Ben godt frem. Og det har akkurat slike låter som dette a1 burde bruke tida på. «Waiting For Daylight» tilbyr over 5 minutter med kvalitetsmusikk fra ende til annen.

Konklusjon:

Et meget proft og moderne produsert album. «Waiting For Daylight» har sine oppturer og nedturer i sin ferd gjennom drøye 40 minutter. Svaketen med albumet er at det er en fare for at man går fort lei, for de fleste av låtene er sånne som setter seg på hjernen ummidelbart og blir der i evigheter. Det er nødvendigvis ikke bare positivt.Men med dette albumet beviser i det minste at de har modnet med at de har beholdt sitt utrykk og de lengter enda etter kjærligheten etter platen å dømme.

Så et nyskapende verk er det ikke, men et underholdende og trivelig bekjentskap er det så absolutt.