Det er nok den bedste overskrift for neste landet – de er uten sammenligning i toppen, når man taler om vinder-sange, og havde den gyllne opskriften i 90’erne. Til gengæld er det gået kraftigt tilbake for det stolte land, og de har kjempet kraftigt opad bakkende seneste 10 år. Landet vi er kommet til, er selvfølgelig den Grønne Øy ute mot vest – velkommen til Irland.

Irerne er kjennt for deres kamp mod Briterne i Nord-Irland, Cheddar ost, Øl, Whisky, Stuvninger, Naturen, De åpne vidder, Sau/uld produksjon, Fotball, Hesteløp, Pub’s & Riverdance, Sagn & eventyr – i Eurovisjonen er de mest kendt for at have fundet opskriften, på hvordan man snedkerere en vindersang, og på deres utallige ballader, med et strejf af irske toner, og for ofte at være tro mod deres egen etnologiske herkomst i konkurransen.

Irlands fakta:

1.     plasser: 1970 – Dana ~ All kinds of everything

                         1980 – Johnny Logan ~ Whats another year 

                         1987 – Johnny Logan ~ Hold me now 

                         1992 – Linda Martin ~ Why me

                         1993 – Niamh Kavanagh ~ In your eyes 

                         1994 – Paul Harrington & Charlie McGettigan ~ Rock’n roll kids

                         1996 – Eimear Quinn ~ The voice

2.      plasser: 1967, 1984, 1990 & 1997.

3.-5. plasser: 1966 (4), 1968 (4), 1977 (3), 1978 (5), 1979 (5), 1981 (5), 1986 (4).

Video: Irland i Eurovisjonen.

Napoli i Italia lagde scene til, da Irland første gang forsøkte sig i Eurovisjonen I 1965, den heldige vinner fra øya var Butch Moore med sangen “I’m walking the streets in the rain” – en ballade som nok må betegnes som tidstypisk, og som gav irerne en flot start med en 6. Plass. Året etter tok Dickie Rock sig turen til Luxembourg, for at vise den irske utgave av tricoloren med sangen ”Come back to stay”. Stadig viste man, at man kunne skrue en sang sammen, som let kunne falde i smak over det meste av kontinentet – Dickie fik sig en flot 4. Plass, og fremtiden så lys ut for landet i ESC.

 Sean Dunphy fik retten til at kjempe på Irlands vegne i Wien 1967, han fremførte sangen ”If I could choose” – en flot 2. plass fik han med halvt så mange poeng, som ærkerivalen og familjen fra Storbritannia, der bankede Europa på plass dette året. Reisen over det Irske Hav, for at besøke Royal Albert Hall fik Pat McGeegan, og med sig havde han sangen ”Chance of a lifetime”- man kørte stadig i den sikre rille med sang valget, og ennå en flot plassering som nr. 4 intok landet. 

Til Francos Madrid ændrede Irland strategi, den første repræsentant fra Nord-Irland sendtes avsted, og for første gang blev det også en kvinde – Muriel day (& the Lindsays) satte gang i løjerne med sangen ”The wages of love” – det 5. år blev anderledes på mange måder for landet i konkurransen, den hittil dårligste plassering, kom da de delte 7. plassen med Belgia.

Søt og uskyldig så hun ut Dana, da hun i 1970 på scenen i Amsterdam sat å sang ”All kinds of everything” – den stille ballade tiltalte flertallet av juryer, og Irlands første vinner var en realitet. Dana Rosemary Scallon fikk sig en god sangkarrierer deretter, flyttede seinere til USA, hvor hun bl.a. lavede tv-shows & radio. Hun returnerte i slut 90’erne med familjen til Irland igjen, og stillede op til President-valget som enegænger, her blev hun nr. 3. Etter dette, kom hun i Europa Parlamentet med familie-værdier som hovedområde. 40 singler & 31 albums er det i alt blevet til gjennem tiden.

På scenen i hjemlandet, skulle Angela Farrell gjøre sig geldene med låten ”One day love”. Men hun klarede den bare til en 11. plass, og dervet en plass nesten i midten av det hele. Edinburgh inviterte til fest året etter, og over det Irske Hav reiste Sandie Jones med sangen ”Ceol on ghrá” – musikken om kærlighet gav ikke bonus, bare nr. 15 ut av 18 blev det til dette året, men smukt var det skam, den eneste gang at Irland gav den på Gælisk i Eurovisjonen.

I Luxembourg skulle Maxi gøre forsøket med bidraget ”Do I dream?” – og en forbedring fra fjoråret blev dem skam, for Irland delte en 10. plass med Portugal da kvelden var ovre. Tina Reynolds fik et ophold i Brighton, og sang ”Cross your heart” ved finalen, en forbedring av passeringen tok hun hjem, da hun fikk en delt 7. plass sammen med Israel.

The Swarbriggs reiste til Sverige i 1975, for at synge ”That’s what friends are for” – men gutte-duoen endte midt på treet med deres 9. plass. Nederland kaldte til samling det kommende år, og Red Hurley fik æren av at representere den grønne øy med låten ”When”. Den meget klassiske ballade gav ikke mye, og Irland forblev midt på treet med en 10. Plass.

Swarbriggs utvidet med 2 (Plus Two) å sang ”It’s nice to be in love again” i London i 1977, de klarte at vise, at Irland atter var på vei mot toppen, da de endte på en flot og sikker 3. plass. Med utsikt till Eiffeltårnet, representererte Colm T. Wilkinson Irland i Frankrike med låten ”Born to sing”. 86 poeng kom inn, og dette året rakte det till en flot 5. plass.

Cathal Dunne fik sjansen i Jerusalem i 1979 med bidraget ”Happy man” – og kanskje han var ”happy” ut på kvelden, da han sikret sig ennå en flot 5. plass for den Grønne øy. 10 år etter at Irland vannt sin første sejr i Eurovisjonen, reiste de atter til Nederland med håbet i bagasjen. Australsk fødte Seán Patrick Michael Sherrard også kaldet Johnny Logan viste de irske farver i Haag.

Sangen ”Whats another year” gikk helt till tops i konkurransen, bl.a. med 7 top karakterer, men også med 0 poeng fra Tyrkia & Marokko. En lang og spændende karrierer startede for den unge artist, og Irland startede en periode i Eurovisjonen, hvor det meste man rørte ved blev til sukses i konkurransen.

 Irland åpnede dørene for musikbraket i 1981, og håpene blev jenterne i Sheeba, som gav os sangen ”Horoscopes” – der hviler alle dage et pres på landenes egne artister, med Sheeba klarte sig til en sikker å flot 5. plass med 105 poeng. Ennå en gång gi turen till naboerne, og denne gång var Harrogate vertsby. Irerne sennte The Duskeys avsted med ”Here today, gone tomorrow” – men de fine plasseringer var opbrukt dette året, og Irland ender som nummer 11 med 49 poeng.

Etter ét års pause, kom Irland igjen i Luxembourg med Linda Martin som artist, hun fremførte sangen ”Terminal 3” til en flot og sikker 2. plass, bare 8 poeng fra at være a point med vinneren fra Sverige. Gøteborg lagde grunn till i 1985, hvor Maria Christian reiste avsted for give bidraget ”Wait until the weekend comes” til Europa – 6. plassen opnåede hun, bare 2 poeng fra en top 5 plassering.

 Luv Bug fik æren av at reise til Bergen året etter med ”You can count on me” – Irland nærmede sig langsommeligt mot toppen disse årene, og de byttede ut 6. plassen fra fjoråret, till en 4. plass på den norske vestkyst. Johnny Logan kom sterkt igjen, og vannt konkurransen hjemme , og fik derfor atter muligheten for at reise ut for Irland, turen gik til Bruxelles.

”Hold me now” var titlen denne gång, og ennå en gång blev det Johnny rørte ved till gull, da han samlet mottok 172 poeng, og fik sig en sikker sejr. Johnny Logan er stadig på farten over det ganske kontinent – 20 singler er det blevet til gjennem tiden, og 15 albums er sennt ut. Ved Eurovisjonens 50 års jubileum, klarte Johnny Logan & ”Hold me now” at bli stemt til å være den 3. beste sang i ESC-historien, og ”Whats another year” kom inn på en 12. plass.

 Jump the Gun fik muligheten i Dublin, da Irland selv skulle stå for arransjementet. Sangen ”Take him home” klarte sig flot til en 8. plass. I 1989 nåede Irland nye høyder med Kiev Connolly & the Missing Passengers med sangen ”The real me”. Landets dårligste plassering til dato kom dette år, med 18. plassen og bare 21 poeng, selv naboen Storbritannia gik uten om poenget til landet.

 Sjokket over sin dårligste plassering til dato, hjalp kanskje året etter, da man valgte at sende Liam Reilly til Zagreb med bidraget ”Somewhere in Europe” – i hvertfald tok Liam landet til bedre høyder igjen, da Irland endte på en samlet 2. plass med Frankrike, da de hver fikk 132 poeng. En av jenterne bak Liam i 1990 var Kim Jackson, og bak hende på skriften stod Liam året etter, da hun fremførte ”Could it be that I’m in love” i Roma – Kim skaffede en respektabel 10. plass med samlet 47 poeng.

Skåne mottok den Nord-Irske Linda Martin som stillede med balladen ”Why me” – som likesom ved sisste forsøk, havde Johnny Logan bak sig. Sammen stod de sterkt, og sejren lunede for Irland med 155 poeng. Linda Martin startede karrieren i gruppen Chips i starten av 70’erne, hendes totale utgivelse av singler med gruppen og alene beløper sig til 24 stk. Utover sangen, har teater og quiz- & talent-konkurranser fyllt i hennes liv. I ESC har vis et hende avgi stemmer på vegne av Irland, og hun deltok i jubileums-showet ”Congratulations i 2005.

I 1993 valgte Irland at lægge ESC i Millstreet, og den unge Niamh Kavanagh æren av at representere landet på hjemmebanen, med sangen ”In your eyes”. Den gode opskrift var sikret, og Irland mottok 187 poeng fra konkurrenterne, og overgik det hittil høyeste antal poeng till vinneren, som ellers lå ved deres forrige vinner i 1987, og skrev sig også ind i den eksklusive klub for nasjoner med dobbelt 1. Plasser på rad. Singlen ”In your eyes” blev den mest sælgende i Irland dette året

 Niamh kom frem som en av flere på soundtracks’ne til filmen The Commitments i 1991. Hun har gjennem tiden utgivet 6 singles selv, og været med som gest på 4 andre albums, bl.a. med Secret Garden. Utover små optreedender på tv i diverse shows, har hun levet et forholdsvis anonymt liv etter sejren. I ESC så man henne give Irlands poeng i 2008, og vendte som bekjennt retur på ESC-scenen i år.

 The Point Theatre i Dublin lagde grunn till slaget i 1994, og Irland sennte de 2 herrer Paul Harrington & Charlie McGettigan, med den nostalgiske ballade ”Rock’n roll kids”. Sammen lavede de rekord, da Irland skaffede sin 3. sejr på række, og endda med højeste poeng på daværende tidspunkt – med sine 226 poeng, og 60 foran deres polske forføljer, slok Irland deres status i Eurovisjonen fast. Utover sejren, fik RTÉ stor sukses med pausenummeret, som dette år var Riverdance, og dansen bredte sig etterpå til de fleste kroge av verden.

Paul Harrington er stadig aktiv på musikfronten, og oplevdes etter sejren bl.a bak Irlands forsøk i Eurovisjonen i 1998 – han har gjennem årene lavet småjobs for Radio & Tv-stajonen RTÉ. Seneste album fra Paul kom i år, og har den enkle titel ”Songs”, og innehåller nye innspilninger av hans egne favorit komponister & artister.

Charlie McGettigan er også stadig aktiv musiker, og har siden sejren deltaket i forskjellige spesial-programmer hos RTÉ & BBC, utover at have været med ved shows rundt omkring i Europa. Derutover har han sit eget radioprogram ”The Saturday connection” på den lokale radiostasjon Shannonside/Northern Sound Radio hver lørdag. Også Charlie stod på scenen i Forum ved Eurovisjonens jubileum i 2005.

The Point Theatre åpnede dørene igjen året etter, og denne gang for Eddie Friel med ”Dreamin’” – likesom året før, følte mange sig kanskje ført tilbake i tiden, ved tonerne av sangen. Eddie opnåede 44 poeng, hvilket rakte till temmelig sikker 14. plass. Oslo Spektrum inviterte till fest i 1996, og Eimear Quinn reiste til det nordlige med sin etniske ”The voice”. 162 poeng skaffede den hittil sisste irske sejr, foran vertsnasjonen på 2. plassen.

Eimear Quinn startede karrieren i den irske kor-gruppe Anúna i 1995, og utgav sammen med dem 2 albums samme år. Siden da har Eimear utgivet 2 singler & 4 albums (det sisste i 2007), og er stadig aktiv sangerinde den dag idag. I 2006 leverte hun på vegne av Irland stemmerne ved Eurovisjonen, og året før stod hun på scenen med Linda Martin & Charlie Mcgettigan ved ESC-jubileet.

 For 3. gangen på få år, åpnede The Point Theatre for fest og musik på vegne av Eurovisjonen. Denne gang fikk Marc Roberts sjansen med sangen ”Mysterious woman” – han samlede 157 poeng, og tok dervet 2. Plassen, men stadig med hele 70 poeng op till vinneren, i skikkelse av ærkerivalen Storbritannia. 1998 var året, hvor Dawn fikk muligheten med bidraget ”Is always over now?” – ho samlede 64 poeng inn, og tok dervet 9. plassen i årets musikbrak.

 Jerusalem tok imot gjesterne i årtusennets sisste Eurovisjons drama, og jenterne i The Mullan’s fik mulikheten med sangen ”When you need me”. Men bare 18 poeng samlede de inn, hvorav de 12 kom fra Litauen, hvilket rakte till 17. plassen. Eamonn Toal åpnede årtusennet med at reise till et av Irlands mest loyale poeng-giver lande, og i Globen gav han Europa sin ”Millennium of love”, og gav samtidig folk en følelse av, at Irland havde fået noget av fordums sukses tilbake. 92 poeng og 6. plassen tilkom Eamonn i den svenske hovedstad.

Året etter drog Gary O’Shaugnessy avsted med håpet og sangen ”Without your love” – men kærligheten uteblev, da 21. plassen tilkom Irland, med bare 5 poeng fra Storbritannia & 1 poeng fra Portugal. Den dårlige plassering i 2001, gav Irland en liten pause tilla t tenke over tingene i, og de fik atter lov till at komme med til festen i 2003, da Riga lagde gulv till konkurransen. Mickey Harte fik lov till at forsøke med sangen ”We’ve got the world” – en samlet 11. plass med Tyskland tok Irland hjem, og dette med 53 poeng.

Året etter skulle Chris Doran prøve at tage Irland til toppen igjen, og dette med låten ”If the world stops turning” – men det var opad bakken for Chris, der til sisst endte på 22. plassen, med bare 7 poeng, som alle flinkt var givet av familjen i Strobritannia. Når det går dårligt, prøver man som oftest at give helt nye alternativer, og Irland stod ikke utenfor det i 2005, da man satsede på søskende-parret Donnas & Joe McCaul med sangen ”Love?”. 53 poeng og en 14. plass i Semifinalen var høsten, og reisen stoppede brat.

Brian Kennedy sendtes avsted till Athen med den klassiske ”Every song is a cry for love” – og dervet var irerne tilbake i den vanlige leveranse fra landet. Det gav for sin vis bonus, da Brian blev nr. 10 i både Semifinalen & Finalen, sisst nevnte med 93 poeng. Lyden av Irland har før bergtaget Europa, og med Dervish som representant i 2007, var veien banet for ennå en Irsk sukses, men sangen ” They can’t stop the spring” grep ikke Europæerne, og Irland endte som nummer 24 ut av 24 i Finalen, med bare 5 poeng levert av Andorra.

Der var kanskje nogen blandt Hr. & Fru. Europa, som fik kaffen galt i halsen, da Irland valgte at lade der gå Muppet Show i årets artist, for man sendte Dustin the Turkey till Beograd, med låten ”Irelande douze pointe” – om kaffen stadig var galt i halsen da der skulle stemmes vides ikke, men Dustin endte på en 15. plass ut av 19 i sin Semifinale, og poengene kom fra halvdelen av landene. I 2009 forsøkte man atter med noget anderledes, da man sendte jenterne i Sinéad Mulvey & Black Daisy til Moskva med sangen ”Et cetera” og tæt på en forbedring var de, da den endte på 11. plassen i sin Semifinale, med hele 52 poeng.

I årets brak fra Norge, sejrede den tidligere repressentant for Irland & Eurovisjons-vinner i 1993 Niamh Kavanagh, og skulle derfor atter vise de grønne farver i konkurransen. Ho stilte i den andra Semifinale med sangen ”It’s for you” – og kom sig kun netop videre, med en felles 9. plass sammen med Kyprus. I Finalen gik det ikke nær så godt for Niamh, 2/3 færre poeng, rakte bare til en 23. plass, og overgik dervet bare Storbritannia & Hvitrussland.

Inden at Irland rundes helt av, så er der én enkel person, som ulasteligt har hengt sammen med landet & Eurovisjonen gjennem 24 årgange. Han entrede scenen første gang i 1966, og rundede av med manér, da han sluttede karrieren i 1998, samme året som Eurovisjonen sluttede den stolte tradisjon med orkester. Manden er selvføljelig den evigt noble kledte dirigent Noel Kelehan, som stod landet last å brast 24 gange, hvorav 5 av sejrende var han manden som viste vejen for tonerne hos, derutover ledede han 5 gange andre landes bidrag.

Bilde-kilder: Eurovisioncovers.co.uk & egen prod.