Den anerkjente britiske avisen The Guardian hadde tidligere i uken en reportasje hvor de rett og slett spør om det å være arrangør for Eurovision Song Contest vil tvinge Aserbajdsjans diktatur til å åpne opp for mer frihet og åpenhet.
Faktum er at årets vinnernasjon er et av de landene i Europa hvor menneskerettigheter og politisk frihet oftest blir brutt og krenket av myndighetene. Bare for en ukes tid siden ble landet utsatt for voldsom kritikk i en resolusjon i Europaparlamentet i Strasbourg. I resolusjonen blir de Aserbajdsjanske myndighetene kritisert for arrestering og fengsling av minst 200 personer i den aserbajdsjanske opposisjonen så sent som i mars og april i år og i tillegg blir myndighetene kritisert for å komme med skarpe trusler om å stenge ned alle ikke statlige organisasjoner.
Resolusjonen krever øyeblikkelig løslatelse av flere prominente regimekritikere og avisredaktører, men fra tidligere vet man at de aserbajdsjanske myndighetene bryr seg lite om Europas kritikk eller internasjonale resolusjoner. Erfaringsmessig blir statsmakten bare sint, opprørt og forulempet av slike uttalelser og støtter seg til sine oljeressurser, som Europa er avhengig av. Myndighetene skylder på at demonstrasjoner i Baku er iscenesatt av utenlandske interesser og ikke av det aserbajdsjanske folk, og er vel klart bevis på at myndighetene ser spøkelser på høylys dag. Men denne gangen kan en slik resolusjon kanskje ha en effekt da europeisk media og EBU vil ha ekstra kritisk fokus på Aserbajdsjanske politiske forhold det kommende året fram til finalen i ESC.
For Aserbajdsjan er en vellykket avvikling av Eurovision Song Contest svært viktig da det gjelder for aserbajdsjanske myndigheter og ikke miste “ansikt” utad. Man lover at Baku skal løftes til europeisk standard, bygge et nytt stadion med plass til 20 000 tilskuere, forenkle visumreglene og selge turistvisa på flyplassen og man har f. eks allerede vært ute og ønsket erkefienden, nabolandet Armenia, hjertelig velkommen til Aserbajdsjan. EBU har pålagt vertslandet å garantere for en eventuell armensk delegasjons sikkerhet på aserbajdsjansk jord, noe Aserbajdsjan var raske til å gjøre.
På armensk side sier man at man gjerne vil se den personen som våger seg til Baku og heiser det armenske flagget i en slik situasjon. Den 17 år gamle konflikten om området Nagorno-Karabach, som tilhører Aserbajdsjan men er okkupert av Armenia, lar seg nok ikke stanses av en seier i ESC. Armensk TV har heller ikke bekreftet at de vil delta i konkurransen i 2012 og den svært populære, armenske divaen og popstjernen Shushan Petrosian sier at:” Som mor og armener motsetter jeg meg all deltagelse i ESC i Baku”.
Komponisten og sangeren David Amalian sier derimot det motsatte. Han mener at en boikott av Eurovision i Baku vil være et tegn på svakhet og brist på ære. “Ære og ansikt” er to begrep som er svært viktig i Kaukasus og han sier man må delta i Baku “uansett hva som skjer”. “Spørsmålet bør heller være hvordan vi presenterer oss selv” tilføyer David Amalian videre. Kanskje har han tidligere opptrinn fra Armenia i bakhodet, hvor Armenia gjennom ESC har forsøkt å sette Aserbajdsjan i forlegenhet.
Det sies bl.a. at årets koreografi for Armenia, som var en boksekamp mellom to parter, var et symbol på Aserbajdsjan og Armenia, hvor Armenia gikk seirende ut av kampen. For noen år siden ble et bilde av noen fjelltopper i Nagorno-Karabach vist på TV under Armenias poengfordeling, bare for å vise muskler overfor Aserbajdsjan. Forslag om ny ydmykelse har allerede blitt foreslått i og med at noen har ønske om at Armenia bør stille med en artist og komponist fra Nagorno-Karabach i 2012, bare for å terge Aserbajdsjan til det ytterste.
Uansett om man liker det eller ikke er Eurovision Song Contest i aller høyeste grad en arena for så vel politikk som musikk. Aserbajdsjan har derfor en unik mulighet til å gjøre livet mer levelig for sine borgere i forbindelse med Eurovision i 2012. Forsiktig demokratisering og frihet for folket kan sees på som en del av avviklingen av konkurransen og ikke som et nederlag for diktaturet. Er det Aserbajdsjanske regimet smarte nå benytter de mulighetene til denne liberaliseringen uten å miste “ansikt eller ære”. Da vil Aserbajdsjan ha vunnet nok en seier og ikke bare den som heter “Running Scared” med Ell/Nikki.
Kilde: theguardian.uk, eurasianet.org
