Gro Anita Schønn (1950-2001) var en av mange syngedamer som deltok i norske MGP-finaler på 70-tallet. I dag er hun kanskje mest kjent fra den omdiskuterte Treff-serien, der utenlandske hits ble utgitt med norske artister.

Men Gro Anita Schønn var mye mer enn det, og i en tiårsperiode fra 1969 til 1979, hadde hun karrieresprang fra pop til country, via revyer til ikke minst den norske oppsetningen av Rocky Horror Show.

I tillegg hadde hun også adskillig mer bein i nesa enn andre samtidige kvinnelige syngedamer, og det ble kanskje også hennes bane som artist.

Gro Anita startet som vokalist i den Hollies-inspirerte gruppa Sandie and the Shakemen allerede som 16-åring i 1966. Året etter platedebuterte hun med artistnavnet Cindy med singlen «When I¨’m Gone»/»My Only Perfect Love». I 1969 samarbeidet hun med Terje Fjærn (Terje Fjærns orkester), som hun også giftet seg med. Gjennom ham ble hun for alvor oppdaget av plateselskapene, og Fjærn sammen med Arve Sigvaldsen, ble viktige brikker gjennom karrieren videre.

Hennes store gjennombrudd – og største singlehit – kom i 1970 med «En enkel sang om frihet». Senere singler solgte ikke like bra, men låter som «Eviva España» og «Er det underlig man lengter bort i blant?» gjorde det også skarpt og huskes av mange i dag.

Terje Fjærn og Arve Sigvaldsen trakk henne også inn i plateselskapet Talent og Treff-serien sammen med Stein Ingebrigtsen og Inger Lise Rydpal, en plateserie som solgte i over 1 million fra 1973 til 1978.

I Melodi Grand Prix var Terje Fjærn et av ankerpunktene som musikalsk leder i en haug hjemlige finaler på 70- og 80-tallet. Han var dirigent blant annet da Bobbysocks vant i 1985, men da de norske finalene på 70-tallet hadde to fremføringer av hvert bidrag, med stort orkester og band, var Fjærns orkester mange ganger ansvarlig som backing-gruppe for band-versjonene.

Gro Anita Schønn deltok i fem nasjonale finaler fra 1971 til 1976. Hun sang vinnermelodien «Å for et spill» i 1973 sammen med Rypdal, Ingebrigtsen og Ola Nergaard – men det ble versjonen med Bendik Singers som skulle representere Norge i Luxembourg. Ellers er det nok hennes åttendeplass (av 12) i 1971, «Maxi-midi-mini», som huskes av flest i dag.

«Happy Hippie» ble nummer 3 i 1972, «Hvem?» endte helt siste i 1974 – og hennes siste opptreden i MGP var sammen med Ingebrigtsen, Dag Spantell og Anne Lise Gjøstøl i 1976, der «Alltid en vind» ble plassert som nummer 4 av 5.

Samme år skapte hun noe furore i mediene med utgivelsen «Under ett tak», som den gang var en nokså dristig låt om to homofile samboere. En kjedelig Sør-Afrika-sak skapte også bølger av kritikk, og et tenkt besøk i det kulturelt boikottede landet, ble omsider avlyst.

På slutten av 70-tallet valgte Gro Anita å delta dels på diverse country-samlinger, en musikkstil som stemmes hennes passet godt til, samt hun tok et par modige karrierevalg gjennom dels å gå over til scenen. Hun fikk mye skryt for sin tolkning av vampete «Magenta» i den norske versjonen av «Rocky Horror Show».

Hennes siste ordinære utgivelse kom i 1980, «Innefra og ut».

Gro Anita Schønn hadde en varm og naturlig myk stemme, som kanskje kan sammenlignes noe med Hanne Kroghs. Hun ble kjent for å ikke være redd for såkalte «utfordrende positurer» (sett i perspektiv av hva som var akseptabelt av en kvinnelig artist på 70-tallet), og hun i lys av dette et aldri så lite diva-stempel gjennom årene.

Samtidig var det nok følelsen av å bli satt i en syngedamebås, kombinert med masse mediaoppmerksomhet og kanskje både press fra plateselskap som samarbeidspartnere, som gjorde at Gro Anita etter «innefra og ut» trakk seg fullstendig tilbake fra søkelyset.

«Jeg var for snill», stod hun åpenhjertig frem i et norsk ukeblad like etter – og deretter ble hun en slags norsk Greta Garbo, som unngikk mediene og gikk offentlig rundt med hatter og mørke solbriller for å ikke bli gjenkjent.

I 1991, da den norske mgp-finalen ble avlyst, gjorde hun derimot comeback og ble tilsynelatende frisk og humørfylt intervjuet av Jahn Teigen direkte på NRK. Hun forsøkte å utnytte CD-revolusjonen med både nyinnspillinger og samleplater av sine 70-talls hit, men forsvant deretter igjen fra mediene.

I ettertid har det kommet frem at Gro Anita slet med mye sykdom gjennom årene, og det var en kraftig lungebetennelse hun gikk bort i 2001.

Historien om Gro Anita Schønn forteller om en artist som ikke ønsket å la seg styre av datidas media og etikke. Den forteller om en artist som trolig ble satt i en bås der hun ikke følte seg hjemme. Men historien forteller også om en Gro Anita som kunne finne på å reise seg opp fra en av de bruneste utestedene i Oslo og ljome fra seg «Eviva España» for full hals.

Mange mener Gro Anita Schønn er undervurdert som artist. Jeg håper at det gjennom denne lille biografien kanskje har kommet frem noe som underbygger det utsagnet.

Kilder og bilder: mic.no, Den store norske Grand Prix-boka, Rockheim, Ballade, Puls. Dag Spantell.

Enkelte kilder til denne artikkelen har ikke ønsket å la seg sitere, takk til disse!