Det er ikke til å komme forbi at som tilhenger at dette fascinerende greiene som Eurovison er, dukker det opp låter og favoritter gjennom historien som man av en eller annen grunn liker – og føler man er smått alene om det.

Her kommer ti mer eller mindre begripelige favoritter fra undertegnedes side – som jeg nettopp føler er personlige «uppercuts» – og står inne for dem!

Låtene er i kronologisk rekkefølge.

Mary Roos er blant syngedamene som forvirrer meg. Hun er både søt og ikke søt på samme gang, og stemmen er vel heller A4, men dog helt grei. Allikevel liker jeg begge hennes bidrag, fra 1972 og 1984, og hennes første har noe perkusjon i arrangementet – som jeg som slagverker må bare like. 

Jeg har alltid vært litt usikker på denne fyren, som ser ut som en slik halvskalla snill onkel som kommer med snop hjem til deg annenhver lørdag under bordet. Snopet under bordet, ikke onkelen … Banjo trekker alltid opp, og dette er en slik hyggelig tra-la-la sak som ble uendelig mye bedre live levende enn studio.

1978-finalen hadde veldig mye bra. Derfor sier det vel mer om meg enn om alle andre, at mine to favoritter her nådde alt annet enn gull og heder. Jeg elsker dette britiske bidraget, som på en måte står for alt jeg egentlig burde hate med konkurransen – men samtidig også står for alt jeg elsker.

Dette er bare så charmerende. Så charmerende …

Typisk eksempel på at artist ikke følger opp låt. Usedvanlig moderne til 1982 og Eurovision å være, men fremført som syngedame-anno-1970. Kulturkræsj og litt kitch, som det het på 90-tallet. Men lukk øynene og lytt! Og jeg elsker åpningen med spilledåsen.

Jeg står inne for og mener at Romeo er og blir en undervurdert låt. Kanskje kom den et par for seint og var for nordisk for Europa, men den er både gjennomført, fengende og ikke minst fint produsert til 1986 å være. Jeg husker det var ingen populær vinner blant oss som satt i salen i Stavanger den kvelden, men det var nok fordi minst 7 av 10 publikumere var svorne Creation-tillhengere.

NRKs medarbeidere i Lausanne måtte selvsagt påpeke at denne duetten bar preg av en absurd kalkulasjon av et ungt talent og en moden dame – sammen! Det ble selvsagt satt helt til side for et av Norges flaueste øyeblikk med roser og dådyrblikk og en høyst fortjent laber plassering fra vårt eget bidrag. For meg ER Derech Ha’Melech selve defisjonen av Grand Prix og Eurovision. Det blir ikke noe mer mer ESC eller Grand Prix enn dette!

Jeg vet mange ikke forstår hvordan dette kunne nå enn (delt) andreplass den dag i dag. Selv er jeg den stolte eier av en god gammeldags ’45 vinylsingle av dette bidraget. Den er vel ærlig talt den eneste franskspråklige singlen jeg noensinne har kjøpt! At jeg atpåtil kjøpte denne i lille Flekkefjord, burde vel si at langt flere burde kjøpt denne greia.

Her har jeg et forklaringsproblem. Hadde det ikke vært for at Luxembourg og Italia trakk seg fra påfølgende finale i 1994, hadde Kypros vært ute av hele greia. Jeg tror det må være guttene eller videoen som gjør at jeg liker dette. Ja, det er definitivt videoen …:

Jeg møtte to av disse gutta i Budapest på en heller godt bevokta platebar i 2000. Tro meg, de så helt forskjellige ut tre år etter dette bidraget fra 1997. De var derimot like sympatiske, og jeg ble da den stolte eier av en V.I.P. CD med autografer. Fin og kommers låt, som i lkhet med f.eks. Islands bidrag dette året, nok hadde klatret noen hakk på listene med telefonstemmer.