Lysene er for lengst slukket, scenen rigget ned, tre heldige står igjen med en gylden billett til MGP-finalen 2012, mens fire artister står igjen med en drøm knust i tusen biter.

Det viktigste først, artistene, bidragene og ikke minst hvordan de ble når vi fikk se og høre dem live:

Vidar Busk
Joda jeg skjønner tanken, kjøre 50-tallstil med full pakke. Men det er noe som heter retro og så er det noe som heter at det kan blir for mye av det gode. Hva i huleste er det egentlig den ansvarlige for det visuelle har tenkt på her?? Noen sprudlende «dutta-dua» damer som vimser og vifter med armer og ben rundt om på scenen som om de hadde en biesverm hakk i hæl. I tillegg så synes jeg bare alt virker så tacky at det var ikke langt fra at jeg kjente kvalmen melde sitt nærvær. Vidar Busk er flink han da, så det er ingen kritikk til han, rent bortsett fra at jeg synes låten er kjedelig og at MGP-teamet må ha hatt en dårlig dag på jobben.

Carina Dahl
Noen større forbedring fra første til andre deltagelse, skal være vanskelig å finne. I motsetning til Carinas usmakelige forsøk på å spille på sitt ytre for å vinne stemmer forrige gang er Carinas nye look mye mer vellykket, her får man faktisk se hvor vakker Carina faktisk egentlig er. Den hvite kjolen og lyssettingen er meget godt gjennomført, så på det visuelle har de virkelig gjort sitt for å få låten fram på best mulig måte denne gangen. Okei, nok glamour-snakk fra meg nå! Carina gjennomfører brukbart, men man kan høre litt for tydelig at det kanskje ikke er sangen som er hennes fremste talent?

Tom Hugo
Sukk… Det gikk som det måtte gå. Den fine, akustiske og ikke minst velklingende norske balladevisen måtte vike for dundrende rytmer og hesblesende synther som noen menneskehender aldri har vært i nærheten av. Listepopen slo låtskriverne nok en gang. Ingen tvil om at Tom Hugo var kveldens klart beste på scenen når det gjelder å levere i de tre minuttene man har til rådighet. I dette tilfellet er jeg glad for at NRK ikke offentligjør det fulle resultatet, for jeg har en ekkel følelse av hvem som endte på bunnen av den listen…

Gromth & Emil Solli-Tangen
Metal møter vakker operasang. Ja litt som Within Temptation byttet ut med mannlig frontvokalist. Uten sammenlikning forøvrig. WT er i en klasse for seg selv! Dette var min favoritt nummer to i kveldens finale og de overbeviste meg bare enda mer på scenen. Tøft, tøft og atter tøft!

Julie Bergan:
Etter opptredenen utbrøt jeg – «Ja, jeg er i hvertfall sikker på en ting, Julie går garantert videre». Men neida. Men det hadde hun fortjent mest av alle faktisk. Til å være en midt-på-treet poplåt i mainstream-land ga virkelig Julie alt hun kunne med det matrialet hun har fått utdelt. Kveldens beste med lyssetting og scenesetting, og er positivt overrasket over stemmen hennes. Tror ikke det er det siste vi hører fra henne uansett. Wildcard?

Mimi Blix
Huff når jeg endelig hadde begynt å snu ørlitegranne i min mening om Mimi og hennes artisteri og låter, så drukner hun seg selv i støyende dansere og unødvendige (uro)momenter. Ja «Allergic» passet godt for sitt navn. Den var jeg virkelig helt allergisk mot med symptomer som hodepine, øresus og et humørnivå på vei nedover i farlig fart. Men der ga hun i hvertfall et show som var av verdi, dette var jo bare rot.

Datarock
Det bidraget jeg var mest likegyldig til i forkant. Jeg har forsåvidt alltid synes  at Datarock har virket som et spennende og moderne band av det lille jeg har hørt av dem, men dette var bare en traurig hyllest til det vidunderlige 70-tallet. Jeg sa før delfinalen at jeg fryktet at Datarock kom til å gå videre pga navnet og at en god låt måtte vike. Og dessverre så ble det slik. Men men, værre ting har gått videre før og de skal ha pluss for godt gjennomført på scenen.

Oppsummert: Alt i alt en rimelig laber delfinale, men det bruker å ta seg opp og det føler jeg meg trygg på at det gjør også denne gangen. Eneste av de tre finalistene jeg tror kan ha vinnersjanser er Gromth & Emil. Det er faktisk en ganske så stillig låt. Det beste metall-forsøket som har vært til nå.

De som gikk videre skjønner jeg ingenting av bortsett fra vinneren.

Vidar Busk trodde jeg bare var for spesielt intereserte, men det er tydelig at disse må ha hamstret inn med kontantkort. For tviler på det er den typiske Ola Nordmann som har stemt han frem.

Gromth er vel heller ukjent, og Emil er jo ikke kjent på noe some helst vis på egen hånd kun som «lillebroren» til Didrik.

Datarock håpet jeg skulle ryke pga for dårlig låt, men de gikk videre, mest sannsynlig mye pga deres navn.

Det er ganske så tydelig at resultatet her bærer mye preg av kjente navn og låten i andre rekke da det skulle vært omvendt. 

Produksjonsmessig synes jeg det virket egentlig ganske så bra gjennomført. Det er jo mye av det samme som den stilen de har brukt i en god del år nå, men da vet man jo også hva man får, et rent og pent design, og et program med artistene og låtene i fokus.

Pausenummer er det også helt greit at de har droppet, selv om et godt ESC-pauseinnslag aldri må undervurderes. Kanskje litt mye fokus på selve byen, men likte faktisk den greia med «Arrangørbyens ansikt utad». Helt grei bakgrunnsunderholdning mens mange flyr rundt på diverse nettforaer for å si sin mening om alt fra hårfrisyre til programledernes prestasjoner under kveldens store fest i musikkens tegn.

Og mens vi enda er inne på programlederne må jeg få si at jeg er overrasket over hvor godt godt jeg likte årets duo!

Erik Solbakken har jeg alltid likt, trivelig jovial skøyer, som bestandig vet hvor han skal stoppe før morsomhetene ender i ubehagelige flauser. Den fellen er det mange som har tråkket i før han! Jenny har jeg sett på som litt overlegen og «fjasete» tidligere, litt overlegen liksom. Der må jeg bare si unnskyld Jenny det er du overhodet ikke! Flink og ryddig.

Jeg avslutter dette litt «grinete» innlegget med å spille Tom Hugo med «Det er du», med håp om en bedre fremtid for delfinale 2!

Hva synes du om Steinkjer-showet? Fortell i kommentarfeltet under!