Så var kvelden her, den helt spesielle kvelden mange ser fram til en gang i året; Finalen i Norges Melodi Grand Prix. Oslo Spektrum var fylt til randen og TV-seerne, dvs de som ikke hadde slått over til TV 2 for å se «Hver gang vi møtes», hadde benket seg i slott og stue med mobil og tilbehør av den fetende sorten.
Selv satt jeg sammen med mine gode venner som jeg alltid ser MGP sammen med og var i grunnen skrekkslagen over hva kvelden kunne bringe. Klok av skade har jeg sett «artister» og bidrag på den lavere delen av talentskalaen bli stemt fram som Norges representant til ESC gang etter gang og har i grunnen ikke lenger store forventninger til «folket» som jurymedlem. 2013-utgaven av konkurransen var i så måte ingen unntak da finalefeltet for meg bestod av 9 flausebidrag og et mesterverk. Spennvidden i sjangere favnet vidt, fra død og fordervelse i metalrockens møte med den sofistikerte operaverden til ulvelokk i Sirdalsheiene.
På en eller annen måte har NRK og de som har vært med å plukke ut årets bidrag helt enkelt droppet kvalitet og heller gått for å dekke flest mulige musikksjangere. Resultatet etter at det norske folk i tre delfinaler har telefonstemt er en sprikende og medioker finale spekket med gammeldagse og utbrukte sjangere.
Spetakkelet begynte nøyaktig kl 19.55, faktisk før vi hadde klart å fylle opp champisglassene og fordelt poengark og kulepenner, og det ble en smule uro ved boret fordi Champisen bruste over i et av glassene og vertinnen måtte finne fram en klut og servietter og noen sa «Hysj, det har begynt altså» og en annen sa: «Kan noen skru opp lyden, jeg hører ikke hva de sier»
Da det endelig ble stille, alle hadde falt til ro og alle hadde kommentert Jennys sorte buksedress og slått fast at den var finere enn Marias sparkebukse for noen år siden, var finalen i gang:
Første stjerne ut var Vidar Busk. Ingen ting å si på hans sceneshow og trygghet på scenen, heller ikke på vokalen. Men hillbilly låta hans «Paid My Dues», som ikke var bra nok til å ha med på hans siste album men bra nok for MGP, har vi glimtvis hørt før. Ingenting originalt der altså. Men det var trøkk og stemning på scenen og vi satt alle og nikket fornøyd i takt med musikken og var rørende enige om at «Den er ikke dum den der».
Så var det tid for litt småpluddring og rør fra programlederne Jenny Skavland og Erik Solbakken. Erik har jo konstant munndiare og Jenny snubler i ordene og famler nervøst med sine Q-cards. De babler i vei mellom hvert bidrag og dessverre låter det ikke lett og ledig og naturlig men heller som innøvede fraser som slett ikke er morsomme. Noen ganger kommer det dessuten direkte feil opplysninger og det gjør ikke saken bedre og man famler etter mute knappen på fjernkontrollen.
Første gruppe på scenen var Fjellfolket fra Bykle. Selv om de hadde dialekter fra andre deler av landet kalte de sin fanklubb i Bykle for medbygdinger. 160 av dem satt i salen mens de tre på scenen lokka på «Ulvetuva». De resterende 100 bygdingene var hjemme og passa på kjyra, de små og de sjuke og gamle. Det peneste jeg kan si om dette innslaget var at kjolen til Helga var ganske fin og at hun sang knakende rent og flott. Men selve «Ulvetua» var alldeles tragisk lite fengende og hadde nok ikke brakt oss lenger enn til Sentralstasjonen i Malmø.
Så var det tid for talentkonkurranseinnslaget. Unge, vakre og halvt spanske Adelén gjorde inntog på scenen med sine dansere. Direkte fra skolescenen i Horten iført Stella Mwangis korte buksedrakt for anledningen farget brun, vrikket hun seg sjarmerende inn i mange norske/spanske hjerter. Hun hadde brukt uken fra Larvikfinalen godt og øvet på åpningstonene i «Bombo» og de satt. Midtveis i sangen kommer det et rolig parti hvor Adelén synger noen toner helt alene. Da hører man godt at hun er andpusten og at vokalen er sur og det liksom skjærer inn i hjernebarken når hun setter i gang igjen med refrenget. Låta er fengende og passer på en fotballkamp i Brasil den, men alle rundt bordet hos oss rister på hodet og sier nei nei nei……… Det kan godt hende at Adelén hadde klart seg bedre i egne klær og ikke lånt Spenolflaska til Guri Schanke for innsmøring av dansebena. Da hadde publikum fått annet å fokusere på enn halvsur vokal og glinsene ben..
Neste gruppe ut var Gromth med Emil Solli-Tangen. «Alone» er en “match made in hell” med grusom vokal og melodi og som kunne skremme vannet av djevelen selv. Dessuten blir ikke vakker opera lenger vakker når det blandes med djevelske kråkeskrik, bare grusomt irriterende å høre på. Synes EST har bommet totalt på dette prøveprosjektet og han bør komme seg tilbake til operaskolen kvikt før han ødelegger den skolerte og klassiske sangkarrieren sin. Hans bror Didrik er allerede i gang med å gjøre med masse fjas i stedet for seriøs opera og det kommer ikke til å føre noe sted. Det er et ordtak som heter «Skomaker bli ved din lest» og det er det jeg råder Emil til her. For øvrig brukte vi dette bidraget til å fylle opp glassene og rydde bort tapasen.
Så var det Gautes tur. Gaute Ormåsen er innehaver av en av Norges mest stødige og finslipte stemmer. Det er bare synd att Gaute velger slike lette og luftige popsanger som går rett inn i øret og ut igjen. Og «Awake» er dessverre intet unntak. Store deler av sangen foregår i falsett og ingen i Norge gjør dette så bra som Gaute. Refrenget er veldig rytmisk medrivende, men fjellstø som han er vår Gaute rører han seg ikke av flekken. Har ikke guttungen rytme i kroppen? Vi innser at denne framførelsen er dødfødt i ESC sammenheng og vi løfter glasset og sier takk og farvel til Gaute.
Tid for NRKs Wildcard. Blugrass bandet Lucky Lips var den heldige gruppa som fikk NRKs wildcard til finalen. Med selvkomponerte «Sweet and Heavy» ble de ikke stemt fram av folket men snarere valgt ut av en såkalt fagjury. Vi syntes ikke noe om bidraget i semifinalen og det var heller ikke blitt noe bedre i finalen. Malins stemme hadde bare blitt dårligere, hesere liksom og noen steder sang hun surt. Ellers fatter jeg ikke hva hun skulle med sko som lå arrangert på scenen? Skulle det bety avslappet og ledig kanskje? Aner ikke men vi fylte opp glassene, tok litt mer chips og gledet oss til neste bidrag.
Datarock kom på scenen som vanlig iført røde joggedresser og holdt et forrykende sceneshow til sin dansbare melodi « The Underground» . Vi som har opplevd 80-tallet på dansegulvet kjenner igjen rytmene og «disco soundet» , Vi blir først revet med men blir fort lei av hele greia. Refrenget repeteres og repeteres og det hele framstår ganske masete etter kort tid. Kanskje det er vi som har blitt for gamle for disco eller så er denne låta direkte kjedelig. Jeg tror mest på det siste men jeg er sikker på at noen av jentene kommer til å stemme på Fredrik Saroea fordi han er sååå søt.
3 låter igjen phuuu……………
18-årige Annsofi ble Norge kjent med i 2010, først i «Team Åge» i Det Store Korslaget og senere på året ble hun nr 3 i X-Factor på TV2. Med andre ord, vi vet hun har en flott stemme og hun er vant til stort publikum fra tidligere konkurranser. Hun gikk videre fra delfinalen i Florø og jeg har en mistanke om at det er fordi Alexander Rybak har skrevet låta og ikke fordi melodien er så himla bra. Den er nemlig direkte kjedelig i mine ører. Dessuten er heller ikke Annsofi den med mest rytme i kroppen, hun er heller et slags kvinnelig svar på Gaute Ormåsen, og står fjellstøtt og bredbent på scenen i en alt for søt kjole til at jeg orker å se mer. Dessuten ser det ut som hun flekker tenner når hun tar i vokalt og grimasen er ikke vakker å se på. Nei Annsofi, hjem og øve foran speilet, det er det eneste som hjelper er ekspertjuryen rundt bordet enig om.
Og så kom Margaret Berger. Skuldrene ble senket, TV-linsene ble myke, englesang steg ned fra himmelen, hav og himmel møttes og en gudommelig gudinne steg in helhvitt og sang fletta av alle andre i Oslo Spektrum. Hun foret oss med sin kjærlighet og jorden beveget seg og det ble en øredøvende hallelujastemning i salen. Hun steg ut like grasiøst som hun kom. Takk. Amen…..»Hvordan kan hun gå den trange kjolen» spurte Tom, «Det er mye stretch og splitt bak» svarte vertinnen (hun er selvutnevnt moteekspert). «Jeg er glad NRK-stylisten hørte på mitt råd etter Larviksemien» sa jeg. «Hun må ha lysere sko og en liten korsett for å holde magen inne». Og slik ble det tydeligvis.
Siste par ut var de to duracelkaninene og brødrene Eliassen. For oss rundt bordet var dette et nytt bekjentskap, for vi har ikke vært på party i Bodø-traktene og danset til Sirkus Eliassen ut i de små timer. Låta «I Love, Te Quiero” er en skikkelig gladlåt a la Barne-TV eller Lekestue for de minste. Dette er ikke ESC materiale. Det er denne type låt som vi dømmer nor og ned hvert år et land kommer med noe lignende. I fjor hadde vi Babuskene, tidligere har vi hatt kalkuner, Alf Poier og Verka. Nei, nei , nei og atter nei, vi vil ikke ha Sirkuset, vi vil ha Margaret, Fysj, bort med seg…..To blekhvite og dvaske mager uten sixpack er heller ikke noe å vise frem og de skinndressene må vel lukte sur strømming nå. Og hva har han rundt halsen? Er han vinkelner tro? Men kaninene var søte.
Så var heldigvis første del over. Jenny og Erik pratet i vei om pausenummer og gullfinale og Loreen og heseblesende fikk vi sett Loreen opptre med dyktige dansere før NRK valgte å bruke sporten som pauseunderholdning mens folket stemmte. Med andre ord glemte vel folket å stemme fordi man ble mere opptatt av å se Norge ta gull, sølv og bronse enn å huske hvilket nr Sirkus Eliassen hadde. Jeg ante ikke at NRK var i økonomisk krise og sparer inn der de kan, men dette kan jo være en av årsakene til at det kom inn 150 000 færre stemmer i år enn i fjor.
Etter en halv time var vi tilbake i sending og vi rundt bordet hadde alle vært på do, åpnet nye flasker og fyllt glassene til randen. Våre eminte programledere steg inn på scenen igjen til full applaus og i nye klær. Men kjære, vakre, vene Jenny, hva er det du har på deg?? En gjennomsiktig sekk a la charlston-tiden (1920-tallet) hvor alt bare henger. Det er jo ingen snitt eller form på noe. Du kommer til å få en æres Barbara Dex pris for den kreasjonen. Hvem i himmelens navn har prakket på deg den? Du er jo programleder, du skal være glamorøs!!!
Kjolen skapte intens summing rundt bordet og vi gikk nesten glipp av den seige og langdryge affæren det var å få ropt opp hvem som gikk til gullfinalen og høre bidraget om igjen. Og som de fleste hadde spådd på forhånd gikk Adelén, Sirkus Eliassen , Annsofi og Margaret Berger til finalen. Låtene ble framført en gang til og stemmer og framførelser ble hverken bedre eller værre av det. Og så skulle vi stemme igjen. Nå hadde vi rundt bordet hevet så mange glass at vi begynte å få litt problem med nummeret til Margaret Berger. Vi slo litt feil, mumlet “hva var nummeret igjen, jeg får ikke til å sende sms” og mye annet smått og godt. I mellomtiden danset og sang Tooji “Stay” på scenen og jeg må si at det var den versonen vi skulle sendt i fjor. Den hadde tatt rotta på alle i Baku og Eurovision Song Contest hadde gått i Telenor Arena i mai. I alle fall føltes det sånn i går da vi satt og stemte og Tooji danset og jeg slo til et glass i all iveren slik at teppet ble vått og kanskje ødelagt.
Så var det heldigvis slutt på stemmingen og vi gikk over til poenggivingen, Det viste seg raskt at de som hadde greie på musikk i delfinalebyene forsto hvem vi måtte sende til Malmö. Topp score til Margaret Berger fra alle. Så var det folkets tur. Spenningen var enorm, i hverfall rundt bordet hos oss. Anders satt og småduppet ellers så tror jeg alle var våkne. Og sannelig fikk ikke Margaret topp skår av alle regioner bare ikke fra Nord-Norge. Jeg tror strømmen må ha gått der opp slik at folk ikke fikk sett den spennede finalen. Det kom jo bare inn ca 4000 stemmer totalt og av de fikk Sirkushestene 2500. Underlig spør du meg. Margaret fikk 900 stemmer og Adelén bare 300. Herre min hatt, hvor få bor det egentlig i Nord-Norge? Eller kanskje det har seg sånn at Nord-Norge satt å så på Nordlandsjenta Lene Marlin på TV2. Hjemme i stua til vår vertinne våknet alle med et rykk da seieren gikk til Margaret Berger. Det ble liksom juleaften, nyttårsaften og 17. Mai på en gang.
Vi måtte selvfølgelig åpne en flaske med bobler for å feire og så måtte vi spille Margarets “I Feed You My Love” et par ganger til, denne gang som allsang . Og plutselig var vi over i “Bombo” og “Sirkus Eliassens” og latinorytmene satt som et skudd i beina og vi var på karneval. Og plutselig var ikke verden så grå lenger. Norge har stemt fram den råeste låta hittil i MGP/ESC historie og uansett hvordan det går i Malmö tror jeg for en gang skyld hele Norge kan være stolt av vinnerbidrag og artist. MGP 2013 gikk fra å være en trist affære å se fram i mot til å bli en gedigen seier for folket , artisten og lårskriverene. Gratulerer Norge!!