Da Ted Gärdestad stod på scenen som Sveriges representant i Jerusalem i 1979, var han ikke et helt ukjent navn for oss nordmenn.

Datoen var 31. mars, og Ted fremførte sin egen låt: Satellit. Bak scenen ventet vår egen Anita Skorgan, som skulle slå naboen i øst ned i støvlene denne kvelden. Der Ted havnet tredje sist med fattige åtte poeng, fikk vi og Anita fine 57 – og vår beste plassering på år og dag.

Men det er en annen historie. Denne historien skal handle om Ted. Ted Arnbjörn Gärdestad. Et usedvanlig talent fra Sollentuna utenfor Stockholm.

I 1979 var han allerede et svært så velkjent ansikt innen svensk musikkliv, og det bare 23 år gammel. Han hadde allerede da fem album bak seg og flere store slagere fra Svensktoppen.

Første gang det svenske folket fikk se Ted på TV-skjermen, var i programmet Circus minimum. Da var han kun åtte år gammel og fremførte sin egen låt på trekkspill. Etter hvert ble vel gitaren det fremste instrumentet hans, selv om han håndterte tangentene vel så bra.

Gjennom hele karrieren samarbeidet Ted med den fire år eldre broren Kenneth (Gärdestad). Ted skrev melodiene, Kenneth tekstene. Disse var i starten av preget av en optimistisk tone, men kunne også være sjarmerende og ungdommelig reflekterende sett fra to unge tenåringer. Tekstlinjene ble naturlig nok noe «voksnere» med årene, og mistet vel noe av den naive og optimistiske sjarmen mot slutten av tiåret.

Musikalsk stod Ted plassert midt mellom viser og pop. Han fikk allerede fjorten år gammel kontrakt med Stikkan Andersons Polar, og Benny Andersson og Björn Ulvaeus produserte de første albumene. Debutalbumet Undringar kom ut i 1972, da Ted var femten, og regnes i dag som en liten, gjemt perle i den svenske pophistorien. Det ble en stor suksess, og Ted ble nærmest et tenåringsidol.

Singelen og låten Jag vill ha en egen måne krysset grensene og ble godt kjent i Norge. Låten førte til at albumet Undringar kom inn på VGs albumliste og ble liggende der i to måneder. Jag vill ha en egen måne  var visstnok skrevet av brødrene allerede to år tidligere, og er kanskje den av Teds sanger som huskes best av mange i dag:

Sangen har blitt spilt av en rekke artister siden, og den er stadig gjenkjennelig som en aldri så liten klassiker i Sverige den dag i dag. Pussig nok ble den innspilt av Teds norske konkurrent i Jerusalem, en purung Anita Skorgan:

Ted Gärdestad klarte å videreføre karrieren også i de kommende årene. Flere av låtene gjorde det bra på radio og på svenske lister, og samtlige album frem til 1978 solgte svært bra. Musikken ble vel mer pop enn viser etter hvert, og karrieremessig stagnerte det noe nettopp rundt Eurovision-deltakelsen i 1979.

Det ikke helt ukjente amerikanske bandet Toto, hadde backet opp Ted på flere konserter i forkant av 1979-deltakelsen. De opplevde sitt gjennombrudd disse årene, og bidraget Satellit har blitt beskyldt for å være påfallende lik Totos Hold the Line. Fire av Totos medlemmer hadde deltatt på Teds første engelskspråklige album i 1978, og produsent Janne Schaffer lånte utvilsomt inspirasjon fra disse karene.

Satellit var forøvrig først skrevet på engelsk, der tekstlinjene blant annet forteller: «I feel like a satellite, high in the sky, and now I understand how small the world really is».

 Satellit ble ikke en noe særlig populær vinner i Sverige, og i ettertid kan man ane konturene av en artist og låtskriver som langt fra hadde staket ut hvilken retning han ønsket å ta karrieren videre. Det var forøvrig verken første eller siste gang man så Ted i Melodifestivalen: Allerede i 1973 hadde han blitt nummer fire med Oh vilken härlig dag, og i 1980 deltok han med Låt solen värma dig. Denne var i duett med hans daværende samboer, Annica.

Musikalsk og karriemessig ble hans forsøk på et internasjonalt gjennombrudd, ikke svært godt mottatt. Og hans to album fokusert ut fra det svenske markedet, sørget for dalende popularitet hjemme i Sverige. Han samarbeid mye med ABBAs tekniker Michael B. Tretow i disse årene, og i 1981 utga de sammen den forundelige og ikke helt ukjente Hubba hubba zoot zoot under prosjektnavnet Caramba. Det hele var tull fra ende til annen, men det var et gjennomført og populært tullskap og skapte en storselger både i Norge og Sverige dette året:

Deretter forsvant Ted.

Fullstendig.

Han kom i kontakt med Oshobevegelsen og samfunnet Rajneeshpuram i Oregon, dit han også flyttet. Osho var en indisk filosof og religiøs leder som i Oregon ønsket å skape sin egen verden basert på blant annet fri sex og avstand fra samfunnets normale lover og regler. Det førte til en rekke sammenstøt med både myndigheter og den øvrige befolkningen, og inne i alt dette bodde Ted Gärdestad i flere år.

Da samfunnet havarerte i 1985 og Osho ble arrestert, flyttet Ted tilbake til Sverige og forsøkte å gjenopplive karrieren, først og fremst som låtskriver for andre. Men det var en psykisk trett Ted Gärdestad som kom hjem, og broren Kenneth har siden påpekt at han så de tegn på kommende sykdom og utfordringer allerede i disse årene.

Olof Palme ble myrdet i 1986. Skutt på åpen gate i Stockholm. Ingen vet hvor ryktene kom fra, men i måneder ble det hvisket om Ted Gärdestad som gjerningsmannen. Høyere og høyere, videre og videre. Ted bodde da sammen med Ann Zacharias, som han hadde møtt i Ohio. De har da to barn sammen. Politiet kommer på døren, og orienterer Ted om ryktene – som han da kjente godt til. De var selvsagt grunnløse og absurde og oppstod kanskje som følge av hans år i Oshobevegelsen. Det mente i alle fall Ted selv, i følge et intervju med Aftonposten i 1987.

Ted hørte stemmer. Sinte og fremmede stemmer, kun i hans eget hode. De ble sterkere etter hvert som årene gikk, og schizofrenien utviklet seg etter hvert til en rekke stygge og uheldige episoder som ofte ble omtalt i svenske medier.

Allikevel gjorde han et offentlig comeback i 1993. Da kom et samlealbum med hans eldre innspillinger på markedet, og han ga også ut et helt nytt album i Äntligen på väg i november året etter. Her samarbeidet han igjen med Jan Schaffer, og den anledningen fikk SVT et intervju med Ted som Schaffer selv har publisert på YouTube:

Det ble med den ene utgivelsen. Det ble ingen mer Äntligen på väg for Ted.

Stemmene ble sterkere. Voldsommere. Ted kunne ikke stanse dem.

Ikke før han i 1997 fant sin utvei. Å hoppe ut foran et helt alminnelig pendlertog, ikke langt fra sitt eget hjem i Sollentuna.

Da fant han sin egen måne. 41 år gammel.

* Merknader:

Kenneth Gärdestad opprettet noen år senere sammen med Janne Schaffer Ted Gärdestads Minnesfond, der en pris på 40 000 svenske kroner hvert år deles ut til talentfulle og unge svenske låtskrivere og artister. Ted selv, mottok en lignende pris i 1975. Kenneth har siden arbeidet aktivt for en større forståelse for psykiske sykdommer, og han utga i 2005 biografien Jag vill ha en egen måne om broren. 

Denne boken utgjør grunnlaget for denne artikkelen, sammen med artikler fra både svensk og engelsk fra Wiki – og en rekke artikler fra Nyheter24, Aftonbladet og Expressen. Montasje/bilder fra blant annet Polar og SVT.