Melodi Grand Prix-entusiast og tidligere Eurovision-kommentator Jostein Pedersen har sterke meninger om årets MGP-finalister. Han triller både enere og en sekser på terningen.
Her kan du lese hans vurderinger av alle de ni bidragene som skal kjempe om retten til å representere Norge i Eurovision Song Contest 2014 i Köbenhavn i mai.
1. El Cuero – «Ain’t no Love (in This City No More)» Overraskende snilt og melodiøst fra gruppa som tidligere har pøst på med hardere skyts. Tittelen er litt misvisende, for det man nynner på underveis er verselinjen «There’s A Wall Between Us». Solid, men kunne ha tjent på å være gærnere og råere. (4)
2. Elisabeth Carew – «Sole Survivor» Anonym radiopop etter oppskriften der refrenget ikke evner å ta tak. Carews stemme er dessverre ikke allsidig nok til sangens par-tre vekslinger i stemninger. (2)
3. Knut Kippersund Nesdal – «Taste of You» Du store verden, hvor har Knut fra Stange på Hedmarken vært? Svar: på Musikkhøgskolen i Oslo. God og sjelfull stemme, nesten perfekt teksting og flott tilstedeværelse. Sangen blir masete og poengløs med for flatt lydbilde av synthesizere. Gi ham mer luft rundt synthene som The Hurts eller mer blåøyd soul som John Newman. Velkommen til en etterlengtet stemme. (3)
4. Dina Misund – «Needs» Det er ingenting å si hverken på sang eller fremførelse i finalens søteste. Misund har en sjarmerende Linda Ronstadt-knekk på stemmen som pakkes fint inn av strenger fra gitar og banjo i fint trav. Dette er nok ikke scenen for utsøkt hestejazz og lassopop, skjønt mirakler har skjedd før i GP-sirkuset! (4)
5. Mo – «Heal» Nå må Mo til pers. Dette er et makkverk av en sang som har stjålet mer enn godt er fra Russlands vinner i 2008, «Believe» med Dima Bilan. Mo synger overdrevent og pretensiøst uten hensyn til tekst og melodi. Han har profilert seg som Utøya-overlevende. Derfor er hva som ligner maskingeværlyd i refrengene særdeles kynisk og vulgært. Fy Mo! Fy NRK! (1)
6. Linnea Dale – «High Hopes» Norsk pops fremdeles uslepne diamant. Her fremstår Dale som kjølig intellektuell i Kylie-land. Sangen har ikke nok sug i seg til å fenge annet enn at den er hyggelig å høre på i øyeblikket. Men en dag, en dag finner hun megagigahiten som setter seg fast iører og føtter! (3)
7. Charlie – «Hit Me Up» Fri-og-bevare-oss-alle! Et skrekkens eksempel på hva som skjer hvis man ser og hører for mye på Hanna Montana. Tissepause! (1)
8. Carl Espen – «Silent Storm» Den store forhåndsfavoritten blir sikkert nervøs på grunn av manglende scenerutine. Det kan gjøre denne perlen av en ballade ekstra uttrykksfull. Kveldens soleklare vinner og et skoleeksempel på tre minutters stor dramaturgisk og dramatisk balladekunst. (6)
9. Oda & Wulff – «Sing» Sangen heter «Sing», og Oda & Wulff synger unektelig med sine to nebb. Det blir fort surt og ufrivillig komisk. Men de skal ha takk for et velsignet godt humør. (1)
Disse vurderingene sto også på trykk i Helgeland Arbeiderblad, fredag 14. mars, og Jostein og redaktören har gitt oss tillatelse til å gjengi vurderingene.
Kilde; Jostein Pedersen, Helgeland Arbeiderblad
Bilde; vg.no
