Da har det gått en drøy uke siden lysene ble slukket i Oslo Spektrum. Carl Espen vant en fortjent seier med den personlige og vakre balladen «Silent Storm» skrevet av hans kusine Josefin Winther.

I år har fansen og tv-seerne generelt vært skuffet over årets låter. Jeg er vel egentlig enig, siden jeg kun hadde en låt som jeg virkelig heiet på, og en to-tre andre jeg likte. Resten var jeg rimelig likegyldig til, mer eller mindre. Men NRK har satset ungt og friskt i år og det er vel egentlig ingen dum tanke, men håper Vivi Stenberg & Co neste år tenker litt mer på etablerte artister, slik at vi får en mer variert blanding av artister og låter.

Slik er det større sjanse for at alle finner seg en favoritt å heie på, og at man treffer de fleste målgrupper. Men dette grepet regner jeg med kommer til å bli gjort allerede til neste år etter årets negative omtale i media og fra «folk flest». Håper forøvrig de tar tilbake delfinalene i byene og at det blir 21 eller 24 låter i steden for «bare» femten. Da tror jeg sjansen for at «alle» blir fornøyde er større. Men jeg har i grunn ingen grunn til å klage: Min favoritt vant jo!

Og i finalen hadde jeg tre andre jeg likte godt også: «Sing», «Ain’t No Love» og «Heal».

Silent Storm er en klassisk litt neddempet ballade som begynner med bare piano og Carl Espen’s vokal før trommer og stemmningsfulle strykere etterhvert gjør sitt inntog. Mange misliker denne låten, men like mange elsker den. Norge er på en måte delt i to. Folk som ikke liker vinneren engasjerer seg å sier at feil låt og artist vant, mens de som liker den tar den i forsvar. Det er en del av gamet og det er bra at Melodi Grand Prix engasjerer så mye som det gjør.

Når det er sagt så «ropes» det enda litt høyere forskjellige meninger om årets norske bidrag både i den ene og andre rettningen enn det bruker å gjøre, og det tar jeg som et godt tegn. Et bidrag som engasjerer er mye bedre enn et bidrag og en artist mesteparten stiller seg fullstendig likegyldig til.

Jeg tror Europa kommer til å elske «Silent Storm». Jeg tror også at Carl Espen kommer til å bli godt likt av presse og fans. Dette er en ydmyk og hyggelig artist som fortjener all støtte og ros han kan få. Nervøsiteten fra første semifinale hørtes nesten ikke i finalen og han sang stort sett stødig og overbevisende. Så klarer han å prestere like bra om ikke enda bedre i Mai har jeg ingen problemer med å se for meg Carl Espen i topp ti. Og ja jeg har sagt det før og sier det igjen; Norge KAN vinne i år.

Nei det er slett ingen selvfølgelighet, men Eurovision 2014 har mye middels og traurige bidrag at jeg tror «Silent Storm» kan komme til å skille seg positivt ut. Og velger Europa en klassisk stilren ballade har jeg vanskelig å se for meg noen andre enn «Silent Storm» som vinner i denne sjangeren.

I litt samme sjanger (men samtidig ikke) er det nok Armenia som er den største konkurrenten til Carl Espen.
Før jeg reiste nedover til Melodi Grand Prix var det få ballader som var plukket ut til København. Derfor var jeg veldig optimistisk med tanke på Carl Espen sine sjanser med «Silent Storm» hvis dette ble vårt håp til MGP. Og det ble det jo, og hoppende glad er jeg for det! Men når jeg skulle høre på låtene etter at jeg hadde kommet hjem fra evighetens togtur (Oslo-Bodø), oppdaget jeg at det er ganske mange av rolige poplåter og rene ballader i år.

Her er det nok mange land som har tenkt at siden det ikke var valgt mange ballader enda, kom en ballade kom til å skille seg ut og dermed var en ballade det lureste å sende til ESC 2014. En god ide helt til «alle» tenker samme tanken…

Men «Silent Storm» skiller seg ut som ballade også, for det er slett ingen typisk Eurovision-ballade og kommer ikke på noen i farta å sammenligne den med av tidligere bidrag.

I skrivende stund er det vel kun tre bidrag jeg klarer å forestille meg kan vinne årets ESC og det er Armenia, Norge og Storbritannia. Men man vet aldri i Eurovision som er noe av sjarmen med det hele. Plutselig er det noen andre som seiler opp som vinner av ESC 2014. For dette året kan sammenlignes litt som 2011, da var det ingen låt som skilte seg klart ut blant resten og endte med at Aserbajdsjan noe overraskende ble kåret til vinner.

Slik kan skje i et jevnt år, Europa savner denne «wow-låta» og dermed er det en helt grei poplåt som ikke så mange misliker men ikke så mange som kanskje elsker den heller vinner. Allikevel synes jeg selv at det er tre bidrag som skiller seg klart ut i fra resten i år, men foreløpig ser det ikke ut som noen av dem eller noen av de andre 37 låtene og artistene skiller seg soleklart ut fra resten. Kanskje bortsett fra Armenia som har seilt opp på oddsen og har godt over en million avspillinger på den offisielle Youtube-videoen.

Dette tror jeg forresten må være første gang at de tre jeg har som mine tre største favoritter også er de tre jeg tror har best sjanse i Eurovision. Så jeg krysser fingrene for at jeg får rett og at dette blir et jubel år, i hvertfall i mine øyne!

Men som nevnt lenger opp: Ingenting er sikkert i Eurovision. Norge og Didrik trodde jeg lenge skulle plassere seg i topp ti i 2010, men gjorde langt fra det. Her må nok prestasjon når det gjaldt og det visuelle inntrykket ta noe av skylden, og viser bare at alt bør sitte når det gjelder for ha en sjanse med å hevde seg blant de aller beste.

Men jeg er norlenning og evig optimist: «Æ har trua!». Så får man bare se hvordan det går. Men en ting er sikkert i år går jeg med hodet hevet uansett resultat i Eurovision. Nettopp fordi vi sender en låt jeg selv kan stå inne for og er stolt av skal representere Norge.

 
Lykke til Carl Espen og lykke til Norge! Tvi tvi!

 Bilde: © Anne R. Nordby