Ja hvem vant egentlig Eurovision Song Contest i B&W Hallerne i København i går kveld? Var det «stjernen» Conchita Würst, eller var det Thomas «Tom» Neuwirth som han egentlig heter, var det Danmarks Radio eller var det Europas folk, som turte å stemme fram en kontroversiell vinner? For å gjøre saken enkel og grei lar vi alle dele pallens førsteplass.

Danmarks Radio gjennomførte i går etter min mening den beste finalen i Eurovision Song Contest sin historie. En fantastisk scene hvor alle artistene fikk skinne som de stjernene de er (dette var mye bedre en Moskva og til en rimeligere pris) og hvor de flotte programlederne elegant loset publikum gjennom de 3 timene og 38 minuttene finalen varte. Stor honnør altså til DR og alle involverte, som bidro til at dette ble et fantastisk show.

Hyllest skal også det europeiske folk og jurypanel ha, som lyttet til teksten, melodien og den store stemmen, forstod budskapet og nøt den fantastiske scene koreografien laget til Conchita Würst. At til og med Øst-Europa klarte å se lengre en til en «dame med skjegg» og ga poeng, er en bragd i seg selv. Der sendte de automatisk et signal til sine ledere om at de er i utakt med sitt folk.

Den aller største hyllesten går til Tom Neuwirth alias Conchita Würst som dedikerte førsteplassen og prisen til alle de menneskene som ønsket fred, forsoning og personlig frihet. Conchita Würst har med dette ikke bare vunnet Eurovision Song Contest og bragt finalen hjem til Østerrike i 2015, men han har vunnet et stort slag som går ut på at folk må få være den de er og bli akseptert for nettopp dette. Det har vært mye bukking ned i støvet for min del gjennom tiden, men denne gangen legger jeg meg flat. For en mann, for en kvinne, for en sang………

Men la oss starte med begynnelsen…………Klokken 21.00 CET presis rullet Eurovisionens vignett over millioner av TV-skjermer i Europa, Asia, Australia, Nord-Afrika og Sør-Amerika. Canada og USA kan også ta inn sendingen men om det går direkte skal være usagt. Utenfor B&W Hallerne på «Eurovision Island» virker det øde og grått og det er synd og si at her er det ikke vakkert. Grus, våt leire, telt, nettinggjerder, dårlig asfalt etc, etc gjør at øya framstår som det den er; et havneområde i forfall. Men på innsiden av mur-kolossen, som en gang var et skipsverft, finnes det en varme som er uslåelig og som ikke finnes noe annet sted i verden. 11 000 jublende publikummere, flagg, lys, show og energi velter i mot oss TV-seere og kveldens verter Lise Rønne, Pilou Asbæk og Nikolaj Koppel.

Vi har lært å kjenne trekløveret gjennom semifinalene tidligere i uken og de har gjort en glimrende jobb så langt. Nikolaj snakker en elegant engelsk og fransk mens Lise og Pilou lesper i vei med en varm potet i munnen. Noen ganger blir det ganske utydelig, but who cares!

Lises antrekk er designet av Ole Yde, Danmarks eneste designer som har vært presentert i den franske moteuka og som har sine kjoler avbildet i Vouge og Elle. Det er mulig han er god på design en kald regnværsnatt i Paris men på Lise har han bommet fullstendig.

Første kveld hadde hun på seg en hvit og formløs sekk med glitrende perlebroderier og en bar avmagret skulder. På den andre skulderen hadde hun en gedigen kremtopp, av den sorten som du får til med pisket krem på sprayboks. Ikke kledelig Ole.

I den andre semifinalen hadde hun en sort sparkedress i kniplinger med grå, små baller både her og der. Heller ikke kledelig Ole. Finalekveldens kjole er av det slaget man har om man er prinsesse, bærer tiara og bor i et slott med tårn. Chiffonen strutter til alle kanter og i profil ser Lise høygravid ut. Var det Absint du drakk før du designet dette Ole? Det er så mye lettere å være mannlig programleder. Dress, smoking eller jakke og bukse går sjelden galt og gutta bar sitt antrekk med stil.

Så var det første land ut. Hva er det med Ukraina og hjul?? Først hadde vi Svetlana Loboda i 2009. Hun hadde tre hjul, to med halvnakne menn og et til seg selv. Der svingte de seg fra tre til halv fire i de mest avanserte og interessante kroppsposisjoner. I år hadde Mariya Yaremchuck et hamsterhjul hvor en hanhamster løp for bare livet. Den tilsynelatende sexy hunhamsteren Mariya synger rent men mangler både sjarm og innlevelse i låta. Tankene er nok i Ukraina og ikke i København. Ikke rart hannen løper.

Neste land ut er Hviterussland. Denne ostekaka hardet faktisk ikke blitt så verst smak på etter hvert og jeg må si at Theo har både sjarm og rytme kroppen. At låta er ren 80-tall spiller ingen rolle, Theo synger bra og folk rundt mitt TV-apparat liker det de ser og hører. De til og med stemmer på Theo.

Så kommer min favoritt, Aserbajdsjan. «Ildlandet», « Land of Fire» og det er ikke rart Dilara Kazimova ønsker å tenne en ild. «Light a Fire» er en skjør, vakker og melodiøs komposisjon og Dilaras stemme kan få isfjell til å smelte. For å lage liv til scenografien er en trapesartist i sving oppe under taket, men det hjelper lite for de som ønsker blitzregn og karneval i alle nummere. Poengene uteblir dessverre.

Land nummer fire er Island og her er det ikke mye å si annet en at det er patetisk når menn i 40-årene får midtlivskrise og føler at de må opptre og være like kule som 20-åringer. Låta «Barnepunk» hører etter min smak muligens hjemme i MGPJ og ikke i voksenutgaven. Fysj.

Så var det Norge sin tur. På tross av grelt underlys bakfra, som ikke er flatterende på noen om man ikke har raseben og heter Conchita Würst, sang Carl Espen klokkeklart, fjellstøtt og vakkert. Det klaffet 100 % for ham på scenen og 8. plassen var vel fortjent. Gratulerer Carl Espen. En stjerne er født.

Norsk-Rumenske Ovi Jacobsen og Paula Seling fra Romania var neste par ut. De forsøkte å gjenta suksessen fra Oslo i 2010, denne gang med låta «Miracle» Du verden som Paula har lagt seg ut over hoftene og baken. Her har det vært mye stillesitting på pianokrakken siden sist. Skjønner godt at du pakket deg inn i svart. «Miracle» er ingen spesielt catchy sang og det hjelper ikke at Ovi spiller på et rundt lekepiano og at Paula går ned i spagat under den høyeste tonen. Låta er og forblir tam og Ovi ser som vanlig helt bortreist ut under framførelsen. Resultatet blir en 12 plass.

Forhåndsfavoritten Aram MP3 fra Armenia kommer noe usikkert ut i sin låt «Not Alone». Her og der er heller ikke tonene helt rene og jeg tror nervene hans er på høykant. Det er tøft å være forhåndsfavoritt noe Aram taper mye på. Men han ender opp i topp 5 og det får han være fornøyd med. Basta.

Favoritt nr. 2 hos undertegnede er Montenegro. Sergej Ćetković og låta «Moj Svijet» har i grunnen vært manges favoritt i år. Ikke så rart kanskje, nydelig melodi, krystall-rene toner og ingen musikalske bommerter fra Sergej har vel gjort susen med denne balkanballaden. På tross av vakker isdans på rollerblades akkompagnert av Sergejs fløyelsstemme brakte det oss dessverre ikke til Skopje neste år. Men takk for et godt forsøk.

Så var det de slaviske budeienes tur. Donatan og Cleo klappet og danset og hoppet og spratt og jenta hu kjerna så brystene skvatt. Ingenting mer å si om den saken. Det er langt fra Cleos gospelsang i kor i fjor til smørkjerning i år. Heia Polen.

Hellas stilte nok med kveldens høyeste tempo både rytmisk, melodisk og kroppslig. Trampolinen gjorde om mulig nummeret enda mer masete og stressende en det opprinnelig var. Freaky Fortune feat. Riskykidd med eurobeaten «Rise Up» gjorde det beste de kunne ut av denne smørja, men det ble ikke godt nok. La oss få tilbake noen fyrrige greske toner neste år. Trampolinehopperen får forresten 10 poeng for god strekk.

Deretter inntok den mye omtalte Conchita Würst scenen og på en dramatisk måte tok hun Europa og de stemmeberettigede med på en reise de sent vil glemme. Hun har en figur en hver kvinne kan myrde for og en kjole som kun er en «Queen» verdig. Her passer underlys godt, fordi det fremhever kjolens transparente stoff og Conchitas lekre ben. Ikke som hos Carl Espen hvor bena blir seende ut som to tømmerstokker. Well done Conchita.

Tysklands Elaiza og hennes venninner «swingte» til med ompa-toner i en litt spesiell utgave. Det hele minte om burlesk teater fra Berlins underverden på 1930-tallet. Jeg må si jeg liker både Elaiza og låta «Is It Right». Den er monoton rytmisk og jeg liker Elaizas personlighet. Synd Europa var mer lunken og ga deg 18.plass.

Så kom «Is-Dronningen» Sanna Nielsen og sang «Undo» fra sitt bur laget av lyskjegler. Hun aiet og oiet seg gjennom låta med hoderystende fakter, Hva var det hun ikke forsto? Hvordan hun skulle komme seg ut av buret eller at det hele var over og at hun ikke kom til å vinne? Samme det, Sanna synger bra men noen ganger blir mimikken litt for anstrengt.

Frankrike hopper jeg lett og elegant over da sisteplassen sier alt om dette nummeret.

Like så Russland. De er inne på min boikott liste i år. Men publikum skulle ikke ha bue ut de to tvillingsøstrene. De kan ikke noe for at Putin er en idiot. EBU skulle vært mer handlingsdyktige å utestenge Russland fra konkurransen i år. Da hadde vi sluppet den slags protester. Basta og minus i kanten til EBU.

Emma Marrone er på plass på scenen og neste låt ut er en forferdelig sak som heter «La Mia Città». Maken til skrik og skrål skal man lete lenge etter. Det hjelper ikke at Emma sprader rundt i et gladiatormiljø som en gudinne i hvitt og gull og «edelstener». Det hele minner om en visning hos Versace men det er en Stefano Delellis kjole hun bærer. Sangen er for røff, kjolen er for kort og kameramannen var storfornøyd med at han kunne filme opp under kjolen. Heia Emma. Her blir det 0 poeng fra undertegnede.

Sorte blonder og kniplinger er inne i år og jammen hadde ikke frøken Tinkara fått noen på sin høyst barokke, koboltblå kjole også. Hun fremstår litt som «Rottefangeren fra Hameln» med fløyta si og lokker oss små rotter inn i et univers av rundt og rundt og rundt and «Round and Round» og vips så er vi så svimle at vi glemmer å stemme. Sånt blir det bare 9 poeng av og nest siste plass.

Coldplaykopien fra Finland gjorde det bedre en forventet. En solid 11. plass er et godt resultat for våre naboer i øst og skolegutta i Softengine burde være stolte av seg selv og sin innsats. «Something Better» er ikke en original låt og heller ikke en genial låt men det swinger. Kitos Suomileinen.

I Spania finnes en sang som ekte divaer elsker å synge. Den heter «La gata bajo la lluvia» og betyr «Katta i regnet» Katta som sang i regnet for Spania i år heter Ruth Lorenzo og framførte «Dancing in the Rain» på en lett skrikende måte. Den skjønne Ruth tok ikke et eneste dansetrinn men hadde derimot en vet-look ala en cover page i vårens Sports-Illustrated. Alt liksom bare hang, hår, make up, kjolen, bysten, absolutt alt slik som ting gjør når man står i regnet og er klissvåt. Får bare håpe at den stakkars jente ikke fikk lungebetennelse. I tillegg fikk vi TV-seere et godt inntrykke av Ruths tannstatus i og med at kameraet formelig ble stoppet inn i munnen på henne under de lange tonene. Vi kan konstatere at Ruth har 0 hull, ingen plomber i jekslene og at alle tennene antageligvis er implantat. Funnet førte Spania til en velfortjent 10.plass

Sebalter fra Sveits var neste mann ut. En overenergisk fyr med en irriterende plystring og en slett melodi. Men folk trallet med i «Hunter of Stars» og poeng strømmet jevnt og trutt inn til Sveits. Totalt plystret og grimasjerte han så det ble det nok poeng til en 13. plass. Dessverre sier jeg.

Ungarn hadde kveldens sterkeste låt. «Running» er en historie om overgrep mot barn og ble gripende framført av Andràs Kàllays-Saunders. Låta har en tekst til ettertanke og som burde treffe alle midt i hjertet. Heldigvis traff mange stemmeknappen og etter å ha ledet en stund plasserte Ungarn seg midt på topp 10-finalelista. Ungarn ruler.

Med gladsang og høye tilrop er plutselig Malta på scenen og med taktfaste tramp i gulvet traller de seg hele veien hjem. «Coming home» er en hei-og-hå-sang, pub-sang eller allsang beroende på hva du vil. Inspirert av American folk-rock synger gruppa «Firelight» klart og rent og flerstemt som om de skulle sitte ute rundt leirbålet i Amazonas ørkenen. Not my cup of tea, men tydeligvis noens. Det ble 32 poeng og plassering nesten sist.

Basim sang «Clichè Love Song» for Danmark. Heller ikke dette er min type musikk. Blir irritert av dette evinnelige «Scubidubidada» greiene, som jeg har hørt i et av Islands bidrag tidligere og som danskene faktisk også har hatt med i noen andre danske sanger. Finner det lite originalt og hadde heller foretrukket et annet bidrag fra Danmark. Men gratulerer med 9.plassen.

Nederland er neste land ut og The Common Linnets får meg nesten til å sovne med sin «Lullaby» lignende countryballade. Den er like søvndyssende som to valium på tom mage, Eller er det fordi klokka er over 2230 at jeg blir trøtt eller har jeg drukket for mye vin? Spiller ingen rolle, noe så tamt har jeg sjelden hørt men gøy at «Calm after the Storm» ga Conchita litt kamp om seieren.

Hjelpe og trøste, her kommer San Marino. For et par år siden var hun teenager i «The Sosial Network Song», i år er hun 40-årig utslitt husmor fra San Marino. Valentina Monetta har for anledningen tatt av seg skoene, og tatt på seg nattkjolen. Skal hun til sengs??! I så fall med hvem? Ved flygelet sitter den snart 70-årige komponisten Ralph Siegel, som jeg tror har skrevet hundretusen sanger til Eurovision. Valentina fekter ugrasiøst med armene gjennom hele sangen og det hele slutter i et eneste stort «Maybe». Deretter støtter lille Valentina dinosauren Siegel ut fra scenen. Jeg håper virkelig dette var deres svanesang og sorti. Orker ikke å se denne duoen en gang til.

Og så, endelig den siste sangen. Storbritannia er på scenen folkens. Molly Smitten-Downes er en av favorittene og her forventes det mye av undertegnede pluss mange andre. Første gløtt av dama gjør at jeg allerede har kåret førsteplassen til årets Barbara Dex pris. Mollys kjole er en kort, trang, tragedie i gull og hestehår. Personen som har designet dette makkverket må ha hatt en alvorlig rangel natta før. Resten av gjengen på scenen er indianere kledd i svart mens hippybarnet Molly er dekorert med Hare Krishna sitat og symboler. Kan det bli mer kitch 60-tall?? Låta «Children of the Univers» har et bra refreng men jeg synes ikke Molllys sangglede kommer fram her i finalen. Låta blir seig og trøttende og det er som å danse i en bøtte med sirup. Heldigvis ga hun makten til folket, de sa nei og Storbritannia havnet på en 17.plass. Så mye for å være favoritt, Skal man vinne må man virkelig ønske det. Det gjorde dessverre ikke Molly i finalen.

Etter en fantastisk mellomakt hvor et kor sang «Ode to Joy» fra Ludvig van Beethovens 9 symfoni stående på stiger, var det Emelie de Forest sin tur til å fremføre sin nye sang «Rainmaker» sammen med alle artistene. Skjønt ny og ny fru Blom, Emilie har fartet rundt i hele Europa det siste halve året og gnålt på «Rainmaker» i diverse nasjonale finaler. Det var derfor lite originalt å presentere denne låta igjen. Hun hadde dessuten fått på seg runner opp kjolen til Barbara Dex prisen. Fremdeles barbeint og med noe bastskjørt lignende i rødt og hvitt må hun være Danmarks verst kledde kvinne, Har aldri sett så mange fæle kreasjoner som denne dama har hatt på seg det siste året, Hør på meg Emelie: Spark stylisten din nå med en gang og slutt med dette naturbarntullet. Du er alt for pen til det.

Etter nok et flott dansenummer av balletten, hvor de plasket og sølte i vann, var det tid for avstemming. Det ble som alle vet en spennende affære, mer spennende en på mange år og heldigvis stakk Conchita Würst av med seieren.

Før jeg avslutter vil jeg gi en stor tistel til NRKs kommentator Olav Viksmo Slettan. Under finalen brukte du nøyaktig samme manus til presentasjon av artistene som du brukte under semifinalene. Det var usedvanlig irriterende og forutsigbart og høre på. Litt mer oppfinnsomhet må vi faktisk kunne kreve av deg og statskanalen.

Jeg vil igjen takke DR for et flott show, Conchita Würst og Østerrike for seieren og Europa for raushet og storsinn. Finalen i Eurovision Song Contest 2014 i København vil for meg gå til historien som den beste så langt i Eurovision historien.