Et skrått tilbakeblikk på en storartet kveld.

Så er atter lysene slukket i Oslo Spektrum etter en usedvanlig storslagen finale i Melodi Grand Prix.

2015 var året vi skulle høste av innsparingen i 2014 hvor MGP konseptet framsto som 7 magre år etter svartedauden og kritikken haglet i bøtter og spann. I år var det ingen del-finaler men bare en stor påkostet finale og jeg deler ikke Stian Malme eller Vivi Stenbergs begrunnelse om at dette er en fornyelse. Jeg kaller det heller å gå tilbake til start hvor det alltid bare var en finale eller som det heter på godt norsk: Vi må spare i år også fordi NRK bruker hele underholdningsbudsjettet til sport.

Jeg må si at jeg har savnet del-finalene av ulike grunner, først og fremst for interessen og engasjementet det skaper i hele landet og sekundært at det enklere å ta stilling til hvem man skal stemme på i finalen når man har sett og hørt låtene og artistene live på scenen før. Studioversjonen av låten kan jo bedra og en topp låt kan falle helt sammen om artisten ikke mestrer tonene. Del-finaler forlenger jo også MGP perioden og er med å bygge opp gleden og forventningene og nasjonalt samhold fram imot finalen i Eurovision Song Contest.

Årets finale gikk for mitt vedkommende og som alle tidligere år av stabelen foran husets 42 tommer med god drikke og tiltygg innen rekkevidde. Det er nemlig der man ser finalen og hører låtene best og om nødvendig kan spy eder og galle utover alt og alle.

Innledningssekvensen hvor alle deltagerne er på en slags nazistisk boot/MGP-camp var som tatt rett ut av «Allo’ allo’». I badedrakt, høye stillettstøvler, offiserslue og pisk er Silya Nymoen som skapt for den type «Helga» roller og vi manglet bare Kåre Magnus Berg som Herr Flink. Men han fikk i stedet skinne som «Djengis Khan» for plutselig var vi midt inne i et åpningsnummer som tok pusten fra en. Alle artister, dansere, korister og programledere var på scenen i et forrykende nummer av nettopp Tysklands bidrag i 1979 «Djengis Khan» Og her fikk gull og glitter skinne i flotte kostymer og perfekt sang og dans akkompagnert av hele Norges KORK under ledelse av Anders Eljas . NRK ønsket på denne måten velkommen til MGP 2015 og kunne ikke ha gjort det på en bedre måte.

Og så sto de der da, programlederne Silya og Kåre Magnus i all sin skinnende stas. Silya i en fantastisk flott og Bobbysocksrødrosa paljettkjole med sølv besetning og skinnende rhinestone assessoarer. Jeg tror jeg aldri har sett Sylia så glamorøs og vakker noen gang og Kare Magnus hadde for en gang skyld ristet av seg denne «barnehageonkel for voksne» imagen og framsto som en flott og sexy programleder, uklanderlig antrukket i sort smoking. Og de holdt stilen gjennom hele showet, ingen tabber, ingen blunders bare hyggelige å se og høre på. Tusen takk begge to, det var en fornøyelse å følge med mens dere loset oss gjennom finalen.

Første mann ut på scenen var Erlend Brattland. At gutten kan synge vet vi fra før. Det kjennes ut som han vant Norske Talenter i går og alle gikk rundt og nynnet på Anouks «Lost» men det er faktisk 7 år siden. Det har rent mye vann under broa siden 2008 og Erlend har blitt en voksen kar med en mer fyldig og stø stemme og sånn sett var bidraget «Thunderstruck» den perfekte låta for ham. Melodien er fengende og bygger seg opp i et fantastisk flott crescendo som Erlend ikke har det minste problem med å beherske. Skal man pirke på noe må det være at koreografien var alt for stillestående i forholdet til Erlends trøkk i stemmen og orkesterets kraftfulle arrangement. Skulle også ønske at Erlend tonet ned litt av make up’en. Make up er ikke galt men noe sier meg at «less is more» og når brunfargen ikke er langt ifra den oransje damen Isis Gee som sang for Polen i ESC i 2008. blir det en aning for mye. Ta det ikke som kritikk Erlend, det er kun et godt råd. På TV med close ups blir det alt for mye.

Neste ut på scenen var «Raylee». Jenta har blitt allemannseie etter høstens «Stjernekamp» og har vel bevist at hun er en hard arbeidende artist som kommer til å nå langt. Ved siden av å ha en veldig catchy sang med en super dansekoreografi er vel Raylee den eneste artisten (med unntak av Silya da) i Norge som kan både synge og danse samtidig. Hun er helproff og hun gjør det perfekt. Stort pluss for stilige og effektfulle kostymer og jeg gikk virkelig i gang på dette nummeret. Tror det ville ha stått ut blant alle balladene i Wien. Jeg bøyer meg ned i støvet for Raylee. Dette er en dame som vi kommer til å se mer av i framtiden.

Så var det Tor og Bettans tur. Veteranene hadde av mange blitt tippet som kandidater til gullfinalen. Når det gjelder artister av dette kaliberet får de stemmer uansett hva de synger. Stemmene holder fremdeles selv om man i noen partier lurer på om de klarer det, men det gikk helt perfekt. De sang med innlevelse, profesjonalitet og en stor dose selvsikkerhet. Men låta folkens, hva var det for noe gammelt oppgulp? Jeg tror låtskriverne Tor Endresen og Are Selheim har sett for mange sentimentale repriser fra Vinter-OL på Lillehammer før de skrev «All Over The World». Låta hadde overhode ingen appell til meg «what so ever» og et englekor med blanding av Disney jul og Vinter-Ol fra en svunnen tid er ikke det som skal til for å ta seieren i Wien tilbake til Norge. Konseptet er også utbrukt: «Heal the World», «We are the World» og nå altså «All Over The World», ikke særlig originalt spør du meg. Og koret kan under ingen omstendigheter bli med til Wien da max 6 personer er lov på scenen.

Jenny Langlo heter jenta som vant Idol 2011. Siden det ble det stille om vinneren men nå er hun tilbake for fullt og var nummer 4 ut i startfeltet. Låta «Next to You» må jeg si har vokst på meg siden jeg først hørte den og i går kveld føk den oppover på min popularitetsliste. Ikke bare fordi Jenny synger fantastisk bra men også fordi hun så ut som en drøm i det absolutte perfekte antrekket hun bar. Hår og make up var superlekkert og liksom understreket given i låta og jenta er jo rent ut sagt vakker. I tillegg hadde hun et kult sceneshow hvor trommene utgjorde en vesentlig del av inntrykket. Dette var bra Jenny. Det burde bli finaleplass med denne opptredenen.

At MGP til tider kan være en talentkonkurranse vet vi jo alle og Ira Konstantinidis er således et hyggelig møte. En frisk ung skolejente med god sangstemme og en hip og kul melodi er kanskje det som skal til for å lokke de under 20 til TV-skjermen. Men for min litt eldre avdankede årgang blir låta for svak og det hele blir litt for «High School Musical» aktig for meg.Jeg ser heller ikke for meg at dette vil gå hjem i de 1000 europeiske hjem. Kanskje blant ungdommen om de er hjemme den 23. mai, men ikke hos gjennomsnittet. Sorry Ira, prøv igjen neste år for jeg tror du har en framtid som artist. Du er uredd og har guts og det er bra og ha med som balast når man ønsker å bli popstjerne,

På scenen står så musikkstilen jeg hater mest. Danseband. Jeg vet ikke hvorfor men det er noe med denne type musikk som får det til å snøre seg i meg. Klisjefylte tekster, enkle melodier, bandmedlemmer i matchende dresser og en syngedame som alltid ser ut som en pyntet husmor. Det er liksom alltid så pent og pyntelig i et danseband og det føles ikke som det er plass til noe utenfor A4 standarden. Bandet Contrazt er ikke noe annerledes i så måte, de var bare flere enn vanlig. Jeg telte 9 stykker med kordame og jeg tenkte: Om de vinner, hvilke tre bandmedlemmer er det som ikke skal med til Wien? Her er det duket for en gigantisk fight. Låta «Heaven» er ikke revolusjonerende. Du har hørt den flere ganger før og tittelen er så «dænseband» som det går an å få det. Det er helt utrolig hvor mye engler og himmel det er i den verden. Opptredenen var solid framført, ikke en sur tone eller feilskjær men akk så kjedelig. Og kan noen forklare meg hvorfor dere droppet KORK i siste øyeblikk? De kunne ha løftet «Heaven» til himmels! Nei dette ble ikke bra og jeg ønsker ingen finaleplass for Contrazt.

Maria Klåpbakken med låta «Ta meg tilbake» er en av få låter med norsk tekst i årets finale. Det er forfriskende på en måte samtidig som jeg ofte synes norske tekster ofte blir banale. For å være ærlig er de sikkert ikke mer banale en låter på andre språk, men det bare høres bedre ut på engelsk, italiensk eller fransk. Maria kan også spille fele. Det er det mange som kan i Europa for tiden og det ser ut som om at alle som kan vil opptre med fele i finalen. Norge har hatt så mange feler med i ESC at jeg har mistet tellingen og jeg ser derfor ikke for meg at Maria pakker fela og drar til Wien, selv om andre land fremdeles lider av Rybak-feberen. Jenta er nydelig og synger bra og selv om KORK og Anders Eljas legger hele sin kraft i låta hjelper det ikke. Dette løfter ikke dit det skal og dessverre må jeg stryke Marie fra min Gullfinaleliste.

Så kom rølpet, Staysman & Lazz og skrålet deres. «En godt stekt pizza» er vel årets mest hypede låt. Hvorfor vet jeg ikke. Dette er ikke en låt men fyllerølp, altså fulle Nordmenn på bar i Magaluf, eller på Kos. Hjernedød tekst, kvinnediskriminerende video, kjøttmarked og spy er alt jeg klarer å forbinde med denne låta. Forresten låt er vel feil ord å bruke, det er vel heller en slags rap med to karer som ikke kan synge. Hvorfor NRK på død og liv vil ha dette med i MGP er meg en gåte. Det er vel for spenningen skyld skulle jeg tro og fordi det appellerer til nordmenns enkelhet. På mange kunne det jo virke som om NRK ville at denne låta skulle vinne. NRKs oppvarmer oppfordret jo hele salen til å stå opp og klappe i takt mens Staysman & Lazz var på scenen, samtidig som de hadde instruert KORK til å gjøre det samme. Håpløst spør du meg men på den måten ville NRK skape en myte for TV-seerne om at det kokte i salen når pizzaen ble stekt. Så var ikke fallet fordi folk rett og slett ikke synes noe om låta og verken reiste seg eller applauderer på oppfordring. NRKs oppførsel her minner ikke om rent spill. Man prøver å påvirke publikum til å stemme på en bestemt låt uten at de andre artistene får samme behandling. Skjerp dere NRK. Slike triks blir alltid oppdaget og sees ikke på som populært. Man hadde dessuten fylt scenen til randen med dansere og statister og folk kan jo lett tro at dette tivoliet skal til Wien om de vinner. Bare 6 får dra, dvs Staysman & Lazz og fire til. Vi kan jo bare tenke oss hvor morsomt og fartsfylt sceneshowet blir da,

Som i fjor har Norge en sjanse til å utmerke seg i ESC finalen, Det er å sende den beste låta. Og som vi valgte «Silent Storm» i fjor følte jeg vi burde velge «A Monster Like Me» i år. Mørland & Debrah Scarlett gjør en glimrende versjon av denne låta. Samklangen i stemmene gir deg gåsehud og mystikken ligger som en røyksky rundt låta. Mysteriet om hva som var så grusomt får vi aldri svar på og det er det opp til oss lyttere å bruke fantasien og finne ut av dette. Deres glimrende video av en dekadent familiemiddag bare understreker galskapen og mystikken i låta.

Scenemessig ble derfor framførelsen en gedigen nedtur. Elegansen, sofistikertheten, dekadansen og den mørke galskapen fra videoen var borte og Mørland framstod i rustrød trendy designerdress og Debrah hadde fått på seg hvit kort kjole med et hvitt fotsid hylster av fiskegarn over. Fiskegarnet var festet bak med en enorm glidelås som så ut som den holdt hele hylsteret sammen. På føttene hadde hun røde glitrende turnsko. Når det kommer til håret kan man bare gråte. I videoen var hun klassisk elegant og nå hadde hun en kuruke midt i panna. Den forstyrret noe voldsom for man ble bare sittende å se på denne og glemte helt låta. Her må noe gjøres. Bring mystikken tilbake, scenen må gjerne være kald, naken og minimalistisk med hvitt lys i spottene men Mørland & Debrah Scarlett må få tilbake stilen fra videoen og gjerne de samme klærne. Det sorte understreket mystikken. Jeg skjønner at man gjerne vil opptre med sin egen kule stil men ikke her. Da mister låta sin troverdighet.

Debrah virket en smule nervøs til å begynne med og bommet på et par toner. Det rettet seg raskt ettersom hun ble varm i trøya og det er ingenting å bekymrer seg over.

Så var det frk, Joners tur til å innta spotlighten. Alexandra ankom scenen på en trapp i et hav av sjokkrosa, gull, glitter og glamour. Dansepiker, sparkepiker, tyll og stas satte rammen rundt historien om «Cinderella». Låta er det ikke så mye å utsette på, den er en frisk poplåt i den letter klassen sunget i klartekst av unge frk. Joner. Hun har faktisk en stødig og ren vokal og det ble ingen skjulte overraskelser underveis. Alexandra er en meget habil danser men hun mestrer ikke som Raylee å synge samtidig, Det er litt synd fordi hadde Alexandra samtidig danset og ikke bare vrikket på hoftene og gått opp og ned denne trappen hadde innslaget blitt mye friskere. Nå var dansen overlatt til balletten og effekten ble ikke den samme som hos Raylee. Hjem å trene Alex og så kommer du tilbake neste år med dans og sang på høye heler. Dette var ellers et storslagent nummer med strutsefjær og hele pakka.

Siste kvinne ut var Karin Park. Forrige gang hun var med var som ren låtskriver for Margaret Berger og alle husker at det gav oss en fjerde plass i Malmö. Derfor er alle spent på om hun kan gjenta bragden. Jeg må si at jeg ble litt skuffet da jeg hørte låta «Human Beings» første gangen. Den nådde dessverre ikke opp til «I Feed You My Love» i mine ører, men likevel har den vokst de siste ukene. Låta har et bra refreng og teksten er meget sterk. Jeg hadde håpet at Karin hadde brukt KORK men hun valgte å beholde arrangementet rent og enkelt som fra begynnelsen. Karin er en flott kvinne og med to meter raseben og hvit åpen kaftan, som flagret i trekken av Carolas utlånte vindmaskin, var Karin virkelig et syn. Ganske avkledd mente noen, lekkert mente andre. Vet ikke hva jeg synes men hun gjorde en flott preformance og jeg unner henne en tur til Wien i et annet antrekk,

Inne i mellom alle låter, sceneskifter og pyro-røyk har vi seere få fått flere topp 3 i mimring i ulike ESC grener. Veldig morsomt å se kostymer, koreografi, hår, dansetrinn og all mulig annen stas fra forne dager kontra i dag.

En liten tissepause nå og vi er tilbake til konvoluttsprettingen. Hvem går til Gullfinalen? Silja har nå byttet kreasjon til et svart hylster med sjokkrosa volanger og hennes tatoverte sjømannsarmer blomstrer i friluft. «Bærre lekkert» vil man sagt et annet sted enn her i Oslo. Kåre Magnus har også byttet, Han har fått på seg en vest under jakka som matcher Sylias volanger. Vi skimter ikke stort av vesten men vi kan se at den er der. En liten fargeklatt.

Spenningen er til å ta og føle på og jeg trodde jeg skulle besvime av sjokk da første kandidater til Gullfinalen ble utropt. Tor og Bettan???? Er det mulig???? Også den døve låta???? Grrrrrrrrrr.

Efter å ha roet meg ned av flere slurker noe å drikke kommer neste sjokk, men det var dessverre forventet. Staysman & Lazz!!!! Herre min skaper sier jeg bare. Dette sier vel mer om Ola Dunk en det sier om Staysman & Lazz, som for øvrig er to hyggelige og ærlige karer. De vil jo bare underholde de og så lenge de tjener penger i bøtter og spann kan de synge om hva som helst.

Neste trommevirvel bekrefter at en ny konvolutt er åpnet og jeg gjør som Carola og takker Gud for at Mørland og Debrah Scarlett gikk til Gullfinalen. Hadde de ikke det hadde jeg brukt av-knappen øyeblikkelig. Jeg tror mange trakk et lettelsen sukk og tenkte at det finnes ennå håp for en verdig vinner. Og da Erlend Brattland trakk den siste plassen tror jeg folk stort sett var fornøyde. De to beste mot de to dårligste låtene i Superfinalen. Det er et fair kompromiss og måtte beste låt vinne.

Mens det norske folk sms-et stemmer fikk vi et hei dundrende gjensyn med Bobbysocks, kor, dansere og orkester og helt uten oppvarmer tok det av i Spektrum mens gull og glitter regnet over scenen. Låta er like bra i dag og jentene sang jammen meg ganske så likt som i 1985. Neste gang de framfører «La det Swinge» blir på BBC sin 60 års fest for Eurovision Song Contest nå i begynnelsen av april.

Da alle i salen og foran TV-apparatene hadde fått tilbake hvilepulsen begynte hjertet igjen å dunke urytmisk. Denne gangen fordi telefonstemmene skulle deles ut. Fem landsdeler og fem vinnere av 9-timens frokostkonkurranse skulle avgjøre hvem som skulle representere Norge i Wien den 23. mai.

Jeg var helt uforberedt på at Tor og Bettan og Staysman & Lazz ganske raskt inntok tredje og fjerde plassen og at kampen om gullet sto mellom Mørland og Debrah Scarlett og Erlend Brattland. Det ble noen nervepirrende minutter helt til siste poeng var avgitt og Mørland og Debrah Scarlett med låta «A Monster Like Me» sto på toppen av pallen som vinnere. Etter å dømme etter stemningen i salen var publikum enige og det var også vi som var samlet her rundt TV’n med med noe i glasset som vi til stadighet løftet i en skål.

Norge har igjen fått en vinner av høy kvalitet til å representere vår lille nasjon med bønder, sauer, storbyfolk, fiskere og folk i griskgrente strøk i den internasjonale Eurovision Song Contest i Wien 23.mai 2015. For at vi går til finale er jeg 100 % sikker på. «A Monster Like Me» er på forhånd tippet en god plassering innenfor topp 10 av utenlandske forstå-seg-påere og vi nordmenn griper gladelig det halmstrået og klamrer oss fast. For ingenting hadde vært bedre enn at vi igjen hører programlederen utrope «And the winner is Norway». Nå gjenstår det bare å få NRK og Mørland og Debrah Scarlett til å endre scene-koreografien…..