Årets førti Eurovision-låter preges helt klart av pallplasseringene fra fjoråret, der tre forholdsvis rolige låter vant Europas gunst.
Det betyr ikke at finalen i Wien behøver å bli dårlig, da juryer og seere forhåpentligvis vil kvitte se med de mest håpløse låtene – for de finnes selvfølgelig. I år stort sett ufrivillig.
Mange av låtene er i år i grenselandet midttempo/ballader, med påfallende mange kvinnelige stemmer nettopp i denne bolken av sjangre. Duetter er også i skuddet i år, og der steiler jeg litt: Er det noe jeg ikke liker, er det nettopp slike konstruerte sammensetninger som verken har en sjanse eller dråpe i de mest uttørkede armenske innsjøene til å videreføre en karriere etter ESC-finalen.
Favoritter? Ay, ay ay, gjett om jeg har! Strykes de middelmådige, er også slett ikke årets samling av låter ille. Det er mange låter i toppen (og bunnen), men vinner? Ingen tips. Det tør jeg ikke.
Karakterene er basert på lytting etter et par gjennomhøringer, for det meste studioversjoner.
Semi 1
ALBANIA – Elhaida Dani – I’m Alive – 2/6
Bytting av låt fører Albania i år fra albanask kunstpop til albansk kunstfjas. Problemet er egentlig at man egentlig har en hyggelig ide, som man så endevender med krappere hårnålssvinger enn Trollstigen – før det hele ender i vokalorgasme fra en arrangør på Viagra.
ARMENIA – Genealogy – Face the Shadow – 1/6
Takk til Armenia som etter dette har skrinlagt min interesse for slektsforskning for lange tider fremover. Har i siste liten byttet tittel grunnet politiske årsaker, men det hjelper jo ingenting når man ikke har byttet låt! Feilen her er egentlig velkjent: Man samler en gjeng som overhodet ikke har stemmer som passer sammen. Grunntanken er god, refrenget ikke så ille – men resten bare gruvekkende fælt!
BELGIA – Loic Nottet – Rhythm Inside – 4/6
Loic og de franske belgierne gjør her noe helt nytt, satt midt mellom kritthvit R&B og et slags powerrefreng. I denne sammenhengen – og semifinalen – noe helt annerledes. Fascinerende og fengende – og litt tøft.
DANMARK – Anti Social Media – The Way You Are – 5/6
Sjarmerende retro gitarpop som Ringo ville kastet opp over, og John ville trolig mistet brilleglassene han knapt hadde i 1967. Derimot ville The Monkees elsket denne. Flott kommersiell-på-TV-i-USA sak, fra en tid da Davy Jones & Co frisket opp popørene da alt annet var syre. Daydream Believer? Mulig, men jeg tror på Danmark i år.
ESTLAND – Elina Born & Stig Rästa – Goodbye to Yesterday – 5/6
Flott låt som skjemmes av knotete engelske fraser som ødelegger noe av låten i mine ører. Her er det igjen litt 1967, der Nancy Sinatra gjenmøter Lee Hazlewood i en småskummel og velarrangert gitarpopsak. Kunne ha vært en vinnerkandidat med en britisk tekstforfatter.
FINLAND – Pertti Kurikan Nimipäivät – Aina mun pitää – 1/6
Om Tolkiens småorker hadde startet en jamsession i ruinene etter Jarnagard, er det vel omtrent slik som dette ting hadde hørtes ut som. Et uforskammet og frekt forsøk på å hente sympatistemmer – og det vil den, og havne høyt også. Dessverre.
HVITERUSSLAND – Uzari & Maimuna- Time – 2/6
Ingenting er rarere enn hviterussere på engelsk. Her serverer oss de en slags forsøksvis og moderne popsak med referanser mer mot svenskepop enn dagens EMD. Hva den lett hysteriske fiolinen gjør midt oppe i dette, er heller ikke enkelt å svare på. Et litt desperat forsøk på å sanke stemmer både fra øst og vest, ender heller anonymt.
GEORGIA – Nina Sublatti – Warrior – 3/6
Det er håp for Georgia etter fjorårets lek med fulle indianere blandet med mystiske måneraketter. I år er det bare dramatisk og en overprodusert greie, som slett ikke egentlig er så ille. Mangler et «hook» som fester seg, men den kan tjene på det frenetiske.
HELLAS – Maria-Elena Kyriakou– One Last Breath – 3/6
En av mange liktlydende, kvinnelige ballader i år. Denne havner midt-på, fordi den våger å ta det hele ut mot slutten med både trommer og kor. Rett og slett med en stor «T», som Linda Eide svært så beskrivende navnga slike store avslutninger.
MAKEDONIA – Daniel Kajmakoski – Autumn Leaves – 3/6
Dette stakkars landet har blitt europamestre i å ødelegge bidragene sine, om det så gjelder fra scenekanten – eller foran konkurransen. Her gjelder det siste, for en fin låt med et velkomponert refreng fremstår nå som en halvblods popballade – som verken svinger i den ene eller andre retningen. Det er like før jeg hiver svenskenes G:Son ned til Skopje for å lære landets popskribenter at slikt gjør man bare ikke!
MOLDOVA – Eduard Romanyuta – I Want Your Love – 3/6
Her har vi en utseendemessig kloning mellom Jostein Hasselgård og Serbias Milan (sist sett i Oslo 2010). Den elektroniske poplåten er veldig øst, men med en klingende universell «folkefløyte» i kulissene som jeg gjerne skulle hørt mer av. Både beat og refreng er fengende, men låten blir noe stampende i det samme gjennom det hele. Kan kjempe om finaleplass om fremføringen er bra.
NEDERLAND –Trijntje Oosterhuis – Walk Along – 6/6
Av og til er det enkle beste, og det er nettopp hva Nederland kommer med i år. En hel låt basert på kun fire akkorder, kan være noe av en fallgruve. Førsteinntrykket mitt var nettopp det. Andreinntrykket var at jeg plutselig sang med. Tredjeinntrykket var at dette tok litt av. Fjerdeinntrykket var vel at dette egentlig skule være et førsteinntrykk… Ikke så enkelt når repeat-knappen på underlig vis hang seg opp – og har fortsatt med å gjøre det. Min favoritt til Wien!
ROMANIA – Voltaj – De la capat – 4/6
Fremføres på engelsk, og her har vi vel det som kalles en «grower». Fin ballade med et spennende arrangement, der man blander piano med svake urindoeuropeiske folkeelementer inn i det moderne. Litt «dum» slutt trekker ned.
RUSSLAND – Polina Gagarina – A Million Voices – 4/6
Fin og urtypisk ESC-ballade anno 2015. I Russland er stadig mye – i alle fall på popfronten – hentet fra vestlige tradisjoner. Tenkt på det, Putin? Kalkulert, ja kanskje. Men dette er uansett en fin ballade, og pluss til russerne for å våge sende en av sine absolutte toppartister.
SERBIA – Bojana Stamenov – Beauty Never Lies – 3/6
Er det bare jeg som har krøket meg i latter over tittel kontra artisten her? Pluss for å unngå finalens sedvanlige ballader ved å gå over til europop a la ModernTalking mot slutten. Minus for at låta slett ikke er bra nok.
UNGARN – Boggie – Wars for Nothing – 1/6
Langt inne i Hakkebakkeskogen tennes det et leirbål. Hit kommer så de aldrende medlemmene fra Kelly Family inn en etter en for å hjelpe til med dette fredsbålet. Dessverre dør de siste glørne ut, og Klatremus søker i stedet asyl i Estland for å si farvel både til Ungarn og gårsdagen.
Semi 2
ASERBAJDSJAN – Elnur Huseynov – Hour of the Wolf – 3/6
Grøsse milde! Engelen fra 2008 er tilbake. Og jaggu meg er det litt engler tilbake også i år, for denne halvballaden har et lett gospeltilsnitt i seg. Jeg har feilbedømt Aserjsjasdjstan flere ganger, men nå har jeg lært og setter denne på en trygg 3-er til jeg får fordøyd det hele. Her er det nemlig noen fin-fine elementer som kan bli riktig så kirkefine, til tross for det spekulative og kommersielle uttrykket.
IRLAND – Molly Sterling – Playing with Numbers – 1/6
Jeg aner virkelig ikke hva slags tall Irland spiller med, men det er definitivt ikke de millionene som skal til for å arrangere en finale i 2016. Dette er årets desiderte bunnlåt. Ingenting stemmer, hverken melodi, vokal eller noe som helst. Sov i ro, Irland. RIP – og velkommen tilbake med hva som helst utover dette makkverket av en ballade.
ISLAND – Maria Olafs – Unbroken – 2/6
Det er mulig at jeg ikke bør trå ut blant Reykjaviks utesteder når jeg endelig får sjansen til å besøke dere senere i år, men beklager mine venner i nordvest: Dette er bare anonymt og trist. Balladen fremstår riktignok bedre video enn live tidligere. Allikevel er det ingenting her som fremhever dette fra den berømte hopen.
Litauen er jo kjent som popmusikkens hjemland – og de skuffer heller ikke i år … I en balladetung semifnale, burde jo noen sprudlende gitarer og humørfylte «voh, oh ,oh, oh» løfte opp steminngen. Det gjør det ikke. Får et plusspoeng for at det ikke er en ballade(!).
ISRAEL –Nadav Guedj – Golden Boy – 3/6
Do you like my dating? Har ikke peiling! Bidraget i seg selv er slett ikke ille, men tekstlinjene er helst hinsides. I tillegg ser denne 16-åringen minst dobbelt så gammel ut, slik at teen-flørtingen i det hele blir både ufrivllig komisk. Et stort pluss for å våge å innkludere noe etnisk i det hele, noe som er en mangelvare i årets startfelt.
KYPROS –John Karayiannis – One Thing I Should Done- 1/6
Singer/songwriters forbinder vi vanligvis først og fremst med amerikansk-britiske artister. Det er fullt forståelig etter ha hørt dette patetiske forsøket fra Kypros. Måtte denne forsøkvise «å-så-seriøs-jeg-er» balladen bli spist av småorkene fra Finland, godt og lenge!
LATVIA – Aminata – Love Injected – 1/6
En mer passende tittel hadde være låt infected. Her er det nemlig mye rart. En vokalist høres ut som Madonna på fødestua, blandet med kasserte dubsteps-beats som Stargate tilfeldigvis glemte på Gardermoen forrige tiår de satte sin fot i Norge. Underveis har noen smart sjeler forsøkt å stanse hele hærverket, men jaggu meg starter det hele på nytt igjen.
MALTA – Amber – Warrior – 2/6
Malta møter Georgia til kriger-tvekamp – om de når finalen! Der tviler jeg på Malta klarer med denne heller kjipe og lett overdundrende og noe vi-sper-på-med-alt produserte balladen. Til og med en aserash … aserjsadjg … aserisk fløyte (balaban) flyter i all keyboard-styret. Blir overrasket om dette overlever til finalen.
MONTENEGRO – Knez – Adio – 5/6
En balkan-ballade kan raskt bli enten-eller. Denne har ingen av delene, da den har noen usedvanlig fine elementer i seg som hever den langt over hva vi har hørt av lignende bidrag på mange, lange år. Midtveis trår den bort fra de tradisjonelle stiene og blir vågal både i rytmer og moduleringer. Enkelt og greit en feiende flott låt.
NORGE – Mørland & Debrah Scarlett – A Monster Like Me – 4/6
Hadde Derrick en gang vært utgitt som spillefilm, kunne vårt bidrag i år vært soundtracket. I motsetning til fjorårets pausesignal, stiller jeg meg bak årets norske låt. Her er det noen virkelig flotte partier, og ikke minst undrende – og gåtefulle – tekstlinjer som passer som hånd i hanske til helheten. Allikevel synes jeg stadig den er for stillestående, det tar for lang tid før noe inntreffer. Få også inn noe av mystikken fra videoen i fremføringen i Wien, så kan dette gå riktig så bra. Vi vil uansett skille oss ut.
POLEN – Monika Kuszyńska – In the Name of Love – 2/6
Her er vi tilbake i dame-synger-ballade-bolken. Denne holder produksjonen på riktig nivå, men mangler rett og slett både et vers og refreng til å utmerke seg. Drukner, enkelt og greit.
PORTUGAL – Leonor Andrade– Há um mar que nos separa – 3/6
En noe ubestemmelig sak, som selvfølgelig synges på hva jeg kanskje synes er blant Europas vakreste språk. I dette tilfellet funker det rett og slett ikke, fordi den flytende poplåten er så langt fra Lisboa som det er mulig. Det er litt synd, for refrenget er slett ikke dårlig og fester seg. Utfordringen blir om juryer og TV-seere mer lytter enn ser.
SAN MARINO – Michele Perinola & Anita Simoncini – Chain of Lights – 5/6
Her var det like før vinduene smalt ut, i ren frustrasjon for at Ralph Siegel nok en gang har dratt i trådene. Siegels skjelvende og avleggse fingre høres dessverre godt både i melodifraseringer og produksjon, men denne gangen har han truffet noe som han ikke har vært i nærheten på mangfoldige tiår. Klarer de purunge artistene å fremheve dette på scenen i Wien, ser jeg ikke bort fra at vi kan få San Marino høyt, høyt på listene. Virkelig min guilty pleasure for året.
SLOVENIA – Maraaya – Here for You – 3/6
Tilbake i retrohjørnet. Stemmen høres egentlig ut som noe(n) jeg kunne ha møtt på en eller våt fredag hjemme på lille Moi, men den surfer sjarmerende inn til en nesten-firer – og i det hele et utsedvanlig freskt forsøk fra Slovenia. Slett ikke lille, dette her.
TSJEKKIA – Marta Jandova & Vaclav Noid Barta – Hope Never Dies – 1/6
Det er mulig at kjærlighet og håp ikke dør i Tsjekkia. Popmusikken må derimot være stein dau. Jeg blir oppriktig redd i løpet av disse tre minuttene over hva den ampre mannestemmen egentlig tenker om den kvinnelige motparten. Kripos og EUs domstoler blir helt overflødige her, i stedet bør man kanskje varsle FNs menneskeretts-kommisjon. Tsjekkia trenger hjelp.
Nok en kvinnelig midt-på-tempo-nesten-ballade. Men klarer Melanie å få frem dette fra scenen, er låten – til tross for en fryktelig Europe-1987-gitar underveis – slett ikke så ille. Refrenget har absolutt elementer til å slå lignende konkurrenter om alt klaffer.
SVERIGE – Måns Zelmerlöw – Heroes – 5/6
Om Sverige formodentlig skulle vinne, må i alle fall noen royaltities gå til oss nordmenn – for å ha stjælt blånissene! Dette er et slikt bidrag der kanskje ikke selve låten er helt på topp, men sammen med fremføring og produksjon – heves den nettopp til det lille-store ekstra som gjør den til en reelll vinner-kandidat.
Finale
AUSTRALIA – Guy Sebastian – Tonight Again – 4/6
Røff låt satt i 1979 med litt discokuler i kulissene. Og dermed falt jeg litt av, men pluss for å ikke gå i falsett. Jeg må være så ærlig å si at jeg ikke har helt sansen for dette jubileumstrikset ved å invitere down under inn i konkurransen, derfor er jeg også glad for at låten trolig mangler det lille-ekstra til å nå helt til topps.
FRANKRIKE – Lisa Angell – N’oubliez pas – 4/6
Franrike vender i år hjem. De vender hjem til det mest typiske av hva Frankrike nettopp kan. En ekte fransk ballade, satt i fransk – innspilt på fransk- og med fransk innlevelse. En litt ubestemmelig slutt på det hele, gjør at jeg ikke kan gi en bedre karakter. Men veldig spent på fremførelsen her.
ITALIA – Il Volo – Grande amore – 5/6
Ser vi bort fra at røde briller kanske ikke passer hvem som helt, støter vi her på et overlasset og smektende italiensk fjas av følelser og pompøst vrøvl. Og det funker! Mer italiensk enn dette kan man neppe hungre etter. Flott låt, flotte stemmer – og flotte karer (utenom de nevnte brillene). Vil havne høyt, høyt, høyt … Og deg gjør meg absolutt ingenting!
SPANIA – Edurne – Amanecer – 4/6
Mystisk og svevende låt som grenser til å bli overdådig. Har noen ubestemmelig i seg som absolutt skiller seg ut, og her tror jeg både startfelt og fremførelse vil ha svært mye å si for hvor og hvordan bidraget vil hevde seg i Wien.
STORBRITANNIA – Electro Velvet – Still in Love with You – 3/6
Britene vender tilbake til røde lepper og det «uskyldige» 40-tallet, blandet med dagens EMD. Modig og veldig annerledes, og alle skjulte matroshomser som ikke kom ut av skapet i 1949 villet elsket dette. Hater scat, men ser faktisk ikke bort fra en del poeng til denne.
TYSKLAND – Ann Sophie – Black Smoke – 2/6
Livløs og dask poplåt, som har noe av Lenas aksent i engelsken. Tyksland ga fra seg en topplassering i samme øyeblikk som hobbiten (deres egentlige vinner) fikk kalde føtter i den tyske finalen. Trist, men ikke helt håpløs.
ØSTERRIKE – The Makemakes – I Am Yours – 3/6
Hyggelig popballade, igjen med litt amerikansk gospeltilsnitt i seg. Savner det lille ekstra som vil få hjemmepublikummet til å ta av, men absolutt ingen dårlig låt fra vertslandet. Minner meg litt stilmessig om Irlands Take Him Home fra 1988. Den endte som nummer 7. Lignende plassering bør kanskje hjemlandet være mer enn nok fornøyde med i år.
