I ukene fremover skal skribentene i escNorge synse seg gjennom 60 år med ESC-historie, i all ærlig brutalitet. I dag er det Mandy som tar oss med på sin rundtur i historien:

Det var lørdag 30. april 1994, jeg hadde nettopp fylt 7 år, og min kjære bestemor hadde satt seg ned i godstolen foran TV-skjermen for å se på det hun beskrev som Europas største sangkonkurranse. Hun fortalte meg at dette var noe hun hadde fulgt med på i årevis og siden hun var barnevakt for meg denne kvelden, fikk jeg lov til å bli ekstra lenge oppe for å se på TV-sendingen sammen med henne.
Jeg husker ikke så mye av det jeg så, men det var et lite øyeblikk under den lange sendingen som fikk meg til å sperre opp øynene og følge ekstra nøye med. Elisabeth Andreassen kom på scenen med en annen sanger! Jeg gjenkjente henne umiddelbart og det gikk ikke lang tid før jeg dro kjensel på sangen også.

Under de siste tonene av «Duett» satt jeg klint opp i skjermen og sang med av full hals!

Året etter satt min bestemor og jeg foran skjermen nok en gang og fulgte spent med. Når den norske låta kom, satt jeg som et stort spørsmålstegn og lurte på hva i huleste dette var for noe. Da avstemningen startet og poengene begynte å rulle inn forstod jeg at enkelte land tydeligvis likte den rare låten vår. Patriotisk og konkurranseinnstilt som jeg er, og alltid har vært, satt jeg der og heiet frem Secret Garden, og jublet av full hals da Norges seier var et faktum!

På grunn av Norges suksess i 1995 fulgte vi selvfølgelig med i 1996 også, og i årene etter ble det en tradisjon å se på Eurovision sammen med resten av familien, men det var ikke ofte låtene fenget meg særlig. Det mest interessante i denne perioden ble derfor å heie på Norge.
Rundt årtusenskiftet begynte det derimot å skje noe. Låtene lignet stadig mer på singler og album fra platesamlingen min, artistene fremstod som livligere og antrekkene frekkere, men Norge gjorde det ikke særlig bra og min interesse for konkurransen var ganske laber…
Når jeg nå ser tilbake på 1996-2004 er det meste en tåke av dårlige låter og kjedelige fremførelser, ja med noen unntak selvfølgelig. Her er noen av de låtene som skilte seg ut for meg:

I 2004 skulle den ukrainske skjønnheten, med sitt forrykende show, vise seg å forandre mitt syn på konkurransen igjen. Dette var en artist fra et land jeg knapt hadde hørt om. Hun hadde en fengende låt og et heftig show, ja hun hadde hele pakken og jeg DIGGET det! Familien min usj-et og æsj-et seg over stemmen, antrekket og den ganske dårlige engelskuttalen hennes, men det var ikke viktig for min del. Jeg hadde endelig funnet en grunn til å elske Eurovision igjen. Språk og land hadde ikke lenger så stor betydning, patrioten i meg roet seg ned noen hakk. Nå ville jeg at Ukraina med Ruslana i spissen skulle vinne konkurransen – og det gjorde hun også!

I årene som kom ble jeg opptatt av de låtene som fikk meg til å hoppe, danse og synge av begeistring, selv om jeg ikke alltid forstod hva sangene handlet om. Stort sett var det up-tempo låter som gikk rett hjem i hjertet, dog var det en og annen ballade som klarte å røre meg også. Tidligere var det kanskje et par låter jeg likte i løpet en ESC-finale, men i 2005 så det lysere ut. I 2006, 2007 og 2008 hadde jeg så mange favorittlåter at det var vanskelig å plukke ut en å heie på – høydepunktene kom på rekke og rad. Her er noen av de beste låtene fra det som har blitt mine favoritt-år, 2006-08:

Det var selvfølgelig noen låter jeg ikke kunne fordra disse årene også, blant annet Norges håpløse bidrag fra 2007. Men i voksen alder har jeg lært meg å elske ESC på godt og vondt, til tross for at kvaliteten ikke alltid er på topp. Det har vært mange merkelige bidrag opp i gjennom de 60 årene og enkelte land har sendt låter som er så dårlige at det provoserer meg:

Etter ESC 2008 ble engasjementet så stort at jeg begynte å følge med på nasjonale utvelgelser i Sverige, Danmark, Finland og Tyskland. I CD-hylla begynte det å komme ESC-plater og ettersom Youtube utviklet seg til et sted der alle lastet opp videoer, ble flere klipp fra eldre årganger av Eurovision tilgjengelig. Dermed tilbragte jeg mange timer foran PC-skjermen for å se på de ulike årgangene. Jeg innså fort at det var mange, spesielt norske og svenske, ESC-låter og artister jeg gjenkjente og flere hadde preget min barndom – uten at jeg visste om deres tilknytning til konkurransen på den tiden.
{gallery}skribent/mandy/2015/minner{/gallery}

Vinteren 2009 satt jeg klar når NRK slapp lydklippene til MGP og jeg fant fort ut at Alexander Rybak var min soleklare favoritt. Det var utrolig morsomt å følge med på hans reise gjennom den norske utvelgelsen og veien hans videre til Moskva. De fleste hadde en skikkelig god magefølelse på at han ville gjøre det bra for Norge, så jeg inviterte mine nærmeste venner til en ESC-fest under finalekvelden. Der ble vi vitne til en fantastisk Eurovision-finale og en avstemming de fleste nordmenn sent vil glemme:

Etter Alexanders brakseier tok interessen min helt fullstendig av!
Jeg så på flere finaler fra utlandet og begynte å sjekke nettsider som omhandlet konkurransen – langt utenfor det jeg nå omtaler som «sesongen». Jeg også ble medlem av ulike forum og begynte å ha en mening om det meste som omhandlet Eurovision. Men i motsetning til mange andre ESC-entusiaster, så er jeg ikke fullt så interessert i statistikk og historisk fakta, for meg handler ESC fremdeles om å finne godfølelsen – det være seg under åpningsseremonier, stemmegiving, når en låt fremføres eller det skjer noe spektakulært på skjermen – Alt som rører meg på en eller annen måte, får meg til å danse eller synge og ikke minst det som får meg til å smile eller le.

Til slutt ønsker jeg derfor å runde av med en video som er full av herlige ESC-øyeblikk. (Og ja, jeg innser nå at jeg er mer glad i Sverige i ESC-sammenheng enn jeg liker å innrømme..)

Her er altså noen flere av mine beste minner gjennom 60 år med Eurovision Song Contest:

Neste uke får vi bli med Thomas på hans reise gjennom ESC-historien.