En ting er sikkert, får svenskene lov til å fortsette fornyelsen av ESC finalen på egenhånd, må folk belage seg på en skikkelig tålmodighetsprøve framover. Årets finale er den til nå lengste i sendetid og klokken var 00.50 før en kilometer med rulletekst rullet i rasende fart over skjermen.
Det ser ikke ut til at TV-seerne etter 3 timer og 50 minutters show skal få gleden av å se hvilken frisør som hadde lagt håret til Israels stjerne Hovi Star eller om Petra Medes 100 kjoleskift var kjøpt hos Frelsesarmeen. Slikt har man ikke tid til.
I et år har SVT med Christer Björkman i spissen klekket ut gode ideer om hvordan man skulle korte ned på sendetiden, som i fjor var på 3 timer og 40 minutter og i lengste laget for de fleste. Man har bl.a kuttet ned tiden på poenggivningen, som for de fleste er det alle venter på og er det mest spennende og interessante ved finalen, til å bli korte glimt av poengtavlen hvor du ikke en gang rekker å se hvilke land som har fått poeng. Det er heller ikke lenger mulig for de stakkars poenggiverne, som har trent på engelsken et helt år og som har gitt oss mange latterkramper til å takke vertslandet for et fantastisk show. De synes nå bare et øyeblikk hvor de rekker å si «Germany 12 Points». Dette gjør konkurransen så mye mer spennende mener SVT og deler like gjerne poenggivningen opp i to deler.
Hmmm, lurer på om ikke denne måten å gi poeng på totalt sett tar lengre tid når alle 42 land skal avgi poeng to ganger?
Resultatet av tenketanken SVT sin tenkning er at de kloke hodene i tillegg til det ordinære showet har klart å putte inn in en motevisning a la Jean Paul Gaultier på catwalken som åpningssekvens. Denne paraden og presentasjonen av artistene ble oppfunnet av SVT i 2013 i Malmö. Det som da var det en flaggborg a la OL-innmarsjen, er nå videreutviklet til en motevisning. I stedet for å gjøre programmet kortere har altså SVT klart det kunststykket med fornyelsen å forlenge programmet med 10 minutter fra i fjor. Det er det man kaller «Den Björkmanske Regnemåten». Snakk om tidsbesparende regning, det kan tenkes at Det Svenske Nobel Akademiet vil ha dette i tankene ved neste års Nobelprisutdeling i matematikk.
Etter denne overveldende innmarsjen kom showet i gang og etter 17 minutter sto første artist på scenen. Laura fra Belgia var på forhånd av mange tippet å ryke ut i semifinalen. Hun overrasket mange med å komme rett gjennom TV-ruta med perfekt dans, rene toner og et vinnende vesen og gikk rett til finale. Og hun gjorde ikke låta til skamme i finalen heller. Med startnummer 1 og en frisk opptreden husket vi ennå hennes opptreden da Jamala hadde skreket ut sin angst og vrede 3 timer og 50 minutter senere.
Og så fulgte de 41 neste bidragene i tur og orden. De som ble lagt mest merke til av de som satt rundt mitt bord var Aserbajdsjan (fordi ingenting av det som vistes på scenen er lov i ildlandet. Kvinner i ettersittende, glitrende Catsuits med dyp utringning og halvnakne menn er usømmelig og er derfor forbudt), Italia (fordi den helt enkelt var den beste låta, noe den norske juryen bekreftet ved å gi Italia 12 poeng), Israel (Hovi burde booke en time hos Beth’s Beauty for sminketips), Bulgaria (Polis klær var bare grufulle. Ble de valgt ut etter en fuktig natt på byen?), Australia (fordi skjæringen på den høye kragen var feil og den skar henne opp i kjaken. Kjolen var nok ment for noen med lengre hals og vi lurte en stund på om den kunne ha vært på utlånt fra Dame Edna), Ukraina (fordi det var noe av det verste vi har hørt på denne siden av jul) og til slutt Zoe fra Østerrike (hun var som en vårbris og en duft av Jasmin)
Alle artistene hadde fått fantastisk scenografi i form av backdrop og gulv i led-skjermer og her var det nok bare fantasien og hvert enkelt lands økonomiske ønske som kunne sette stopper for hva som var oppnåelig. SVT fikk jo masse kritikk for kjedelig scene i Malmö og hadde vel tenkt at det skal ikke skje igjen. «Vi er jo Sverige og vi skal alltid være best på Eurovision» er trolig svenskenes motto og klemte til med to statsbudsjettlignende tall til sceneutfoldelse. Og scenen ble helt fantastisk.
Etter at alle konkurrerende låter var presentert var det Lanogutten Måååns og Petra Medes tur til å skravle litt igjen. Petra hadde allerede byttet antrekk flere ganger og denne gangen minnet Petra meg om en gigantisk padde i sin grønne kjole. Utfordrende farge på en såpass stor og taletrengt dame. Men det skal sies; Måns og Petra gjorde en formidabel jobb både under finalen og i de to semifinalene. Engelsken var av ypperste klasse til svensker å være og de var til tider til og med morsomme. Programleder duoen ble med andre ord ikke så slitsom som flere hadde spådd.
Mens Europa stemte og telefonlinjene gikk varme på både kryss og tvers skulle megastjernen Justin Timberlake underholde oss. Justin er en av mine store favoritter men hva i huleste gjorde han i Eurovision Song Contest? Er det mulig for oss Europeere å få lov til å ha denne sang konkurransen i fred uten å måtte høre amerikansk musikk? Riktignok var dette et pauseinnslag og det var første gang sendingen ble vist direkte på Amerikansk TV, men likevel! Hva blir det neste? Pauseinnslag fra Mao-mausoleet på Den Himmelske Fred Plass i Beijing i finalen i 2017? Finalen går jo direkte i Kina også.
Neste pauseinnslag var en ganske morsomt laget oppskrift på hvordan vinne Eurovision Song Contest, dyktig framført av Petra og Måns, Petra for kvelden til ære iført en kopi av Charlotte Pirellis vinnekostyme i Jerusalem i 1999. Etter dette flotte nummeret fikk Lynda Wudroff sjansen til å si noen vel valgte ord på vegne av EBU og så var det kort og godt tid for poengene.
Om Eurovision Song Contest skal forbli en sangkonkurranse og et musikkshow og ikke en politisk slagmark må nå EBU begynne å følge sine egne regler og diskvalifisere bidrag med politiske budskap. Under stemmegivningen var det tydelig at Russland, Australia og Polen var de 3 mest populære låtene. De var alle typiske poplåter med appell til det internasjonale musikkpublikum. Det fjerde bidrag i denne toppen var Ukraina, som helt spekulativt sendte en låt med gjennomgående politisk budskap hvor de beskylder Russerne for folkemord og fordrivelse av Krimtartarene. Historien er sann og svært tragisk men den hører overhode ikke hjemme i Eurovision Song Contest.
Jurymedlemmer og telefonstemmere lot seg rive med i sympatien over Krimtartarene og mange land ga Ukraina full pott. Dette gjorde at den gode folkelige musikken ble slått på målstreken av dette politiske makkverket av en sang. Det mangler en melodi, det mangler et refreng som man kan synge og avslutningen består av tragiske hyl. Tror noen dette bidraget noen gang kommer til å bli spilt på P3 eller P4? Tror noen at dette er en låt som folk kommer til å gå rundt å nynne på eller spille på en fest? Tror noen i det heletatt at Ukraina kommer til å kunne avvikle Eurovision Song Contest i 2017 om vi er alle aldri så velkommen til Kiev? Ukraina er teknisk sett konkurs og har ikke lengre infrastruktur som klarer en slik produksjon. Folk får ikke pensjonene sine, det er mangel på det meste som strøm, olje og gass og landet er teknisk sett i krig med Russland. Tror noen at Russland kommer til å delta neste år på Ukrainsk jord? De er smertelig forulempet over å bli slått av Ukraina med en låt som beskylder dem for folkemord. Russerne selv sier at dette bare er nok et bevis på vestens propagandakrig mot Russland og på toppen av dette sier EBU at ESC ikke er politisk.
Eurovision Song Contest har blitt et panoramavindu mot politikken og det tar ikke slutt før EBU setter ned foten. Jeg er imot bidrag med politiske tekster, jeg ønsker at kun de offisielle nasjoners flagg skal vaie (ikke flagg fra alle tenkelige folkegrupper som i politisk protest ønsker oppmerksomhet, dette inkluderer også sameflagget) og at artister som foran TV-kameraer, presse og media eller på direkten gjør en politisk protest uten formidlende omstendigheter blir diskvalifisert. Klarer EBU å kaste ut et medlemsland fra organisasjonen pga av manglende betaling av medlemsavgift, bør de også klare å holde konkurransen fri for politisk propaganda.
Ukraina dro altså av gårde med 1.plassen i 2016 utgaven av Eurovision Song Contest. Trofeet står vel nå på en eller annen peishylle og der vil det nok bli stående for all fremtid å støve ned. Jeg tror ikke at låta «1944» noen gang kommer til å bli en hit eller gå over i ESC-historien som et bidrag folk vil huske. Den har ikke gjort det som var meningen med Eurovision Song Contest da det startet i 1956, nemlig samle og forene Europa med musikk, men heller tvert imot. Låta har splittet land og kastet mere bensin på et bål som lå og ulmet. Det er på tide at EBU tar et oppgjør med seg selv og hvor de ønsker å styre konkurransen i framtiden.
I mellomtiden får vi takke svenskene for et upåklagelig show av ypperste klasse og si «Goodbye for now Stockholm and Hello again Kiev».
