At Norge ikke kom seg videre til finalen i årets Eurovision skyldes hverken temposkiftet i refrenget, Agnetes manglende promotering eller låta som helhet. Dette var en åpenbar politisk markering fra Europa som viste Norge fingeren etter måten barnevernet behandler en del av våre innvandrerfamilier på. Noen uker før Eurovision var det demonstrasjon mot Norge i 20 land og 63 byer. Berlin, London, Geneve, Barcelona, Warsawa, Roma, Dublin, Budapest og Haag. Ytterligere 23 demonstrasjoner ble holdt i USA, Canada, Australia og New Zealand. 

http://www.dagbladet.no/2016/04/15/nyheter/innenriks/utenriks/barnevern/43885126/

I tillegg ble det norske bidraget med sitt postkort med samiske folkedrakter tolket som en protest mot måten enkelte land behandler sin urbefolkning.

Alt i alt blir dette en stor politisk belastning for Norge, og det var tydelig at både juryer og europeiske folk ville straffe Norge på grunn av hva Norge er og står for. Derfor bør Norge trekke seg fra videre deltakelse i Eurovision, som nå har vist seg som en politisk slagmark. 

Det handler ikke om musikk lenger.

Selvsagt er dette det reneste vås. Uten noe som helst rot i virkeligheten. Den norske låta «Icebreaker» hadde ikke apell nok til å komme seg til finalen. Punktum.

Noen ganger kvalifiserer vi oss, andre ganger ikke.

Men tenk om norske aviser, og kulturministeren skulle gå ut på denne måten som jeg gjorde i innledningen her.

Ville ikke det se veldig rart ut?

For meg ser det nesten like rart ut når Russland furter over tredjeplassen i konkurransen. De fikk faktisk flest stemmer fra folkestemmene, og havnet totalt på en tredjeplass. Det er da vitterlig et godt resultat.

Etter min mening fortjente ikke den russiske låta mer enn tredjeplass heller. TIl det synes jeg den framstår som litt for «utdatert» uten at den er retro på en kul måte. Juryene skal blant annet belønne originalitet, og du skal ha god fantasi for å mene at den russiske låta er særlig original. Mens russiske myndigheter som nå furter over tredjeplassen ikke engang tenker tanken at det kanskje var låta som ikke var bra nok til noe bedre enn en tredjeplass. 

Det har blitt sagt at vi som ringer og stemmer, og juryene bør stemme kun på låtene og framføringene og ikke empatier og antipatier mot enkelte land.

Det er en umulighet tror jeg. Når jeg velger å stemme på en sang i Eurovision er det ut i fra et helt sett av bevisste og ubevisste faktorer. Når jeg hører en italiensk sang på italiensk får jeg gode minner fra fine ferier i Roma. Når jeg hører en sang på fransk er jeg plutselig på en fortausrestaurant i Paris, og bare navnet Albania får meg til å se på bilder fra ferien til Jerevan og Vlora for noen år tilbake.

Mens Sverige og Danmark er nettopp Sverige og Danmark og mange av oss er glad i våre naboer, og vi tilhører på mange måter samme kulturkrets. Det faller derfor lettere å stemme på et av disse landene enn for eksempel Armenia eller Azerbaijan.

Og vet du hva, det plager meg ikke. Og jeg tror heller ikke vi får gjort noe med det. Ren objektivitet finnes ikke i bedømmingen av musikk. Derfor faller det kanskje vanskeligere for enkelte å stemme på Russland etter måten de behandler opposisjonelle, Ukraina og homofile på. 

Mens kanskje både Frankrike og Belgia ligger høyt oppe i sympati-bevisstheten etter flere terrorangrep, og at vi kanskje ubevisst ønsker å gi dem en liten «klem» sånn fra nasjon til nasjon.

Selvsagt var det derfor også et helt sett av faktorer som gjorde at Ukraina i år totalt fikk flest poeng når jury-stemmer og telefonstemmene var talt opp. Politikk og sympati er en av dem.

Men jeg tror ikke de var avgjørende. Hadde Ukraina stilt med en falsk-syngende artist og en hjelpeløs hamster-mann i trikot inne i et hamster-hjul hadde de neppe vunnet.

Låta «1944» er etter min mening en jazzy, kul, spennende melodi med etniske elementer. Etter noen år med hovedsaklig catchy pop var det kanskje ikke så rart med en etnsik vinner igjen. Vi har hatt slike bølger tidligere også.

Jamalas framføring var da også en av de aller beste i årets konkurranse, selv om jeg for min del stemte mest på Italia. Jamala hadde innlevelse, troverdighet og et scenisk godt oppbygd nummer.

Jeg tror det var først og fremst det som bragte Ukraina til topps, og ikke det faktum at landet er invadert av nabolandet Russland eller at krimtartarene behandles dårlig. Selv om det også spilte inn.

Hadde Russland hatt en noe mer original låt, men med den fantastiske artisten Sergey og et like bra nummer som de hadde i Stockholm så hadde den antakelig vunnet.

Faktisk stemte da også det russiske folk fram Ukraina i årets konkurranse. Neppe primært på grunn av politikken, men på grunn av låta.

Av samme grunner ble Norge i år ikke god nok til å hevde seg. Det er like dumt å si at dette skyldes utelukkende omfattende demonstrasjoner mot Norge på grunn av det norske barnevernet.

Jeg håper Russland snart slutter å furte og kommer tilbake med en enda bedre låt neste år.
Det er det jeg forventer at Jan Fredrik Karlsen og co skal gjøre for Norges vedkommende i alle fall.

Også var det altså ikke Russland som ble snytt for noen seier, men Australia som ble nummer to.

Nå gleder jeg meg til finale i Ukraina neste år, trolig blir det i Kiev. Jeg var i denne vakre byen i 2010, og reiser gjerne tilbake.

Og med det setter jeg punktum for Eurovision 2016. Takk for i år, og velkommen tilbake neste år.