Noen få ble stjerner, andre hørte vi aldri noe mer til. Men samtlige vinnere av Eurovision har en historie. Fremover tar vi en dykk inn i både det kjente og ukjente, der vi forsøker å finne ut hva som hendte med navn og artister etter en Eurovsion-seier. Vi starter med 1976-vinnerne: Brotherhood of Man.
På 70-tallet var det helt vanlig at en gruppe ble satt sammen av produsenter, plateselskap og låtskrivere. Brotherhood of Man var blant disse. Riktignok ble de to herrene i kvartetten etter hvert sterkt delaktige i låtskrivingen, men den egentlige drivkraften var den britiske låtskriveren og manageren Tony Hiller.
Hiller hadde skrapt sammen Brotherhood som sangkvartett allerede fra 1969, og året etter hadde de fått en stort hit med United We Stand på begge sider av Atlanteren. Den egentlige kvartetten man så i ESC Amsterdam 1976, ble imidlertid først sammen tre år senere. Et typisk eksempel på at låtene kanskje var viktigere enn selve frontfigurene.
Til tross for at det store gjennombruddet som gruppe uteble på midten av 70-tallet, fortsatte Tony Hiller sin tro på «prosjektet» – og med en stabil line-up entret de til stor suksess både den britiske Song For Europe og selve Eurovision. Save Your Kisses for Me vant overlegent, og ble en verdensslager med salgstall over seks millioner fysiske solgte singler. Det var mer enn Waterloo, og låten forblir i tall den største suksessen som noensinne har kommet fra konkurransen.
Selv ikke det var kanskje nok til å sikre Brotherhood en videre karriere, men midt mellom punk og disco maktet Hiller og kvartetten å spinne videre på seieren. I likhet med Bucks Fizz fem år senere ble vel ikke suksessen den helt store utenfor det britiske markedet, men selv her hjemme maktet en låt som Figaro (1978) å snike seg inn på vær hjemlige VG-liste – og redde kvartetten fra å bli en døgnflue på våre lengdegrader.
Denne låten ble imidlertid en nummer 1 i hjemlandet, det samme som forgjengeren Angelo. Kun ABBA og nevnte Bucks Fizz har hatt like stor suksess som Brotherood of Man på de britiske listene, både før og siden.
Etter tre store år startet imidlertid nedturen å melde seg i 1979, da da platepublikumet tydelig startet å bli lei både disco, punk og radiovennlige poplåter. Plutselig strandet singlene først langt nede på listene, og så utenfor – og i en kort periode i 1982-83 ble det så og si pause for kvartetten som gruppe.
Et siste forsøk på å gjenreise karrieren ble gjort i 1983, da herrene i gruppen Sheriden/Lee igjen entret Song For Europe. Men kvartetten maktet ikke internt bli enige om fremførelsen, og bidraget endte som nummer 5 av 10 uten Brotherood of Man på scenen. Bidraget When the Kissing Stops ble i stedet fremført av en helt ukjent trio Rubic:
En kort opptreden på britisk TV ble året etter det siste man så fra Brotherhood of Man på lang tid, og samme år brøt de samarbeidet med Tony Hiller. Brotherhood så dermed ut til være borte og gravlagt for fremtiden.
I 1990 hendte imidlertid det rare at Martin Lee, kvartettens frontfigur, slo seg sammen med en annen veteran innen britisk Eurovision: Paul Curtis. Sammen skapte de musikalen The Butterfly Children med stor suksess – spesielt i Skottland, men også etter hvert i Londons Westend. Dette førte Brotherhood of Man tilbake til studio for å spille inn låtene, og Lee/Hiller klarte denne gangen å samle sammen gruppen permanent til både nye opptredener og nyinnspillinger av 70-tallsutgivelsene.
Også nye låter ble innspilt, med flere album gitt ut fra 90-tallet helt frem til i dag. Selvfølgelig ble ingen av disse noen suksesser i nærheten av hva man hadde opplevd 20 år tidligere, men Brotherhood of Man etablerte seg finurlig nok som en slags klassisk «danskebåt-gruppe» som siden har reist rundt og livnært seg på nostalgi-opptredener – og de har også opparbeidet seg noe av en status i de homofile klubbmiljøene rundt i Storbritannia.
I 2005 så vi dem live igjen på en Eurovision-scene i anledning jubileums-gallaen fra København da ESC feiret 50 år.
Selv om det knapt har kommet en ny låt fra Brotherhood of Man siden starten av årtusenet, er de stadig i dag aktive – og har funnet sin plass midt mellom nostalgi og kanskje det lett absurde.
Kanskje et typisk eksempel på at det er et liv etter Eurovision – om man bare tar vare på mulighetene.
