Noen få ble stjerner, andre hørte vi aldri noe mer til. Men samtlige vinnere av Eurovision har en historie. Vi tar en dykk inn i både det kjente og ukjente, der vi forsøker å finne ut hva som hendte med navn og artister etter en Eurovision-seier. I dag er turen kommet til brødrene Herreys fra Sverige.
‘De dansende deodorantene’ og ‘Sveriges første boyband’ ble de kalt, de tre mormoner-brødrene Per, Richard og Louis Herrey. Eldstemann Per ble født i 1958, Richard i 1964 og Louis i 1966. Allerede fra barnsben av var alle tre interessert i sang, og fra midten av 70-tallet begynte brødrene å opptre sammen på ulike lokale tilstelninger.
Gruppen var likevel et relativt ubeskrevet blad da de stilte opp i Melodifestivalen i 1984 med låten Diggi-loo Diggi-ley, skrevet av Torgny Söderberg og Britt Lindeborg. Der slo brødrene imidlertid ut mer meriterte artister som Anders Glenmark og Elisabeth Andreasson og gikk til topps med gla’schlageren som handlet om en ung mann og hans ‘gyllene skor’ som gir ham stor suksess.
Under den internasjonale finalen i Luxembourg gikk Herreys på scenen med startnummer én, leverte en forrykende opptreden, tok ledelsen i avstemningen og så seg aldri tilbake. Med 145 poeng, inkludert fem 12-poengere (dog ikke fra Norge), kammet de hjem Sveriges andre seier i Eurovision Song Contest, ti år etter at ABBA sikret den første (med en annen ‘-loo-låt’). Diggi-loo Diggi-ley ble gitt ut i store deler av Europa, og nådde som best en 2. plass på de svenske hitlistene. I Norge stoppet låten på en femteplass.
Årene etter ESC-seieren ble hektiske for brødrene Herreys der de surfet høyt på en suksessbølge. De ga ut fem studioalbum på fire år, der flere solgte til både gull og platina, opptrådte på ulike TV-show og turnerte flittig både i hjemlandet og ute i Europa. Over 300 konserter ble avholdt, deriblant flere Liseberg-opptredener med 30 000 publikummere foran scenen, og i Tivoli i København møtte over 50 000 opp for å se gruppen spille.
Brødretrioen var også så heldige å få opptre i deler av Europa der ‘vestlige’ band sjelden slapp til. I august 1985 ble nemlig Herreys, som første vestlige band, invitert til å delta i Sopot-festivalen, øst-Europas motsvar til ESC, og de takket like godt for æren ved å vinne hele konkurransen med låten Summer Party. Som en følge av dette ble de invitert til å spille bak Jernteppet ved flere anledninger, og de turnerte i selveste Sovjetunionen både i 1985 og 1987. Under en konsert i Moskva spilte brødrene for et publikum på minst 150 000 mennesker, og de fikk opptre med flere av Sovjets aller største stjerner – deriblant ikke ukjente Alla Pugacheva.
Herreys ble med dette den mestselgende svenske gruppen på 1980-tallet, og de ble i 1985 kåret til ‘Beste svenske artist’ av bladet ‘Okej’, i en avstemning der de fikk dobbelt så mange stemmer som andreplassvinneren Carola. Men etter hvert avtok bandets popularitet, samtidig som livet i platestudioet og på turné ble slitsomt for brødrene, og i 1987 meldte yngstemann Louis at han trengte en pause. Han ønsket i stedet å tjene Gud og Mormonerkirken ved å gjøre misjonsarbeid, og gruppen ble enige om å ta en pause for å oppfylle ønsket hans.
Etter dette oppholdet nådde Herreys aldri de samme høyder igjen. Bandet samlet seg tidlig på 90-tallet og ga ut to plater, i 1994 og 1995, men uten å gjøre seg bemerket på salgslisten. Tiden var løpt fra brødrene Herreys, og de tre valgte i stedet å følge hver sin karrierevei. Per hadde tatt advokatutdannelse og ble nå jurist for det svenske musikerforbundet, mens Louis fortsatte å tjene Gud som pastor i Mormonerkirken. Bare Richard fortsatte i showbusiness, blant annet som revy- og musikalartist, i tillegg til å produsere og regissere ulike show og oppsetninger. I 2006 ga han ut sitt eneste soloalbum, ‘Jag är kung’.
Som band har Herreys ligget og slumret i mange år, men utover på 2000-tallet har de blitt gjenforent ved ulike anledninger, hovedsakelig i forbindelse med Melodifestivalen og Eurovision Song Contest. I 2002 dukket de opp som pauseinnslag i en av delfinalene i det nye Melodifestival-formatet, og i 2005 opptrådte de på Congratulations, ESCs store 50-årsjubileumskonsert i København. I 2012 gjorde de et medley av sine største hits i ‘Allsång på Skansen’ i Stockholm, året etter gjestet de Dansk Melodi Grand Prix, og i 2014 var de sammen med Sean Banan pauseinnslag i nok en Melodifestival-delfinale. Bandets foreløpig siste opptreden sammen var ved Eurovision Song Contests 60-årsgalla i London i mars 2015.
I dag er fremdeles medlemmene i Sveriges andre ESC-vinnergruppe opptatt med sine respektive karrierer, og kun Richard Herrey jobber fortsatt med musikk på heltid. Men de ulike gjenforeningene tyder på at vi ikke har sett det siste av dem sammen på scenen. Og ‘Diggi-loo Diggi-ley’ lever videre som en av de livligste ESC-vinnerne i konkurransens historie – og sammen med ‘La la la’, ‘Boom-bang-a-bang’, ‘Ding-a-dong’ og ‘A-ba-ni-bi’ føyer den seg pent inn i rekken av vinnerlåter med dypt poetiske titler…
Kilder: wikipedia, herrey.com, ‘Eurovision Song Contest’ av John Kennedy O’Connor
