BLOGG: I dag er jeg en innmari stolt Grand Prix entusiast.

 

Helt siden jeg kom hjem fra sykehuset, åtte dager gammel 8. april i 1967, og fikk den internasjonale Grand Prix finalen inn med morsmelka har jeg fulgt dette programmet. Det har vært tider hvor det har vært litt krevende å holde interessen oppe. På deler av nittitallet og starten tjuetallet var det etter min mening så mange meningsløse vinner, og flere svake norske meldodier. Jeg hoppet aldri over å følge både den norske og den internasjonale Grand Prix-finalen, men det var mer på trass. Etter gårsdagens finale er jeg en stolt MGP-entuasiast, og jeg er en stolt NORSK MGP-entusiast. 

Dere som ikke allerede har skjønt det. Melodi Grand Prix har en særdeles mangefasettert gruppe fans. Noen er samlere av plater, plakater, effekter, gamle VHS kassetter og ka det meste av statistikk og historikk. Andre er fans som ser de internasjonale finalene som en festival de reiser til og opplever som en blanding av musikkfestival og karneval. Så har du slike som meg som følger det hele fra TV-stua med familien, og som bruker internett som en kilde til informasjon og kontakt med likesinnede over hele verden. 

Når en sitter rolig foran en TV-skjerm med et godt glass Bordeaux-vin i glasset tror jeg det er andre sanger som gir gjenklang, enn om en står på betongulvet foran scena med et plastglass med øl. Foran TV´n i går var det så absolutt Salvador Sobral og hans «Amor Pelos Dois» som berørte oss mest og skapte mest stemning, ved siden av Italia og selvsagt Norge. 

Det er noen påstander om Melodi Grand Prix som en del fans og «kommentatorer» ser som sannheter:

– En Grand Prix låt skal være en festlåt

– En Grand Prix låt skal være en pop-låt

– Grand Prix er først og fremst paljetter og fargerike effekter 

– Grand Prix skal ha låter det går an å nynne etter å ha hørt dem èn gang.

Jeg er faktisk ikke uenig i disse påstandene. Men jeg vil gjøre listen mye lengre. Ett år er det riktig med en levende discokule som vinner. Andre ganger er det helt riktig med en nær, vakker, melodi som gir oss et mentalt hvileskjær. Som å legge seg i rent sengetøy å en herlig myk madrass. Eller ligge i en hengekøye ute ved en strand på en passe varm sommerdag. Slik var stemningen for meg da Salvador Sobral sto ute blant den fargerike fansen i går og sang «Amor Pelos Dois».

Det så ut som om han greide å skape en magisk, tilstedeværende og lyttende stemning også i International Exhibition Centre i Kyiv i går, slik han gjorde med oss her hjemme.

Jeg mener at gårsdagens suverene vinner som fikk flest stemmer både blant juryene og i folket bringer Melodi Grand Prix både framover og bakover. Det bringer oss noen år tilbake, så vi er «back to basic». Hvor den gode melodien, uansett genre, er i sentrum. Men det peker også framover mot mer musikalsk fokus, og mindre vekt på effektmakeri. Og en god melodi trenger ikke være en ballade. Både «Fairytale» og «Euphoria» er eksempler på gode melodier.

Jeg hverken tror eller håper at effektene forsvinner. Uten lysende masker, svensker som trener på tredemølle iført dress, og dansende aper blir det heller ikke skikkelig Gramm Priks. Men jeg tror gårsdagens seier er en justering av retningen. I år så vi da også mange artister som sto alene på scena og framførte melodien sin. Uten dansende mennesker eller dyr. Nå skal det sies at det er få artister forunt å klare å fylle en slik stor scene helt alene, men de skal ha for forsøket.

Vår flotte norske representant JOWST og vokalist Aleksander Walmann har også hele tiden sagt at de ikke ville overdrive effektmakeriet, men sette musikken i sentrum. Det ble da også et ballansert nummer, med moderate effekter og låta i sentrum. En tiendeplass er det jeg har spådd, og et fantastisk resultat. Vi kom så høyt som femteplass totalt i vår semifinale. Det blir spennende å se hvordan dette gode resultatet vil innvirke på hvilke komponister og tekstforfattere som sender inn låter til neste års norske finale. Det er lov å håpe på låter med enda bedre og tydeligere musikalske kvaliteter enn i årets norske finale. Kanskje har både JOWST og Salvador Sobral inspirert til det. I så fall vil det være et stort framskritt.

Selv hadde jeg håpet på italiensk seier. Jeg synes «Occidentalis Karma» er et mesterverk av de skjeldne i Melodi Grand Prix sammenheng. Alle mine stemmer gikk til den. Men jeg like lykkelig over portugisisk seier, som over italiensk. Også unner jeg Portugal dette så inmari, og ser fram til en internasjonal finale neste år i et land som ikke er i noen så betente politiske konflikter som vi så i år, og som skapte utenom-musikalske bruduljer i årets Melodi Grand Prix.

Så til slutt. Dagbladets Anders Grønneberg tok i en kommentar tii orde for å ta i bruk begrepene Melodi Grand Prix igjen. Framfor det internasjonale navnet Eurovision. Jeg ser at han har et poeng. I Norge har vi alltid kalt dette konseptet for Melodi Grand Prix. Så har vi hatt en norsk, og en internasjonal finale. Med gårsdagens seier føler jeg at det også er greit å løfte dette litt mer elegante navnet Melodi Grand Prix fram igjen. Selv om vi vet at det jo heter Eurovision Song Contest, så kalles dette på folkemunne for Grand Prix. 

Om jeg i framtida kommer konsekvent til å bruke begrepet Melodi Grand Prix tror jeg ikke, men akkurat i denne oppsummeringen i dag føltes det helt riktig. For vi fikk en vinner som virkelig fortjener hedersbetegnelsen «Melodi Grand Prix» som jo egentlig, strengt tatt er prisen du vinner ved å gå til topps i verdens størse musikkonkurranse.

Nå gleder jeg meg til mange gode melodier i 2018! Jeg vet at Jan Fredrik Karlsen og company i flere måneder har vært i gang med å samle inn til neste års konkurranse. Men før vi kommer dit så skal jeg ta meg en lang Grand Prix-pause og oppsøke andre musikkarenaer. Det blir kanskje noe Norwegian Wood, noe øya, noe jazz og noe klassisk musikk framover. 

Takk for en fantastisk opplevelse!

Anders M. Tangen 

 

 

Del:
Relaterte artikler
MGP 2023
2023: Alle låtene
Intervjuer
2023: Bekreftede land
Vi teller ned til Eurovision 2023
Dager
Timer
Minutter
Utforsk historien