Alltid kjekt med noen historiske tilbakeblikk og hvorfor ikke starte på bunn og se litt på låter som har kommet på den forsmedelige sisteplassen gjennom tidene.

Vi starter med å gå 60 år tilbake i tid til den finalen som er den eldste som finnes på tape for å si det sånn. Fra den første finalen i 1956 finnes det bare ett kort opptak fra vinnerfremføringen til Lys Assia, så vi må gå til finalen det påfølgende året for å finne opptak av hele finalen. Regelen med at vinnerlandet fikk æren av å arrangere finalen påfølgende år var enda ikke innført, så det er litt usikkert hvorfor det var den tyske byen Frankfurt som fikk æren. Noen har sagt at det muligens skyldes at en av de tyske låtene som deltok i 1956 kom på andre plass og det er derfor finalen endte i Tyskland. Det kan også skyldes at tysk TV var langt framme på den tekniske utviklingen. Husk at de allerede hadde TV-sendinger fra OL i 1936.

Ellers var finalen i 1957 er ganske så kjapp affære med kun 10 land som deltok. Nye land som kom til etter oppstarten året før var Storbritannia, Østerrike og Danmark. Våre naboer i sør stod for den første skandalen i Eurovision sin historie. De skulle avslutte låten sin med ett kyss og siden de ikke fikk ett signal om at nå kunne de avslutte kysset dro de det ut ganske så mange sekunder.Ellers så hadde den tyske deltakeren som sang om telefoner med seg en telefon på scenen så det var også første gang en gimmick ble brukt på scenen. Tre-minutters regelen var heller ikke innført da, det førte til at de italienske bidraget var hele 5 minutter og 9 sekunder lang. EBU skjønte at her må det tidsregler til og innførte etter det regelen som sier at en låt maksimum kan være 3 minutter lang.

Avstemmingen var noe for seg selv. Ganske morsomt når man ser en mann bære inn bord og stoler for at programlederen med en hjelper skal kunne hente inn stemmene fra rundt om kring i Europa. Siden vi er i Tyskland så ble alle regler grundig forklart for alle tilstede. Vi hører telefoner ringe og naturligvis blir det noen språklige forvirringer med en programleder som prater mest tysk, men hun klarer å tråkle seg gjennom det på ett vis. Det er ofte dårlige linjer og damen som hjelper programledere repereter også stemmene. Og resultattavlen er en lang rekke med tall som til tider må dras litt frem og tilbake for at rett totalsum skal komme frem. Og utrolig nok avgies de fleste stemmene på tysk fra land som vanligvis ikke snakker tysk i det hele tatt. Nederland vinner denne finalen ganske så overlegent med neste dobbelt så mange stemmer så landet som kom på andre plass Frankrike.

Men, vi skal bry oss om sisteplassen og siden vi ikke vet den hele resultat fra 1956-finalen er dette faktisk den første låten vi vet kom på siste plass. Og den er østerriske Bob Martin som fikk den æren. Og hans spørsmål om hvor ponnien hans var på vei: «Wohin, kleines Pony» ble besvart med tre poeng. På den tiden var det 10 jurymedlemmer i hvert land som gav 1 poeng til den låten de likte best av samtlige i finalen. Så av de 100 jurymedlemmene som bestemte den kvelden var det altså 3 stykker som likte Bob som låt best. Bob Martin ble født i Sibir i 1922 og døde i 1998. Ifølge Wikepedia var han en populær sanger i den sørlige delen av Østerrike. Og det er omtrent det jeg finner ut om han.

Låten kan nesten best beskrives som litt cowbow-pop. Man føler seg hensatt til en western-film med den ensomme cowboyen som rir ut på de store amerikanske slettene. Mulig dette ble litt for ueuropeiske for juryene som kanskje var litt mer innstilt på noe som var en smule mer europeisk? Okkesom, dette er en småkoselig låt som burde bringe frem ett lite smil om munnen.

Som vanlig er dette min favorittlåt det året og det skjer nesten skremmende ofte kan jeg love dere. I neste artikkel hopper jeg 5 år frem i tid.