Så over til et land som har det folksomt på scenen, de synger tross alt om mennesker.

Morten:
Det er alltid litt utfordrende når et rockeband skal gjøre en låt i denne sammenhengen.

Denne utfordringen har de løst med drøssevis av utstillingsdukker på scenen og en sangerinne som går mye under nummeret.

Det er helt klare 80-talls-vibber her, og det vokale er upåklagelig, som forventet.

Men, om de som ser på lar seg forføre av dette, er et annet spørsmål.

Mandy:
Denne blir veldig tung, og med de skumle hvite maskene og en rekke mannekengdukker faller fokuset av Cristina.
Hun har på seg en pen lilla kjole, som egentlig ikke passer låten. Vokalen sitter, og det er en solid gjennomkjøring, det er bare ikke min kopp te.