Man hører og leser det gang på gang: Eurovision er nabostemmer; det er politiske stemmer og såkalt diaspora som gjør avstemningen forutsigbar og konkurransen håpløs.

Og er «diaspora» et fremmed uttrykk for dere: Dette er altså betegnelsen på befolkning fra et land, som har en stor andel populasjon i en annen nasjon. Som for eksempel polske gjestearbeidere i Norge.

I sum utgjør gode naboer, gjestearbeidere og politiske forhold sitt til at en rekke land er spikret finaleplass hvert eneste år.

Til i går kveld, da disse mytene ble solid satt til side en gang for alle.

Vi går ett tiår tilbake til i tid, til finalen i Helsingfors 2007. Dette var en finale som ble møtt med sterk kritikk over stemmesystemet, da så og si hele det gamle «vesten» ble satt på sidelinjen under dette årets store, og enslige semifinale. Samtlige land på de femten øverste plasseringene, tihørte nasjoner øst for Wien – der Hellas var eneste svale i nærheten av toppen av de mer «etablerte» landene i konkurransen.

Dette året førte direkte til innførelsen av både juryendringer og to semifinaler, og resultatet ble etter noen år og justeringer et mye mer rettferdig og uforutsigbart stemmesystem.

Hører man låtene fra 2007 i dag, skal man allikevel ikke legge hele skylden på kun relasjonene landene i mellom. En rekke av de «vestlige» landene sendte direkte fæle låter, som selv med dagens juryordning nok ville hatt store problemer ved å markere seg.

Så, hva hendte i går?

Inkluderer man Aserbajdsjans eksit på tirsdag, forsvant hele tre av disse fire sikre landene ut i semifinalen. For første gang siden semifinalene ble innført i 2004, blir en finale uten disse to landene – om man ser bort fra det ene året hver disse ikke deltok i konkurransen. Både Romania og Russland har levd farlig til tider, og levert semifinaleresultater helt i grenseland til deltakelse. Noen finaleresultater har også vist, at til tross for mange venner og naboland: De er slett ikke sikret en bråte, automatiske 12-ere hvert eneste år.

Det var nok av tidligere østblokk-land i gårsdagens sending. Det hjalp verken Romania eller Russland. Legger man til at tilsynelatende må de polske gjestearbeiderne ha sovnet bør påstanden og myten om nabo- og kompisstemming legges på hylla en gang for alle.

For ordens skyld: Nå gjenstår kun ett eneste land med plettfri kvalifiseringsstatisikk, og det er er Ukraina.

En annen detalj som kan noters etter gårsdagens resultater, er at flertallet av de kvalifiserte kom fra første halvdel av showet.

Etter dagens juryordning ble innført, har vi fått indikasjoner på at hvor i startfeltet man opptrer, er en faktor som har fått mindre betydning enn tidligere. Det kan riktignok virke som en ulempe å være blant de første bidragene i en finale, men i fjor kapret Moldova for eksempel en råsterk pallplass fra startnummer syv. Portugal vant det hele litt anonymt plassert i startlisten som nummer elleve.

Når Norge og Rybak i morgen opptrer som syvende bidrag ut, er det slett ikke satt på forhånd at det minsker noen som helst sjanser til en solid plassering.