Takk og lov seiret musikken og ikke grusomme sceneshow og kostymer i Expo Center Tel Aviv i går kveld. På sendingsmessig overtid kunne Nederland og Duncan Laurence vel fortjent overta det gjeve Eurovision-trofeet og bringe konkurransen tilbake til Nederland. Låta «Arcade» vant Eurovision Song Contest 2019 med god margin foran Italia og Sveits. Norge kapret en velfortjent 5. plass og vant totalt sett TV-seernes hjerter.

Finaleåpningen startet pent og pyntelig med en Eurovision flight med fjorårets vinner Netta Barzilai bak spakene, fullstappet med årets finaleartister. Tidligere deltagere Ilanit, vinner Dana International, Nadav Guedje og vinner Netta Barzilai blandet med presentasjon av artistene sørget for en rask og smertefri mimring med sine bidrag. At Dana International og Netta Barzilai begge så ut som noen skaptroll kan være beviset for at «less is more». At man ønsker å framstå for verden som to kvinner som aldri har sett seg selv i speilet er meg en gåte.

Våre fire programledere Erez Tal, Bar Refaeli, Assi Azar og Lucy Ayoub, som vi nå møtte for tredje gang, loset oss deretter sikkert, sjarmerende og feilfritt gjennom den over 4-timer lange sendingen. Og i det hele tatt ble gårdagens finale et hyggelig gjensyn med en god produksjon av TV-show hvor alle artistene hadde skjerpet og finpusset på vokalene sine fra semifinalene. Alle bortsett fra Sergey Lazarev, som på sluttampen skar ut i en sur tone som rystet meg langt inn i margen. Hva som skjedde måtte være en glipp, men allikevel ……… jeg hadde ikke forventet sure toner fra den kanten. Jeg tror han selv ble like overrasket som meg.

Når det gjelder stil og utseende var mange av gårdagens kvinnelige antrekk en oppvisning i «bad taste». Av det gode var at flere byttet på å bruke samme antrekk, f. eks opptrådde Tamta, Hatari og Eleni Foureira i samme body-stocking men med ulike assessorer, med eller uten prismer, med eller uten lærreimer eller helt uten noe som helst. Gjenbruk heter det på godt norsk og ligger i tiden.

Albania hadde vært en tur på kostymelageret til innspillingen av filmen «Cleopatra» fra 1963 med Liz Taylor i hovedrollen. Der blant alle rekvisitter hadde børstet støv av en ballkjole og kledd Jonida Maliqi i denne. Låta “Ktheju Tokës” ble deretter framført lett tragisk og skrikende mens himmelen stod i brann bak henne.

Tyrkiske Serhat klarte seg bedre i finalen for San Marino enn i semi 2. Han har en stemme som i utgangspunktet minner om 2 flasker Whisky og 100 sigaretter dagen før men han klarte å startet låta « Say Na Na Na” med nesten riktig toneart og vaklet seg gjennom hele låta i samme «på kanten dur». Er Serhat en like dårlig tannlege som sanger ville jeg holdt meg borte fra hans tannlegestol, det er et klart råd til alle våre lesere. Nå må San Marino begrave ham som sin representant for framtiden. Visse krav må det være lov til å stille til sangferdighetene til artistene.

Victor Crone som representerte Estland klarte seg også langt bedre enn i semifinalen. De høye tonene satt som de skulle og han kunne puste lettet ut når det hele var over. Jeg tror det tar en stund før han begir seg ut på et liknende høye-toner-prosjekt igjen. Tross det faktum at tonene satt som de skulle ble det ikke noen plassering å snakke om, kun en 19. plass til Victor og Estland.

Norges egen KEiiNO var en av de artistene sammen med Tamara Todevska fra Nord-Makedonia, John Lundvik fra Sverige, Chingiz fra Aserbajdsjan, Duncan Laurence fra Nederland, Mahmood fra Italia og Luca Hänni fra Sveits som kom seg best gjennom finalen vokalmessig og låtmessig. Det viste seg også ved bedømmelsen fra fagjuryen at samtlige av disse landene fikk toppskår bortsett fra KEiiNO og Norge. Fagjuryen bedømmer låtene etter helt andre kriterier enn folkejuryen og det var derfor ingen overraskelse for meg eller for de fleste andre «forstå seg påere» at Norge ikke hentet noe videre med poeng fra dem. Norges bidrag var en smule utdatert i formen, vokalmessig satt det ikke 100 % i joiken og mange liker ikke denne blandingen av etno og dance.

Sveriges bidrag «Too Late For Love” er et prakteksempel på hvor mye et kor på scenen tilfører en låt. Jentene i The Mamas gjorde en formidabel jobb i sine glitrende kostymer og bidro enormt mye til at Sveriges bidrag satt som et skudd.

I motsatt retning tok Duncan Laurence oss til et nedstrippet nummer hvor låta «Arcade» får skinne alene sammen med Duncans fagre røst og et piano på scenen.

Men kveldens største overraskelse for mange var vel Tamara Todevska fra Nord-Makedonia. Jeg har spådd fra første øyeblikk at denne låta vil gjøre det ganske skarpt hos fagjuryen pga låtas oppbygging, tekst, arrangement og Tamaras fabelaktige stemme og utstråling, men at den skulle bli fagjuryens yndling hadde jeg ikke turt å spå. Det var derfor meget gledelig at Nord -Makedonia fikk en sammenlagt 8. plass i finalen. Mange 12-ere gjør at land som Nord-Makedonia og Tsjekkia fortsetter å være med i konkurransen og som ser at man ikke må investere 2 millioner dollar i sceneshowet for å hevde seg i toppen. Det rekker med en god låt og en god artist.

Her i huset stemte vi alle på Italia og deltok lykkelige med i klappingen og sang «Sold», «Soldi» av full hals. Mahmood hentet inn en solid 2. plass bare 28 poeng bak Nederland. Vi kan derfor bare peke nese av Italias vise-statsminister, som utalte etter at Mahmood vant San Remo-festivalen, at han ønsket seg en annen vinner som var mer italiensk. Mere italiensk enn hva?? Mahmood er født og oppvokst i Milano og bodd sammen med sin italienske mor der i alle år. Hans far er fra Marokko. Jeg sier bare gratulerer Mahmood og gratulerer Italia. Du har gjort hele Italia og Europa stolte.

Da folkejuryens poeng skulle avgis slo Norge til. Fra å ha ligget på en 14-15 plass etter fagjuryen hadde sagt sitt, slo Norge til med toppskår fra folkejuryen. Det var trampeklapp og allsang i salen og kveldens høyeste poengsum ble delt ut til Keiino og Norge, beviset for at TV-seere, fans og andre folkelige folk elsket det de så og hørte. Jeg vil derfor gå så langt å si at Norge i år er den moralske vinneren av Eurovision Song Contest 2019, da publikums gunst er det viktigste for en ESC-artist.

Den virkelige vinneren ble selvfølgelig Duncan Laurence fra Nederland, en vakker låt sunget av en vakker mann i et krøllete kostyme med en vakker stemme og en scene fullstendig nedstrippet for fjas og mas. Det viser seg at det enkleste er best og det å ha med seg roboter, 6 rom og kjøkken, speil og en enorm kjøkkenstol ikke har noe å si for låta. Husk det folkens, «less is more».

Barnslig gledelig er også det faktum at Norge, som tilslutt plasserte seg på 5. plass i konkurransen, slo den forhåndstippede vinneren John Lundvik fra Sverige, som «bare» kom på en 6. plass, 6 poeng bak Norge. Svenske journalister har en tendens til å sage norske ESC bidrag og skryte sine egne svenske opp i skyene, så også i år, og derfor smaker den lille seieren ekstra godt i dag.

Så kan jeg heller ikke avslutte denne lille seansen uten å ha sagt noe om Madonna som opphauset og lydhørt ankom Tel Aviv med 160 menn og kvinner for å opptre i pausen. Jeg håper det er siste gang EBU tillater en vertsnasjon å stille med avdankede megastjerner som skal promotere sine nye album i pausen, med mindre megastjernen kommer fra vertslandet og gjør noe ESC-relatert på scenen.

Madonnas innslag var ikke noe annet enn pinlig fra begynnelsen til slutt. Damen har i utgangspunktet ikke hatt noe stemme å snakke om live men nå er den verre enn noensinne. Hun sang surere enn Serhat og «Like a Prayer» var en lidelse å høre på. Dessuten virker det som hun har blitt dårlig til bens og har problem å gå i trapper. Men enda insisterer hun på at hun skal gå opp og ned verdens lengste trapp til spott og spe for alle. Hun burde fått sangforbud rett og slett og denne kanadensiske millionæren som har betalt for kalaset burde fått tilbake pengene. Det ble ikke bedre av at hennes siste låt som skulle promoteres ble sunget med autotune. For Madonna er leken over og hun burde legge opp mens leken er god. Dette innslaget vil garantert gå til historien som tidenes mest pinlige pausenummer.

En tistel går til Islands representanter Hatari som demonstrerte mot Israels okkupasjon av Palestina. Jeg respekterer deres synspunkt og er enig men ESC scenen er ikke stedet for denne type demonstrasjon. Det fører bare til trøbbel for den islandske delegasjonen og selve demonstrasjonen får ikke full effekt. Gå heller ut på et torg i Tel Aviv og still dere opp med banner gutter, det er jo israelerne dere vil vekke og ikke Europa. Vi er allerede enige med dere.

Avsluttningsvis vil jeg gratulere Duncan Laurence og Nederland med seieren. Det var en absolutt verdig vinner av Eurovision Song Contest 2019.

Jeg vil også takke KEiiNO og Tom, Alexandra og Fred, for et utrettelig arbeid og promotering av Norges bidrag rundt omkring i hele Europa i hele vår og for at dere hadde tro på Norges bidrag og en god plassering i finalen og fram for alt: Tusen takk for at dere har vært tilgjengelig for fans og presse. Det er hemmeligheten bak å bli vinner av publikumsstemmene i Eurovision Song Contest.