Jeg skal være helt ærlig. Det var langt tøffere enn jeg trodde å takle at årets Eurovision ble avlyst. Det var tøft å bli nektet å gjøre jobben min også. Men faktisk var avlysingen av Eurovision like vanskelig. For meg er Eurovision en motor som trekker meg framover. Det er alltid noe å se framover mot. I kveld ga Eurovision meg livsgleden tilbake gjennom «Eurovision – shine a light».

Dette er et blogginnlegg, som uttrykker skribentens personlige mening.

Jeg sier som Hanne Krogh skrev til meg tidligere i kveld. «Jeg er stå stolt av å tilhøre denne familien». Hun, som jeg hadde sett kveldens «Euorvision – shine a light». Rørende. Vakkert. Samlende. Håpefullt er Hannes egne ord. Jeg gjør dem til mine

Da vi satte oss til for å se kveldens sending visste vi ikke helt hva vi skulle forvente. Men for en kveld det ble. For første gang i denne krisen fikk jeg et program som binder Europa sammen. EBU tok ansvar, slik de gjorde det i 1956 for å samle folk etter krigen.

I kveld samlet EBU oss rundt leirbålet med kassegitar, og et felles håp om fellesskap og et godt liv der framme.

På vei mot målet fikk vi Måns Zelmerløws hyllest til helsepesonellet, Molitva fra tomme gater i Serbia og en felles allsang av «Love shine a light».

I kveld forsto jeg at jeg som Eurovision fan ikke bare får et fantastiske show, jeg får også en familie. Jeg får tilhørighet til Europa.

Høydepunktene var mange, så jeg skal ikke trekke fram de enkelte. Men i alle fall gjorde kveldens sending at jeg er mer stolt og glad for å være Eurovision-fan, enn før sendingen.

Så var dette en to timers pilegrimsferd med mange fantastiske, næringsgivende stopp underveis mot målet. Helt til slutt i sendingen fikk vi bekreftelsen fra EBU om at det blir Eurovision neste år, i Rotterdam. Som de sier «the one way or the other». Da jeg så det, kom tårene. For jeg har savnet familien min. Neste år skal vi sees igjen. Under det samme mottoet som i år «Open Up». Det kunne ikke lagt seg bedre til rette.

Takk. Tusen Takk.