Det blir Eurovision i Rotterdam i 2021. Det var den gledelige beskjeden Nederland og EBU på vakkert vis ga oss på enden av et emosjonelt og nydelig «Europe Shine A Light»-show i kveld. Og alt det vakre som vi fikk oppleve i kveld fikk meg til å skjønne mer enn noen gang hvorfor jeg elsker dette evenementet, dette showet.

Dette er et blogginnlegg, som uttrykker skribentens personlige mening.

Det er musikken, det er fellesskapet, det er forbrødringen, på tvers av landegrenser, på tvers av livssyn, på tvers av politiske oppfatninger, på tvers av seksuell legning, på tvers av hudfarge, på tvers av funksjonsevne, på tvers av alt som negative krefter ønsker å bruke for å skape strid og ufred. Dette fellesskapet føles som en familie, en familie som står sammen, som er sterke sammen, i kampen mot dette viruset, i kampen for en bedre verden, i kampen for livet.

Det fellesskapet jeg følte i kveld, en person som bor alene og som i all hovedsak tilbringer min tid alene, det er selve gnisten til livet. Som gir meg drivkraften til å leve videre, til å stå opp og møte hver dag. For jeg vet at jeg har et fellesskap og et samhold der ute. Av mennesker som jeg deler lidenskap med. Mennesker som er helt forskjellig fra meg, mange som sikkert mener det stikk motsatte av meg i politiske saker, som har et annet livssyn enn meg, som holder med andre fotballag enn meg. Men vi er sammen i dette fellesskapet. Sammen for musikken, sammen for det som forener oss.

At årets Eurovision ble avlyst var uunngåelig slik situasjonen utviklet seg fra land til land denne våren. Men det var en sorg, og de første ukene etter gikk jeg i hi, klarte ikke å høre på årets låter. Nå er jeg heldigvis ute av hiet, jeg hører på låtene igjen, og jeg gleder meg over de jeg liker igjen, og jeg smågremmer meg over de som ikke faller helt i min smak. Og sånn skal det være. Det som er min store favoritt kan være din store skuffelse i år. Det som er din elsklåt i år kan være en låt jeg griner på nesa av. Men likevel er vi forent i fascinasjonen og gleden over Eurovision, og vi er forent i kjærlighet til musikken.

Selvsagt, musikk er noe langt mer enn Eurovision. Egentlig er Eurovision bare en liten brikke i all den vakre musikk som verdens artister gir ut hvert år, hver uke, hver dag. Men Eurovision er for meg døråpneren til enormt mye mer musikk enn det vi får i selve konkurransen.

Hadde jeg ikke brydd meg om Eurovision hadde jeg ikke oppdaget det fantastiske metalbandet AWS fra Ungarn. Jeg hadde ikke oppdaget Vanilla Ninja og de knallsterke albumene deres, et av de hjalp meg en vanskelig dag med å slå tilbake et panikkangstanfall. Jeg hadde ikke oppdaget The Common Linnets’ vakre countrymusikk og musikken Ilse DeLange og Waylon har gitt ut i årene etter 2014 da de ga meg den nydeligste countrylåten jeg noensinne har hørt, Calm After The Storm. Jeg hadde ikke oppdaget alle fantastiske italienske artistene fra San Remo, som multitalentet Achille Lauro som jeg nå er blitt blodfan av.

Derfor er jeg likevel glad i kveld, selv om vi akkurat nå skulle ha kåret en Eurovisionvinner. Glad for at Eurovision er tilbake neste år. Glad for at årets artister og årets sesong har gitt meg så mye minnerik musikk. Så mange artister å bli kjent med og gleden av å dykke ned i deres katalog.

Så derfor gjentar jeg: TAKK NEDERLAND, TAKK EBU!